KOMMENTAR: Halvor Foslis "Mot nasjonalt sammenbrudd" førte til et lite PROSA-skipbrudd. Det bør gi grunn til bekymring i en tid hvor vi trenger meningsfull dialog.
I rekken av skribenter som ikke har lest, men som likevel har synspunkter på Halvor Foslis seneste bekymringsbok Mot nasjonalt sammenbrudd. Norge i masseinnvandringens tid (Document Forlag) – er det min tur. Årsaken til at jeg griper pennen er NFFO-tidsskriftet Prosas beslutning om å ikke ville trykke en bestilt anmeldelse av boka. Jeg er selv medlem av foreningen, dertil av Kritikerlaget, og synes avgjørelsen er bekymringsverdig.
Applaus og u-sving
Mange har kunnet følge saken i media, så jeg nøyer meg her med kortversjonen. Tidligere mangeårig redaktør av Prosa, Halvor Fosli, har valgt å ta jobb som kulturredaktør i det kontroversielle Document Forlag. Mange av forlagets utgivelser dreier seg rundt varsling av problemer knyttet til innvandring.
Like før jul utkom Mot nasjonalt sammenbrudd. I mars kontakter Prosa-redaktør Merete Røsvik Morgenbladets mangeårige og respekterte sakprosa-anmelder Per E. Hem med spørsmål om han vil melde boka.
Etter å ha gått en ekstra runde med Hem, sier Røsvik seg fornøyd og mener anmeldelsen gir et klart bilde av innholdet i boka, samtidig som den er saklig og balansert. En måned senere kommer u-svingen. Prosa vil likevel ikke publisere anmeldelsen, hovedsakelig av to årsaker: Redaktørens lesning av Bjørn Stærks Ytringsfrihet annotert og at Prosas redaksjonsråd mener tidsskriftet ikke bør gi Foslis bok oppmerksomhet.
Det er nesten ikke til å tro. Fosli er gammel redaktør av nettopp Prosa, medlem av NFFO og han har fått bidrag både fra NFFO og Fritt Ord til å skrive boka.
Trangere debattarena?
Historien kunne stanset der, men avisa Dag og Tid tar i begynnelsen av juli fortjenestefullt fatt i saken. Få dager senere skriver Aftenpostens respekterte mediekommentator, Anki Gerhardsen, en kritisk kommentar til Prosas fremgangsmåte. Gerhardsen skriver: «Ikke bare har Røsvik gjort seg til talsperson for en trangere debattarena, der selv holdninger som finnes på Stortinget, skal få begrenset oppmerksomhet. Hun bruker også sin nyvunne erkjennelse til å sensurere den frie kritikken. Jeg kan ikke huske å ha sett noe lignende».
Merete Røsvik responderer da til dette at det var kvaliteten på anmeldelsen som var årsaken til at den ble forkastet. Fortsatt uten å ha lest Halvor Foslis bok, skriver Prosa-redaktøren:
«I boka omtalar Fosli menneske med muslimsk livssyn og identitet som ein trugsel mot velferdsstaten og norsk kultur. Det er generelt eigna til å skape frykt, men spesielt alvorleg for norske muslimar. Difor var det viktig at denne meldinga var basert på ei grundig lesing. Hem viste lita evne til å granske faktagrunnlaget og resonnementa bak dei kontroversielle påstandane i boka.»
Morgenbladets sakprosa-anmelder Per E. Hem er ingen hvemsomhelst. I syv år har han levert anmeldelser av høy kvalitet til Morgenbladet, ingen av disse har blitt sendt i retur. Han har selv utgitt bøker og er medlem av NFFO. Undertegnede har selv fått lese gjennom Hems anmeldelsen av Halvor Foslis bok, og kan med hånden på hjertet bekrefte at anmeldelsen holder mål og er godt «innafor». Den er ikke lettbent, og den er langt fra ukritisk til Foslis resonnementer. At tidsskriftet Samtiden har ytret interesse for å bringe anmeldelsen i sin neste utgave er med på å borge for dette.
Demokratiets grunnsten
Så sent som i går skriver Prosa-redaktør Røsvik nok en gang i Aftenposten. Nå har hun tydeligvis bladd i Fosli-boka og har med dette blitt enda sikrere på at det var riktig å refusere Per E. Hem. Som bevis for dette finner hun et par løse tekstutdrag fra Halvor Fosli som hun nå dytter foran seg, samtidig som hun fortsetter å devaluere Hems anmelder-bidrag.
Alle vi som har syslet med publisering av tekst anmeldelser, artikler – eller bøker, har før eller senere måttet gå runder med en redaktør. Slike runder kan til tider være en prøvelse for skribenten, men vi lærer oss fort at prosessen foredler sluttproduktet. Redaktøren er selvsagt til syvende og sist ansvarlig og skal selv velge hva hen vil sette på trykk. Slik er det, og slik må det være. Det som er bemerkelsesverdig i denne saken, og som hører til sjeldenhetene, er at man ikke finner en felles løsning i samarbeid med redaktøren. Hertil kommer selvsagt også kravet til en god redaktør om å akseptere meningsbrytninger til den som anmelder. Redaktøren har ingen rett til å instruere, eller diktere, det innholdsmessige – såfremt kvaliteten på anmeldelsen ellers er god.
Det er ugreit å bruke hva som kan fortone seg som vikarierende argumenter, mot en rutinert anmelder som Per E. Hem. Et bedre debattklima skapes av ønske og vilje til å gå i meningsfull dialog med hverandre. Det er demokratiets grunnsten.
ANDERS NERAAL
Les også: En omtale av en bok som ikke må få oppmerksomhet
