Skjebnefortelling fra skogen

En roman som bør leses, og som med fordel kan leses to ganger.

Det er fristende å si at skogen er hovedpersonen i Rikard Ingdals debutroman Hogst. Menneskene er små i den ruvende skogen, og individet kun en liten del av arv og tradisjon. Mellom gamle trær fortsetter Gorm som sin nylig avdøde far, tømmerhoggeren. Begravelsen skal være om tre dager, og Gorm tenker at det nå er for sent å forstå hvem faren egentlig var. Faren er blitt et minne, en av Gorms mange forfedre.

I tilbakeblikk fortelles historien om Gorms barndom og oppvekst. Fremtiden hans ligger i arbeidet, som med tiden skal gå i arv til hans egen sønn. Men en annen skjebne venter Gorm, en som kunne ha vært hentet fra de greske tragediene. I likhet med den tragiske helten skal Gorm gå fra – relativ – lykke til ulykke, og møte en forutbestemt og ufravikelig skjebne.

Ved første blikk skulle man ikke tro at en dramatisk historie skjuler seg bak Ingdals langsomme og poetiske skildringer av naturen, traust hverdag og hardt arbeid. Karakterene snakker ikke med hverandre i utrengsmål, og i hvert fall ikke om noe viktig. Likevel er det som sies mellom linjene tydelig nok. Kjærlighetsforholdet mellom Gorm og kona Erle er nydelig skildret, uten store fakter eller ord. Det kommer som en sårt tiltrengt avløsning for Gorms oppvekst med den harde og strenge faren, som sjelden hadde noe annet enn kjeft å gi.


Rikard Ingdal:
Hogst

Roman
Aschehoug
252 sider

Men om menneskene tier, er omgivelsene like fulle av tegn som teksten er rik på symbolikk. Det krever sin forfatter å skape en fortettet og intens roman av slikt materiale, men Ingdal er en svært stødig og litterært kyndig håndverker.

«Sleden sklei over snøen langs den humpete skogsvegen medan skapningar glei fram mellom greinene; dunkle skuggeskrømt vaks ut frå den snøtyngde lyngen, og grå gjenferd måpa med månelyset strålande ut av speidande auge.»

Helt fra starten er skillet utydelig mellom konkret virkelighet og overtro, og Gorm er omgitt av mystiske fortellinger fra gamle dager. Mange kretser rundt Galningen, som kunne spå folk og solgte Likskogen til Gorms far før han brått forlot bygda.

Det utydelige skillet er både en styrke og en svakhet ved romanen. Gorm lever i en staut realisme der skrømt lusker i sidesynet. Det skaper en egen spenning rundt hvordan disse karakterene egentlig forholder seg til omgivelsene sine, og hva det er som driver dem. Samtidig gjør denne uklarheten det vanskelig å forstå motivet bak de andre karakterenes taushet og hemmelighold, når Gorm til slutt får vite hvordan ting henger sammen. Selv om mennesket tror på en forutbestemt tragisk skjebne, er det likevel svært menneskelig å forsøke å unngå den. At historien forblir uklar på sitt eget grunnleggende premiss, trekker ned for en roman som ellers er så overbevisende og gjennomført.

Uansett er Hogst en roman som bør leses, og som med fordel kan leses to ganger. Første gang for å se historien fra Gorms perspektiv og følge hans vei mot erkjennelse. Andre gang for å legge merke til alle tegnene som Gorm – og leseren – først ikke klarte å tolke.

 

LINE TIDEMANN

 

Hovedfoto: AKAM1K3 / Aschehoug forlag

 

0 Delinger