LYRISK: Vår poetiske søndagspalte runder ti år. Vi markerer dette med noen få gjensyn. Denne stubben stod å lese i oktober 2014, etter at Peter Handke det året hadde mottatt Den internasjonale Ibsenprisen. Fem år senere ble han også tildelt Nobelprisen.
LYRISK: Omstridte Peter Handke og «Himmelen over Berlin».
Alle har kanskje en favorittfilm. I det lyriske hjørnet heter denne «Himmelen over Berlin» – med tekst av Peter Handke.
Under Cannes-festivalen i 1987 fikk Wim Wenders regiprisen for «Himmelen over Berlin». En film som har alt: Vidunderlig foto i svart/hvitt og farger, av den gang delte Berlin. Peter Falk som seg selv (Columbo). Skuespillere som Bruno Ganz og Solveig Dommartin. Konsertopptak med Nick Cave. Manus er skrevet av Wim Wenders og vinneren av årets Ibsen-pris, kontroversielle Peter Handke (f. 1942).
Debatten rundt tildelingen til Peter Handke har ikke stilnet. Handkes norske forlegger Karl Ove Knausgård har forsvart sin yndlingsdikter i tykt og tynt. Man kan ha synspunkter på hvordan Peter Handke har håndtert etterdønningene av grusomhetene i det tidligere Jugoslavia, men at Handkes diktning er anti-fascistisk har Knausgård rett å hevde. Knausgård skriver: «Hvordan bemøte det totalitære? Ved å insistere på det individuelle, det singulære, det enestående. Da løses det totalitære opp i pluralisme.»
Under et utdrag av diktet «Barndommens sang» («Lied Vom Kindsein») av Peter Handke, fra filmen «Himmelen over Berlin». Her kan du høre Bruno Ganz lese diktet til klipp fra filmen. Du må ikke kunne tysk for å høre hvor vakkert han leser.
BARNDOMMENS SANG
Da barnet var barn
gikk det med svingende armer.
En bekk ville være som en elv,
elven var stor og bred
og den lille vannpytten var som havet.
Da barnet var barn,
visste det ikke at det var barn.
Alt virket besjelet,
og alle sjeler var som av ett.
Da barnet var barn,
mente det ikke noe om noe,
hadde ingen vaner,
satt ofte med beina i kors,
løp uten tilløp,
hadde en virvel i håret
og skar ikke ansikt når det ble fotografert.
Da barnet var barn,
var det de følgende spørsmåls tid:
Hvorfor er jeg meg og ikke deg?
Hvorfor er jeg her og ikke der?
Når begynte tiden og hvor slutter verdensrommet?
Er ikke livet under solen bare en drøm?
Er ikke det jeg ser,
hører og lukter
bare skjæret
av en verden før verden?
Fins egentlig det onde ,
og mennesker som faktisk er onde?
Hvordan kan det ha seg
at jeg som er meg
ikke eksisterte før jeg ble til?
Og at en vakker dag
vil den som er meg
ikke lenger forbli den som er jeg?
Peter Handke
