ANMELDELSE: En annerledes debutbok. Ravn Lanesskog vil være morsom, og klarer det.
Her er en annerledes debutbok. Den ene debutanten har vært lik den neste de siste to årene. Temaene har vendt innover, innover i forhold, innover i egne, mørke selv og innover i graviditeter, liv med og uten menn, kvinner, barn og stilt ut en heller fryktsom hverdag. Et par har vært gode og varslet om talent og vilje og at det er noe større i vente.
Ravn Lanesskog gir lesere en pause fra den tyngste tematikken og er litt av en fest i mørk februar.
Ravn Lanesskog:
Fridtjof Hansens dagbok
Aschehoug
327 sider
Lanesskog vil bare være morsom, og klarer det. Ja, det er lov å skratte høyt av denne Fridtjof Hansen, guttungen som har forlest seg på verdenslitteraturen i farens antikvariat og går inn i den i to slags betydninger. Verdenslitteraturen er hele hans referanseramme og han ramler rundt i et Sult-Christiania som en oslolos med monokkel.
Denne passasjen gjorde godstemningen for min del:
Far brukte mye av tiden sin i antikvariatet på å bekymre seg for om noen av favorittbøkene hans skulle bli solgt. I stedet for å bli glad for at noen spurte etter for eksempel Forbrytelse og straff, som han naturligvis hadde flere utgaver av, ble han engstelig for at han aldri igjen ville få tak i akkurat den versjonen. Han barrikaderte seg bak en voksende mur av bøker, og da en kunde ville knipse et bilde en dag, ble han uforholdsmessig opprørt:
– Nei, ikke ta bilder!
– Hvorfor ikke?
– Da kommer det bare flere!
– Flere hva da?
– Kunder
Kritikk av fantastimangel
Forfatteren takker Store norske leksikon og Wikipedia i etterordet for alt det biografisk korrekte han har måttet søke opp i den hensikt å vri og vende og bende det inn i romanen. Det er stort sett døde folk som flytter handlingen, som er nokså enkel: En stilling løses ut, gjennom et avertissement i en avis. Joda, vi er i riktig gammel tid, i alle fall er F. Hansen det. Kvalifikasjonen for å få jobben, er å kunne fortelle en historie og antallet kandidater krymper inn og det ender i både delirier og quiz.
Jeg sitter med følelsen av at Ravn Lanesskog vil si oss et eller annet om samtidslitteraturen er, om ikke annet antyde at den er hakket for blodfattig. Men hva mer han skal oppnå med romanen, annet enn å underholde, er ikke godt å si. Det er bokas svakhet. Fridtjof Hansen lar seg drive med, men det er ingen ordentlig konflikt mellom ham og handlingene eller et drama drevet ut fra noe i mennesket. Forfatteren er utdannet ved Den norske filmskolen på Lillehammer, og det er scene på scene i romanen, det foregår på de ytre plan.
Å skrive humor etter Kjartan Fløgstad intelligente spark eller for eksempel Marit Eikemos underdrevne og Dag Solstads ufrivillige komikk, er ikke lett. Lanesskog prøver ikke kopiere forfattere, men en tid, en Christiania-tone vi kjenner godt. Slik sett kan romanen leses som en hyllest til Knut Hamsuns enorme påvirkning.
F. Hansen er i verdenslitteraturens malstrøm, og har du lest sånn passe av både nasjonal og internasjonal litteratur, vil du kjenne igjen mange av nedslagene her, også før forfatteren/Fridtjof Hansen røper hvor lånene kommer fra.
I Twains spor
Dette er en bok man skriver én av. Etterpå går man videre inn i romankunsten – eller sier seg fornøyd med å ha debutert. Dette er også en bok man leser én av. Historien er lovlig lang og dratt ut. Mark Twain, en episodenes og humorens mester, ville kalt dette en morsom episode og klart seg med mindre plass.
Ravn Lanesskog har i debuten vist oss at han kan underholde. Og noen ganger holder det.
VIDAR KVALSHAUG
