Bergens ustemte citar

Det kom som et veritabelt lynnedslag da Konkurransetilsynet i september 2020 varslet overtredelsesgebyrer på til sammen 502 millioner kroner til forlagene Cappelen Damm, Forlagshuset Vigmostad & Bjørke, Gyldendal og Aschehoug, samt Bokbasen. Nylig kom bekreftelsen på at Konkurransetilsynet opprettholdt gigantgebyrene – ja, totalen ble til og med økt til 545 millioner, som en konsekvens av økt omsetning hos noen av de berørte aktørene.

Fryktelig mye penger

Overtredelsesgebyrene bransjeaktørene ilegges er oppsiktsvekkende: Gyldendal Norsk Forlag AS/Gyldendal ASA må ut med et samlet overtredelsesgebyr på 252,1 mill. kr, Cappelen Damm AS 131,4 mill. kr, Vigmostad & Bjørke AS/Forlagshuset Vigmostad & Bjørke AS 92,6 mill. kr, Aschehoug 64,6 mill. kr og Bokbasen 4,1 mill. kr.

Det er mye penger – fryktelig mye penger, selv for store forlagskonsern med bunnsolide eiere. Taksameteret stopper ikke å snurre der, hvis ankeprosessene ikke skulle føre frem. Da er det betimelig å spørre: Har tilsynet gjort en fair vurdering i denne saken?

Kronisk mislikt?

Bare for å ha det sagt: Konkurransetilsynet spiller en viktig rolle her til lands i forbindelse med ulovlig samarbeid, misbruk av dominans, fusjoner og oppkjøp. Tilsynet skal sørge for sunn konkurranse i alle markeder. Men som de selv skriver: «For noen markeder har tilsynet egne temasider, fordi markedet er prioritert elle tilsynet har ekstra oppgaver i markedet.» Noen markeder er i virkelighetens verden fire: Dagligvarebransjen, digital økonomi, drosjenæringen og bokbransjen.

At tilsynet har tatt overvåkningen av bokbransjen på det største alvor, er noe få har vært i tvil om. Ei heller bør det være noen tvil om at Konkurransetilsynet kronisk misliker bokbransjens unntak fra Konkurranseloven – dette strider mot tilsynets grunnleggende DNA. Derfor har det kommet en stri strøm kritiske høringsuttalelser og ditto pressemeldinger, samt noen saftige bøter til bokbransjen, de siste par tiårene. Vi skal ikke joine en verden full av konspirasjonsteoretikere, men nøye oss med å fastslå at det er en utbredt oppfatning i norsk bokbransje at Konkurransetilsynet har en tendens til å time sine utspill opp mot de politisk viktige slagene – som nye bokavtale-runder, boklov-prosesser eller Stortingsvalg. I bokbase/Mentor-saken gjennomførte tilsynet bevissikring allerede i januar 2018, og sendte ut varsel om bøter for mer enn to år siden. Avgjørelsen i tilsynet ble offentliggjort 29. november i år – elleve dager etter høringsfristen til ny boklov, og akkurat når departementet starter sin gjennomgang av høringsuttalelsene.

Høyere pris?

Mentor/Bokbase-sakens kjerne er at Konkurransetilsynet «gjennom etterforskningen» mener å ha «funnet mange bevis på at forlagene har delt konkurransesensitiv informasjon i en database de alle hadde tilgang til. Dette har gitt aktørene fullstendig oversikt over hverandres opptreden i markedet, og kan ha ført til at vi forbrukere har måttet betale høyere priser på bøker». Det skal ikke ha krevd særlig skarpe etterforskere for å avdekke dette. Dette handler om et verktøy som har eksistert gjennom en årrekke, som har vært tilgjengelig for alle interessert forlagsabonnenter, i tillegg til bokhandlere og landets bibliotek.

Kanskje kunne Mentor forlag-tjenesten vært annerledes innrettet. Kanskje kunne man skjult prisene inntil et par uker før utgivelse, eller bare latt bokhandlerne ha tilgang til prisene gjennom Mentor Bokhandel. Kanskje skulle forlagene bare hatt mulighetene til å se sine egne titler.

Men ville det gjort noen forskjell? Neppe – eller kanskje tvert imot. Da kunne man lett mistenke forlagskonsern som eier bokhandler og nettbokhandler for å ha lettere tilgang til informasjon enn sine konkurrenter.

Bommer grovt

Hvor viktig er dette egentlig? Hvor interessant er det egentlig å vite om øvrige bokpriser?

Det er her Konkurransetilsynet bommer grovt, når de antar at dette er svært ettertraktet og verdifull informasjon.

Jeg har selv et halvt liv som forlegger bak meg. Med handa på hjertet kan jeg si at noe av det minst verdifulle å vite er hva en kommende roman, krim, biografi eller lyrikksamling fra et konkurrende forlag vil koste. Bøker publiseres «i et spenna renn» gjennom året, og de forskjellige sjangrene befinner seg gjerne innenfor et visst prisspenn. De spesielt pris-fokuserte vil uansett kunne forholde seg til konkurrerende bøker utkommet gjennom de siste ukene og månedene.

Individuell vurdering

Jeg brydde meg i hvert fall ikke den gang, og jeg vet om salgs- og markedssjefer i store forlag i dag som aldri har vært inne, eller svært sjelden er inne på, Mentor. Prisingen av en bok handler mest om en individuell vurdering av hva en bok «tåler», og hva som vil gi best uttelling i omsetning/eksemplarer for forlag og forfatter. Du trenger ikke Mentor til det.

Vårt klare inntrykk er at prisen på øvrige kulturopplevelser det siste tiåret har økt langt mer for andre kulturopplevelser – som eksempelvis konserter. Pussig nok har bokprisene sannsynligvis økt mest etter tilsynets varsel. Dette handler om justeringer som følge av papirmangel og økte papirpriser, drivstoffpriser og økte transportkostnader, eller strømkostnader – typiske faktorer som kan innvirke på bokprisene.

Unike prosjekter

Konkurransen på bokmarkedet foregår ikke først og fremst på pris. Vinnerformelen er å utgi de beste bøkene, og/eller de mest kommersielt treffsikre, eller bøker som passer særlig godt til forlagets nisje eller profil. Dette handler ikke om pottiter og pepperkaker, men om unike bokprosjekter og åndsverk. Er du på jakt etter Lyst av Tomas Espedal, kjøper du ikke Katrine Wessel-Aas’ Jul i Nyhavn bare fordi sistnevnte er tretti kroner billigere.

Verdien av å vite en annen boks utsalgspris er noe i nærheten av null. Prisnivået på bøker er viktigere i fighten mellom litteraturen og andre fritids-, kultur- og underholdningstilbud, enn for fighten nyutgivelsene imellom.

Planleggingshorisont for kulturbeitet

For de fleste i bokbransjen, i hvert fall de jeg vet om, har Mentor «alltid» vært der, som en del av bransjens infrastruktur – for å sikre en god planleggingshorisont. Dette ikke minst med tanke muligheten for forhåndssalg og bestilling av signerte bøker – som har blitt en stadig mer populær geskjeft for nettbokhandlerne.

Og hvorfor skal det være mer betent å vite prisen på bøker enn andre kulturopplevelser? Noen tastetrykk og et sveip innom Ticketmaster forteller meg at jeg kan oppleve Diana Krall for rundt tusenlappen i Oslo Spektrum i april 2023, eller at jeg kan kjøpe festivalpass til Bergenfest i juni til 3610 kroner. En augustkveld med «Kristina frå Duvemåla» i Moster Amfi koster meg 700 kroner, og har jeg lyst til å se og høre Liv Gulbrandsen i «Hold kjeft, det er Ibsen!»  på Ullensaker kulturhus en onsdagskveld i oktober 2023, er billettprisen 390 kroner.

Men prisen på Vigdis Hjorths kommende roman er altså en mer betent affære, skal vi tro Konkurransetilsynet.

En annen tilnærming?

Det ofte hyllede norske litterære systemet har også sine skavanker. De siste par tiårene har det vært forhold i bokbransjen som det kunne ha vært mer interessant å kaste et blikk på enn Mentor-saken, et fokus som har overrasket mange. Jeg tar et øredøvende forbehold om at det kan være alvorlige faktorer Konkurransetilsynet så langt ikke har flagget offentlig i denne saken (her er vi prisgitt hva tilsynet selv velger å legge på bordet, i ymse uttalelser og pressemeldinger – hvilket må sies å være en svakhet i systemet, og omverdenen mulighet til å gjøre en fullgod vurdering av disse prosessene).

Uansett: Denne gang handler det ikke om fire kraftleverandører som har sittet innelåst i en mørk kjeller og samkjørt priser. Det handler om en praksis som har foregått i full åpenhet, over lengre tid.

Tilsynets samfunnsoppdrag er blant annet – ifølge dem selv: «Gjennom rettleiing og dialog med næringslivet, effektiv handheving av konkurranselova, vedtak om overtredelsesgebyr og gjennom god informasjonsverksemd, vil vi førebyggje og stanse ulovleg konkurransehemmande aktivitet.»

Burde ikke bokbase-saken vært en typisk case hvor tilsynet nettopp skulle brukt rettleiing og dialog, i stedet for gebyrer av sjokkartede proporsjoner? Ville det ikke vært mer naturlig å gi beskjed om at dette var en praksis man misliker, og at denne måtte opphøre innen en gitt dato? Så kunne man i samme åndedrag gitt noen føringer for hva en alternativ løsning ville kunne være på dette området.

Millionene renner ut

Konkurransetilsynets vedtak er endelig, men de involverte selskapene har mulighet til å klage saken inn for Konkurranseklagenemnda innen seks måneder. Risikoen for at saken etter hvert havner i rettssystemet er overhengende. Da lander ytterligere fete fakturaer fra blankpusset-skarpskodde forretningsadvokater i innboksen til de store forlagshusene.

Etter tidligere runder med Konkurransetilsynet om Bladcentralen og Interpress, samt krangling om lydbokrettigheter og strømming, har de involverte aktørene totalt brukt et voksent tosifret millionbeløp på advokatutgifter – et beløp som snart kan krysse et tresifret millionbeløp hvis Mentor-saken ruller videre.

At store summer lekker ut fra det litterære økosystemet og inn i store advokatfirmaer, er alt annet enn bra. Sammen med omdømmetapet bokbransjen påføres av disse stadig pågående sakene, blir det en heller dårlig combo for bokbransjen.

Men: At de nåværende sjokkgebyrene fra Konkurransetilsynet blir stående i bokbase-saken, virker ikke rimelig.

VEBJØRN ROGNE