- Det er ikke kritikerne generelt jeg angriper i Hagefest-sekvensen i Åttitallet, hevder Ketil Bjørnstad. - Det er unntakene. De som ikke har forstått sin egen rolle, hverken faglig eller menneskelig.
– Jeg opplever kritikk som viktig og nødvendig. Men det finnes makt og maktmisbruk i alle disse bøkene jeg skriver. De fleste av oss har erfart falske, negative autoriteter i livene våre. Noen som vi må frigjøre oss fra, for ikke å gå til grunne selv. Hele denne serien handler om å minnes med kjærlighet. Det er ytterst få mennesker jeg skriver negativt om. Men når jeg først gjør det, er det fordi de har påtatt seg en offentlig rolle. Selv en kritiker kan ikke unndra seg kritikk.
Det sier Ketil Bjørnstad til BOK365 i en kommentar til stormen rundt boken som kommer i dag. Og grunnen til stormen er altså visse karakteristikker i boken, spesielt om landets anmelderkorps. Det er særlig Dagbladets Cathrine Krøger som får unngjelde, men også Morgenbladets Ane Farsethås og Bernhard Ellefsen får passet sitt påskrevet da forfatteren midt i skriveprosessen treffer på dem på Aschehougs hagefest.
Her er noe av det Ketil Bjørnstad skriver om Krøger i boken:
«Selvskrytet, den konstante opphisselsen som preget både personen og skriveriene hennes, at hun hadde studert litteratur, de dårlig formulerte setningene, beskyldningene som kunne gi leseren følelsen av at en mislykket forfatter egentlig var en morder som burde stenges inne eller avlives, og at en vellykket forfatter kunne ha Messias-liknende egenskaper».
Unntakene
– Det er ikke kritikerne generelt jeg angriper i Hagefest-sekvensen i Åttitallet, hevder Bjørnstad. – Det er unntakene. De som ikke har forstått sin egen rolle, hverken faglig eller menneskelig. Jeg prøver å skrive, i skjønnlitterær form, om en person som plutselig, på en og samme fest, møter mennesker han har følt seg mobbet av i årevis. De som skjener ut, som tar kontroll over skolegården, som nærmer seg psykopaten i sin egen ufeilbarlighet. Som gang på gang, og uten snev av tvil, tror blindt på sin egen dømmekraft. Som velger utropstegnet fremfor spørsmålstegnet. Redaktørene beskytter dem, uansett.
– Hvilken misjon har da kritikerne, om de har noen i det hele tatt?
– Jeg har stor respekt for kritikken. Vi trenger den. Kritikk er viktig. Selvsagt. At noen kan komme fullstendig uhildet inn og anmelde et kunstverk, er en forutsetning for at kulturen kan utvikle seg i et åpent landskap. Samtidig er anmelderen kulturkjedens svakeste punkt. Mens alle andre, fra kulturministeren på toppen, til sjefene på museene, malerne, skuespillerne, musikerne, danserne og kunstnerne på alle nivåer blir bedømt for alt de gjør, går kritikerne fri. De får nesten aldri korreksjon, fordi det er ingen som tør å korrigere dem når det trengs. De er fristilt i avisene, og de færreste redaktører blander seg inn i hva de driver med. I groteske tilfeller kan en anmelder holde på i tiår etter tiår og anmelde de samme personene igjen og igjen, med alle sine preferanser og fordommer, uten at noen reagerer.
Leser anmeldelser grundig
– Så nå hever du deg over anmeldelser du ikke bifaller?
– Jeg hever meg aldri over en anmeldelse. Jeg leser den grundig, uansett hvor god eller dårlig den er. De gode anmeldelsene gir inspirasjon og mot til å gå videre. Men en dårlig og godt begrunnet anmeldelse kan også ha stor viktighet. De fleste anmeldere er dyktige, kunnskapsrike og oppfører seg anstendig.
– Hva savner du i dagens bokanmeldelser?
– De fleste bokanmeldelsene jeg leser er gode og spennende. Men det er en merkbar økning i selvgode og pompøse anmeldere som helt uten konsekvens og kriterier for sitt eget anmelderi feller ganske sterke og ubegrunnede dommer, både positive og negative. Det er ille i litteratur-verdenen, men det er enda verre blant musikk-anmelderne.
Litteratur vs musikk
– I boken din forteller du om et møte med musikkanmelder Tore Olsen i Puls, som ansikt til ansikt forsøker å påvirke deg til å lage «bedre» musikk. Det lyser respekt for anmelderen i den sekvensen. Er det forskjell på musikk- og litteraturanmeldere?
– Tore Olsen var en fantastisk anmelder. Hard og nådeløs noen ganger. Men alltid respektfull og drevet av sin kjærlighet til musikken. Han hadde stor integritet og kunnskap. Scenen med ham, helt i starten, er en viktig forutsetning for å kunne skjønne hvorfor jeg skrev Hagefest-sekvensen. Han var en av de viktigste bidragsyterne til å få norsk rock, jazz og pop opp på et nivå man aldri før hadde vært, takket være energien rundt musikkmagasinene Puls og Beat.
– Du skriver også om dine egne musikkanmeldelser og kvalene ved dem. Hva er anmelder Ketils største utfordringer? Eller hvilke kvaler hadde du ved en anmeldelse?
– Som jeg skriver i boken, ønsket jeg aldri å ta på meg slakte-forkleet til Nortura. Et menneske som kjenner glede ved å slakte noen, burde øyeblikkelig slutte som anmelder. Jeg var ikke tannløs. Noen ganger kunne også jeg skrive ganske negative anmeldelser, men jeg håper og tror at jeg hadde en innsikt i hva det innebærer å utøve noe, å være på «den andre siden», ustanselig å bli bedømt. Jeg håper jeg lette etter det positive, før jeg lette etter det negative, for å si det sånn.
Enormt skille
Ketil Bjørnstad er altså på begge sider av gjerdet, både kritiker og skapende kunstner. Hvordan ser han på de ulike rollene?
– Det er et enormt skille mellom det å være kritiker og skapende kunstner. De færreste kritikere vet hva det betyr, å blottstille seg fullstendig. De vet antagelig ikke hvor mange redde forfattere og musikere som ligger søvnløse før lanseringsdagen. Det har forbauset meg at også noen av Norges aller største kunstnere og utøvere kan være vettskremte, og at selv verdensberømte forfattere bærer med seg ydmykelsen ved en dårlig anmeldelse som de selv finner urimelig gjennom resten av livet. Jeg skriver også om noen av dem i boken. Skillet mellom å utøve og å bedømme. Den grensen er noen ganger fatal. Et sted i Åttitallet skriver jeg at man aldri skal tro på den kritikeren som sier at hun ikke har makt, at hun bare er en synser. Kritikeren har makt.
«Kontroll over helheten»
– Hva er en god bokanmeldelse da – og hvilke egenskaper har en god bokanmelder?
– En god bokanmeldelse, og en god bokanmelder, skal uansett prøve å formidle hva slags bok det faktisk dreier seg om. I nyere tid har jeg opplevd at en av mine romaner der musikken er et hovedelement, også dramaturgisk, blir anmeldt uten at musikken blir nevnt overhodet. Isteden ble jeg stemplet som rasist, fordi jeg brukte en setning på å skrive at det luktet indisk krydder i en Norges-taxi. En god bokanmelder ville i hvert fall diskutert musikk-elementet som en del av kritikken av boken. En god bokanmelder er en som har kontroll over helheten og hva forfatteren faktisk prøver å uttrykke, uansett hvor vellykket det er gjort.
– Nå vet vi hvilke anmeldere du misliker. Er det noen anmeldere du liker?
– Javisst. Det er mange. Jeg husker Halfdan W. Freihow da han skrev i Morgenbladet på slutten av åttitallet. Han spredte leserglede. Han valgte entusiasmen som metode, og lot det mindre vellykkede ligge. Jeg ble aldri anmeldt av ham, men jeg hadde gleden av å ha ham som forlegger på et senere tidspunkt. Han var en viktig ambassadør for litteraturen, mens noen av de verstingene jeg skriver om i boken, og som det dessverre finnes noen flere av etterhvert, bruker tiden sin på å fremheve det mislykkede. Reality-fjernsynets metode: Noen skal ut.
Boken: Verden som var min – Åttitallet kommer ut på Aschehoug i dag.
