Barnepsykologen Katrin Glatz Brubakk skrev dagbok da hun jobbet fem uker i Gaza. Nå utgir hun den – for å «bringe krigen så nær at vi orker å forholde oss til det som skjer».
Brubakk tilbrakte fem uker i høst som feltarbeider for Leger Uten Grenser, og jobbet med traumatiserte barn ved Nasser-sykehuset i Khan Younis.
– Jeg skrev boken fordi veldig mye av nyhetsbildet går forbi journalistene, som ikke får komme inn i Gaza. Jeg ville presentere noe annet enn det som fremkommer i nyhetsbildet, som folk lett skjermer seg mot, sier Katrin Glatz Brubakk til NTB.
En motkraft
Barnepsykologen sier hun prøver å skrive på en måte som gjør at vi ikke vender oss bort. Kaller det «en slags motkraft, et håp, som motvekt til apatien som mange kan komme til å føle».
– Jeg vil hente det så nære at vi orker å forholde oss til det. Så folk kan bli kjent med de menneskene dette faktisk handler om. Som tobarnsmoren som ikke lenger vet hvor hun skal flykte, fordi det ikke finnes trygge steder. Nå håper hun at hun og barna skal dø sammen. Hun er like glad i ungene sine som oss. Dette gjør krig med folk.
Dukkehuset
Katrin Glatz Brubakk tok notater underveis om sine møter med mennesker i krig fra dag til dag. Siden hun er barnepsykolog er det mange unger og foreldrene deres som får plass mellom permene i «Dagbok fra Gaza».
En av barna hun jobbet med var Mona (6), brannskadet over hele kroppen etter at en bombe traff huset deres. Hun ønsket seg et dukkehus. Barnepsykologen fant fram en pappeske, tape, fire sprittusjer og en saks. «Noen timer senere en pappesken blitt til et toetasjes hus. På taket står det: Sweet Home», står det i boken.
– Det som så fort blir borte når krig rapporteres, er alle de nære tingene – som at fire-fem år gamle jenter er like glad i rosa i Gaza som her hjemme, og at ungene der også ønsker seg et dukkehus.
– Snakk om oss
Men også de palestinske kollegene ved sykehuset skildres. Hun kaller dem «de virkelige heltene». Der hun ikke fikk lov til å jobbe i Gaza mer enn fem uker – fordi Leger Uten Grenser mener lengre tid er for stor belastning for feltarbeiderne – har de lokale kollegene levd slik i over ett år.
Hun bestemte seg for å skrive bok den siste uken hun var der.
– Jeg var litt i tvil, men mine palestinske kolleger var utelukkende positive og sa til meg: «Ikke glem oss, snakk om hvordan vi har det, fortell verden om det». De bærer håpet gjennom at vi orker å forholde oss til det, sier Brubakk. Hun synes det var verst å reise.
– Å skrive og snakke om det her hjemme, gjør denne urettferdigheten mer tålbar for meg.
– Håp er viktig
Barnepsykologen er overraskende positiv når hun forteller NTB om opplevelsene sine. Det prøver hun å ta med seg inn i boken, selv om den skildrer et av helvetene på jord.
– Vi her hjemme trenger å se at det er noen vits i, ellers blir vi helt apatiske og gir opp. En bok kan forhåpentligvis røre noen hjerter, gjøre at vi ikke snur oss bort, at vi fortsetter å legge press på at krigen må stoppe. Dette er som en av bitene i et puslespill som til slutt kan gi disse barna det de trenger – en våpenhvile, sier hun:
– Jeg er så utrolig heldig som får jobbe med dette, det er meningsfylt å få utgjøre en forskjell der det ser ganske svart ut. Håp er motoren i alles liv, uansett hvor i verden du er. Det er derfor folk orker å gå videre. Å jobbe med å opprettholde håp – at det vil finnes noe der fremme en gang – er blant det viktigste jeg jobber med.
Kom bak skjoldet
Det eneste øyeblikket hvor stemmen hennes skjelver og tårene kommer nære er på spørsmål om det sterkeste minnet fra Gaza.
Det er de intense angsthylene fra de traumatiserte barna når en dør smeller, eller en forelder må vente på utsiden. De har hørt så mange bomber, ofte mistet så mange.
– I snart ti år har jeg jobbet i felt, jeg har snakket med utallige traumatiserte barn og voksne og har et profesjonelt skjold. Disse hylene går på innsiden av det skjoldet, jeg klarer knapt å snakke om det uten at det kommer tilbake. Det er som om hele Gazas stemme samles i disse hylene.
– Vil klare det
Katrin Glatz Brubakk har engasjert seg siden ungdomstiden. Hun vokste opp med kampen mot apartheid, var med på å skrive brev, protestere, synge protestsanger.
– Den kampen varte i 30 år, og ingen trodde man skulle lykkes før det skjedde. Slik falt Berlinmuren også. Fordi vi ikke ga opp håpet. Det er disse puslespillene vi må fortsette å legge. «It always seems impossible untill it’s done», siterer hun Nelson Mandela.
Selv har hun tro på folk. Hun har sett dem engasjere seg, at de gjerne vil hjelpe.
– Man ser det nå med Gaza, slik det skjedde da vi mobiliserte for barna i Moria. Folk ønsker å bidra, de er hjertevarme. Det gir håp. På et eller annet tidspunkt klarer vi å snu denne skuten også, om vi ikke gir oss.
