"Haratischwilis kjærlighet til Georgia er tydelig fra start, historien føles personlig og autentisk", skriver anmelder Maren Dahl Keller.
I likhet med debutboken, er georgisk-tyske Nino Haratischwilis andre bok, Det manglende lyset, også en murstein. Om du ikke lar deg skremme av størrelsen eller den tunge materien, så står du overfor en rik og brutal dog overtydelig historie om et brytningspunkt i georgisk historie.
Det er 2019. I Brussel er det duket for storstilt åpning av fotoutstillingen av verkene til avdøde Dina Pirveli. Bildene tar for seg livet i den georgiske hovedstaden i Tbilisi like før, og under, uavhengigheten fra Sovjet og den påfølgende borgerkrigen på 1990-tallet.
Det manglende lyset er en historie som drar deg inn, som oppleves både fremmed og kjent på samme tid. Kjent fordi det skjedde i vår egen bakgård for bare noen tiår siden. Fremmed fordi de fleste ikke har opplevd vold på en slik skala. Og nettopp dette er Haratischwilis utgangspunkt for Keto. Hun klarer ikke gi slipp på fortiden, hvordan skal hun leve videre etter alt hun har opplevd?
Vellykket og velprøvd oppskrift
Kumi er nervøs før utstillingen. Hun er spent på om Ira og Nene kommer. De tre var Dinas bestevenner og er gjennomgående motiver i fotografiene. Bildene dokumenterer et lands brutale oppgjør med en overmakt, og fanger den trykkende stemningen som preget Tbilisi – en stemning som ser ut til å ha smittet over på venninnene. Hvorfor mistet venninnene kontakten? Hvorfor er Kumi så nervøs for utstillingen, hvorfor ønsker Ira å bli tilgitt av Nene?
Nino Haratischwili :
Det manglende lyset
Aschehoug
697 sider
Ute Neuman
Og hva førte til at Dina tok sitt eget liv?
Hvert bilde i utstillingssalen tar Kumi tilbake til dagen Dina tok det. Så dykker boken ned i 80- og 90-tallet hvor den yngre Kumi forteller om hendelsene, menneskene, vennskapene, stedene og volden som ledet opp til bildene som nå henger på utstilling. Denne blodige krigen som har krevd så mye av venninnene, som nå har blitt stueren kunst. Kontrasten mellom motivene og stemningen på åpningskveldene er så påfallende at den nesten blir grotesk.
I 2019 sitter Kumi igjen med arrene, ensomhet og spørsmål. Haratischwili lykkes godt med denne velprøvde oppskriften som tar leseren frem og tilbake i tid. Den eldre Kumi klarer å se på den unge Kumi med empati og ny forståelse. En trenger ikke å ha opplevd et liv av grusomheter for å forstå verdien av et rausere tilbakeblikk på seg selv.
Georgia som hovedkarakter
Kumi vokser opp i en livlig og bråkete bygård i Tbilisi. Dagene tilbringer hun med sine tre venninner: Fryktløse Dina, freidige Nene og fornuftige Ira. De fire venninnene er del av et stort og fargerikt persongalleri. Til å begynne med må en ha tunga rett i munnen for å holde orden på navn og anekdoter, men etterhvert blir enklere å henge med.
Selv om boken følger Kumi, forblir hun en observatør. Da Nene på et tidspunkt kaller henne en linjedommer, nikker jeg enig. Hun blir et utgangspunkt for en historie som er mye større enn henne selv. Men kanskje er dette intensjonen, historien om Georgia er større enn en person. For det er Georgia som er den virkelige hovedkarakteren i boken, og det er den som gjør boken verdt å lese!
Det er ingen tvil om at Tbilisi var en brutal by å vokse opp i. Haratischwili forsøker å fange råskapen som herjet på 90-tallets Tbilisi. Etter frigjøringen blir byen en grobunn for organisert kriminalitet, heroinen gjør sitt inntog. Gjengkriminaliteten som preget byen blir tydeliggjort gjennom Kumis bror, som er leder for en gjeng som kontrollerer nabolaget. Gjengkonfliktene belyser æreskultur og forventninger om tradisjonelle kjønnsroller. Som Kumi, når hun som ung voksen ikke tør vise begjær for kjæresten fordi han opplever det som truende mot sin maskulinitet. Som Nene, som blir en brikke i et maktspill og giftes bort til en forretningsforbindelse av onkelen sin. Det er holdninger mange opplever som avleggs i dag, men boken blir en ukomfortabel påminnelse om at kvinners frigjøring og handlefrihet er relativt nytt, selv i Europa.
På forfatterens premiss
Ved bokens slutt er jeg overveldet. Det er en overlesset, voldsom og melodramatisk, på grensen til å være for lang. Det er en historie som vil gjøre seg som film eller serie. Haratischwilis bruk av patos, store følelser og klisjeer er tidvis forfriskende. Det står i kontrast til den moderne, minimalistiske romanen som ikke ville turt å innbefatte seg slikt språk med mindre det er åpenbart ironisk.
Likevel har Haratischwilis evne til å skildre en tendens til å ta overhånd. Noe kan gjerne beskrives på tre-fire måter i samme setning. Skildringene kan bli så lange at de bryter opp teksten, og i neste avsnitt tar det meg et øyeblikk å huske hvem det snakkes om og hva situasjonen er. Slik kan de langtrukne og delvis overtydelige skildringene kan gå på bekostning av historiens emosjonelle treffsikkerhet.
Haratischwilis kjærlighet til Georgia er tydelig fra start, historien føles personlig og autentisk. Men det er også ønsket om å formidle denne kjærligheten som noen ganger utydeliggjør historien. Kombinert med hyppige og overtydelige frampek mot “noe dårlig” som kommer til å skje, blir jeg utålmodig. Følelsen av at Haratischwili ikke stoler på leseren evne til å forholde seg til historien og karakterene gir ikke slipp. Slik blir det til at en svært god historie, med en spennende forfatter, nesten kun kan leses på Haratischwili premisser.
MAREN DAHL KELLER
