Bibliotek 2034: Møteplass eller digital hub?

I Bok365s artikkelserie «Jakten på det nye gullet», ser vi nærmere på hvordan bokbransjen vil se ut om ti år. Bibliotekene har de siste årene blitt stadig viktigere som møteplasser – men hvordan vil fremtidens biblioteker se ut, med en stadig økende digitalisering og lydbokboom. Er det en plass til biblioteken i lydøkonomien, og vil litteraturformidlingen ta mindre plass?

– Deichman har hatt en helt eventyrlig vekst i både besøk og utlån, med åpningen av det nye hovedbiblioteket og samtidig opprustingen av lokalbibliotekene. Vi har løftet oppmerksomheten om bibliotekbruk i Oslo, og nå er det i lokalaksen hvor besøket og utlånet øker mest, forteller Deichman-sjef Merete Lie.

Hovedbiblioteket i Bjørvika hadde i fjor 2.3 milloner besøkende, og 5.4 millioner besøkende over hele Deichman. På hovedbiblioteket har antall besøkende begynt å flate ut, på et høyt nivå.

– Vi ligger over det opprinnelige måltallet for Bjørvika, som var 2 millioner besøkende i stabil drift, forteller Lie.

Når man er innom hovedbiblioteket i Bjørvika er det vanskelig å ta innover seg de nye leserundersøkelsene, som viser lavere leseinteresse og –glede. Biblioteket er nemlig oftest fylt til randen av besøkende i alle aldre.

– Jeg kjenner på en begeistring hver gang jeg går gjennom huset. Utlånet har beveget seg oppover, men andel utlån per besøkende har ikke gått opp med en så høy besøksvekst som vi har hatt. Men utlånet ligger 36 prosent høyere enn i 2017, og md en befolkningsvekst i samme periode på 7,6 prosent er det en reell og gledelig økning. Det totale utlånet i fjor lå på nesten 2 millioner totalt for Deichman, forteller Lie, og legger til at de har mange besøkende inne på de drøyt 10 300 årlige formidlingsarrangementene på tvers av Deichman.

Fremtidens Bibliotek: Møteplass eller Litteraturformidler?

– Deichman har lagt stor vekt på møteplassen de siste 10-15 årene. Vi har laget gode bibliotek, for vi tenker at forutsetningen for at man bruker biblioteket er at det er et godt sted å være, sier Lie.

Men hvis vi skuer inn i krystallkulen: Vil bibliotekene om tiår være viktigere som møteplass, enn som litteraturformidler?

– Papirboka står støtt om 10 år, og Deichman kommer til å være spissere på å løse samfunnsoppdraget. Vi kommer til å fokusere enda sterkere på at det vi mener vi skal være virkelig gode på: Fremme lesing og sikre et godt ytringsklima. Begge deler er med på å gjøre folk i stand til å større kunnskap og ta en aktiv del i samfunnet, sier Lie.

Hvis vi skrur klokken tilbake 40 år, var bibliotekets rolle som litteraturformidler nærmest helt rendyrket. Lie tror bibliotekene i større grad vil bli tydeligere på rollen sin som litteraturformidlere fremover.

– Biblioteket har i stor grad gått fra å være boklager, til en møteplass – og det å få folk inn dørene våre et godt utgangspunkt for å nå ut med formidling og kunnskap.

– Tenker du at biblioteket vil gå «tilbake til røttene» i fremtiden – eller heller videreutvikle dagens rolle som møteplass?

– Jeg vil heller si at samfunnsoppdraget er ganske uendret fra 1785, året det første biblioteket i Norge åpnet. Biblioteket er et barn av opplysningstiden, tilgang til det trykte ord og troen på at det å dele kunnskap gjorde samfunnet til et bedre sted å være. Denne ideen står fortsatt sterkt. Litteraturformidlingen har på ingen måte forsvunnet, men vi har en større bredde av innhold nå enn vi hadde tidligere. Vi vet at formidling fungerer, det å snakke om bøker, å møte forfattere og diskutere ulike tema skaper en interesse for boka. Dette vil fortsette å være en tydelig del av biblioteket også i fremtiden.

Sjef i Norsk bibliotekforening Helene Voldner tror også bibliotekene fortsatt kommer til å spille en rolle for både de mellommenneskelige møtene, men og for møtene mellom mennesker, kunnskap og litteratur i fremtiden.

– Biblioteket i sin natur har forandret form, utseende og innretning gjennom tiden, men kjernen vil alltid være det samme, uansett hvilke format kunnskapen eller litteraturen utkommer i, nemlig: Tilgangen til kunnskap.

Hun er enig i Lies utsagn om at bibliotekets kjerne er relativt uforandret siden 1785 – men vil dra den enda lenger.

– Biblioteket har vi hatt, på en eller annen måte, siden vi kunne skrive ned informasjon, gjennom hele historien. Bibliotekene kommer fortsatt til å være viktige, for samfunnet, og for vår historieskriving på tvers av lange historiske linjer. Grunnideen om hva et bibliotek skal være, er vanskelig å gjøre om på. Nemlig at vi har samlet kunnskap, som kan deles. Så må vi forvalte biblioteke slik at alle får tilgang til kunnskapen, også langt inn i framtiden.

Hun peker derimot på noe som kan true dette systemet:

– Den største faren for bibliotekene er hvis vi tar dem for gitt, hvis vi ikke skjønner hvor intenst viktige de er. De må ivaretas og tilrettelegges for å beholde sin sentrale plass. Vi befinner oss i en tid med økende fragmentering, hvor informasjon blir stadig enklere og overfladisk, noe som krever at vi verdsetter steder som gir dypere innsikt. Det er viktig å synliggjøre kollektive institusjoner som biblioteket. Hvis det kollektive forvitrer, risikerer vi å miste forståelsen for bibliotekets rolle.

Bibliotekenes kamp mot lesekrisen

– Det er en lesekrise, fordi vi rett og slett glemmer å lese. Det skjer så mye gøy som distraherer oss, og der har bibliotekene en kjempeviktig rolle i den langsiktige, stødige og konstante tilstedeværelsen av litteratur og bøker. Hver eneste dag jobber vi for å øke lesekunnskapene i befolkningen bare ved det å være tilstede, å få folk inn i bibliotekene og til å bruke litteraturen, sier Voldner.

Leserundersøkelser tegner et dystert bilde av leseferdighetene i dagens Norge: Lesegleden, -interessen og –kunnskapene er synkende. Denne utfordringen er noe bibliotekene er svært opptatt av, forteller Lie.

– Vi har en konkret kampanje i år kalt «Ta tida tilbake», hvor det er fokus på at selv om vi har mer fritid nå enn før, spises den opp av skjermbruk. Vårt store konsum av rask og tilgjengelig informasjon og underholdning har gjort det vanskeligere å konsentrere seg om lengre tekster. Derfor har Deichman satt opp debatter om skjermbruk og introdusert mobilsoveposen, hvor du kan legge mobilen bort for å forbedre konsentrasjonen og leseopplevelsen.

– Hva har tilbakemeldingene på mobilsoveposene vært?

– Tilbakemeldingene har vært veldig gode. Alt fra: «Kan alle bibliotek i Norge gjøre dette?» til «Dette er viktig» og «Jeg ønsker meg mobilsovepose». Det har blitt laget verksteder hvor man kan sy egne mobilsoveposer – men mest av alt har det skapt en samtale rundt hva man bruker tiden til og hva man går glipp av ved å ikke se hverandre inn i øynene eller vie tid til å lese, tenke og snakke uforstyrret sammen.

Voldner sier at bibliotekene arbeider med å tilpasse seg endre lesevaner og medieforbruk.

– Vi må holde oss oppdatert, kjøpe inn den nye teknologien og formidle den. Samtidig blir det å ivareta det grunnleggende stadig viktigere. Flere bibliotek arrangerer lesekvelder, hvor man legger fra seg mobilen og leser uforstyrret i stillhet sammen. Så bibliotekene skal ta vare på det gamle, samtidig som vi følger med på det som kommer.

Tidligere år ble Leselyststrategien lagt frem, hvor regjeringen i stor grad la frem tanker om «å skape en kultur for lesing hos barn og unge». Strategien møtte derimot motbør, også hos bibliotekene:

– Strategien ble ikke akkurat heiet frem, og heller ikke av oss, dessverre. Jeg syns flere ting er problematisk ved den. Den er veldig lite kokret og byr på få tall. I åpningen av strategien plasserer den lesing som en av de grunnleggende demokratiske ferdighetene, men det er en stor svakhet at den ikke ser befolkningen som en helhet – men handler kun om barn og unge. Det er altså ikke en lesestrategi, men en skolestrategi. Kompetansehevende tiltak skal rettes mot lærere, og skolene er viktige, men de kan ikke gjøre alt. Det har de verken plass eller tid til, sier Voldner, og fortsetter:

– Det er noe med å lage en strategi som slipper folk når de blir 19 år. En ting er å få folk til å lese, men å holde den ved like hele livet, er den største utfordringen. Det har ikke denne strategien tatt noe høyde for.

Hun sier det er flott at regjeringen ønsker å styrke skolebibliotekene – men at strategien ikke ga bibliotekene noen verktøy for å gjøre det.

– Jeg syns det er synd, at når strategien snakker om skolebibliotek, så er ikke ordet skolebibliotekar nevnt. Det er absurd. Denne regjeringen har ikke vist tydelig hva de skal gjøre for å redde lesekrisen. Det finnes jo ingen tiltak i leselyststrategien.

Lie stemmer i:

– De har lagt frem en strategi som treffer den yngre målgruppen. Det Deichman spilte inn til strategien hadde et godt fokus på den minste målgruppen. Vi mener man må begynne tidlig, gi barn et forhold til bøker gjennom å bli lest for av foreldrene. Vi jobber spesifikt med barnehager, samarbeider med skolene og lager lesestunder for barnefamiliene. Det som treffer barn og unge er viktig, og vi er enige i det som står der.

Men:

– Samtidig savner vi et helhetlig perspektiv i den nye strategien. Hvis voksne sitter mye på telefonen selv, ikke leser bøker, ikke har bokhylle hjemme eller eksponeres for bøker, er det mindre sannsynlighet for at de og barna deres dras i den retningen. Undersøkelser viser at det er flere barn som vil bli lest for enn det er foreldre som leser for dem. En lesestrategi burde favne alle aldersgrupper, den er rett og slett for svak.

Bibliotekenes digitale framtid

– Om ti år har bibliotekene en annen tilgang til det digitale materialet, sier Lie.

Hun er sikker på at bibliotekene selv om tretti år vil ha mye fysisk litteratur i hyllene, men at det digitale vil ha en mye større plass. Men Lie påpeker at innkjøpsmodellene må endres dersom bibliotekene skal kunne levere et godt digitalt tilbud til brukerne sine:

– Den store diskusjonen er selvsagt pris- og innkjøpsmodeller. Nye bøker koster oss mer på lyd, enn på papir. En papirbok kjøper vi med 20 prosent rabatt, og den kan lånes ut 20-30 ganger før den kasseres. Mens en lydbok til fullpris kan vi bare låne ut 6 ganger, før den må kjøpes inn på ny. Vi er opptatt av en sunn og god økonomi for forlagene, men for at bibliotekene skal kunne holde tritt, burde modellen for lyd være mer gunstig.

– Mener du at lyd burde være sidestilt med papir?

– Jeg mener man burde se på mer fleksible modeller, som gjør det lettere å tilby brukerne digital litteratur. Jeg tenker at det er et symbiotisk forhold mellom aktørene i bransjen. Biblioteket er med på å oppdra lesere fra vi møter dem på helsestasjonene, gjennom Sommerles, arrangementer for barnefamilier og klassebesøk. Vi bidrar til at veldig mange får et forhold til boka og til det å lese. Jeg tenker at vi må forsøke å løse lesekrisen ved et bredere samarbeid mellom aktørene i bransjen. Selv om bransjeaktørene har litt ulike innfallsvinkler til disse problemstillingene, ønsker vi alle det samme: et bredt og godt litteraturtilbud til et lesende folk sier Lie.

Kulturdepartementet har meldt at de skal komme med en utredning på levering av lydbøker og e-bøker til folkebibliotekene. I Bokloven var det nemlig slik at forlagene ikke ønsket leveringsplikt på digitale bøker eller lydbøker til bibliotekene.

– Vi var opptatte av leveringsplikten, fordi det handler om prinsippet om at det ikke skal være opp til forlagene å bestemme hvilke bøker som skal finnes i bibliotekene. Det ansvaret for å lage gode samlinger, og å velge hvilke bøker man vil kjøpe inn, må ligge hos bibliotekene og de som formidler bøkene ut. Og at de kan lånes ut, ett eksemplar av gangen. Vi tror jo også at godt tilbud og bredde i bibliotek fører til økt lesing, og at flere kjøper bøker. Vi må passe på at vi ikke gjør bibliotekene irrelevante når det gjelder å få tilgang på litteratur i nye formater. Bibliotekene er avhengige av at forfattere, forlag og bokhandlere har nok ressurser. Hvis disse institusjonene forsvinner, vil også bibliotekene forsvinne. Men bibliotekene må være en del av utviklingen med lyd- og e-bøker, ellers risikerer vi å gjøre dem irrelevante. Ved å inkludere nye formater kan vi også innovere måten litteratur formidles på, som nye typer lesesirkler. Biblioteket inngår i den store fortellinga, sier Voldner.

– Føler du ikke at bibliotekene blir regnet som en del av næringskjeden?

– Innenfor det digitale nå, er det dessverre et begrenset utvalg, sier Voldner.

– Føler du at det haster å finne en løsning på det?

– Ja, jeg gjør jo det. Men det er viktigere å finne en god løsning, enn en rask løsning, sier Voldner.

– Hvilke anbefalinger håper du Kulturdepartementet kommer med i sin utredning?

– Vi har argumentert for en modell som ligner den fysiske: At man kan kjøpe inn digitale bøker eller lydbøker som lånes ut én om gangen. Hvis flere ønsker å låne den samme boken, må de stille seg i kø. Dette er enkelt å forstå og forklare, og vi tror folk vil akseptere det, slik de gjør med fysiske bøker. Men det er jo også avhengig av at bøkene ikke blir for dyre, og at bibliotekene har tilgang til de bøkene de ønsker å kjøpe inn.

Voldner mener at om ti år, burde denne konflikten være løst:

– Da tror og håper jeg at vi har kommet frem til en modell alle kan leve med. Da kan vi bruke tiden og kreftene våre på det vi egentlig skal drive med, nemlig å få folk til å lese de bøkene som finnes tilgjengelig.

En samlet fremtid for litteraturen

– Vi må forene krefter for å lykkes med lesing, og jeg tror vi kommer til å se tettere samarbeid mellom aktørene i bransjen og skolene. La oss løfte blikket og jobbe sammen for å lykkes og for å få på plass en sterkere lesestrategi i neste runde, sier Lie.

– Hva tror du er det viktigste for bibliotekene i fremtiden?

– Å holde på vår sterke posisjon ved å fortsatt levere gode bibliotek, som ligger sentralt der folk bor. Å sørge for bredt innhold av litteratur og kunnskapsformidling. Å ha en høy tilgjengelighet og gode rom som vedlikeholdes og dermed også brukes, sier Lie.

Voldner tror ikke ting kommer til å endres enormt på ti år – men at det vil være justeringer:

– Folk kommer til å fortsette å kjøpe bøker, og folk kommer fortsatt til å skrive historier – så utgangspunktet for hele bokbransjen er jeg ikke redd skal forsvinne. Men det kan hende vi vil få en bokbransje som i større grad må kjempe for å være relevante. Og en bokbransje med flere mindre og uavhengige aktører, som gjør at det blir mer mangfold, men også mer uoversiktlig å finne fram som leser. Og jeg tror bibliotekarens rolle som formidler, som en som hjelper folk inn i bøkene, som bidrar til opplysning og forståelse og gjør en vurdering på hva som er troverdige kilder, bare kommer til å bli viktigere fremover.

ANDRE SAKER I ARTIKKELSERIEN:

– Det nye gullet, er det gamle gullet

Nyhetsbrev: Forfatternes Nye Gullgruve?

Bokhandelens fremtid: Optimisme og tilpasning

Selvpublisering: En voksende trend

Når bøkene ikke fenger: – Det er altfor kjedelig