Henter ro og inspirasjon i skauen

Bård Torgersen (f. 1967) var tidlig på 1980-tallet en sentral skikkelse i Oslos musikalske subkultur. Han var vokalist i postpunkbandet Masters of Mø, og på nittitallet var han en av pionerene på den norske elektronikascenen, senere har han stått bak flere musikalske prosjekter i grenselandet mellom musikk og litteratur.

Bård Torgersen debuterte i 2005 med romanen Alt skal vekk (Oktober), og har etablert seg som en markant og kritikerrost forfatter. Torgersen har deltatt i en rekke antologier, gitt ut sju diktsamlinger og åtte romaner. Den seneste, Lengter knuser slår (2019) er en sterk og kritikerrost oppvekstroman fra åttitallets Rykkinn i Bærum.

 – Hvor er ditt hjemmekontor?

– Jeg sitter i stua og skriver, den er full av grønne planter jeg holder liv i. Og på verandaen har jeg begynt å avle jordbær. Men, det siste året har jeg vandret mye i skauen og sittet der og jobbet, der klarer plantene å holde liv i seg selv, det betyr at jeg kan fokusere på andre ting.

 – Hva jobber du med akkurat nå?

– En ny bok, som er en krysning mellom dikt og prosa, den forandrer seg hele tiden. En stund hadde den tittelen Midnatt i fornuftens palass, som jeg syntes var en perfekt tittel, fordi den beskrev innholdet godt. Det var bare det at jeg hadde tatt tittelen til en annen bok. Som jeg først tenkte var helt ok. For jeg er ikke så opptatt av at ting skal være originalt så lenge det er bra. Og tittelen var jo som sagt veldig bra for boka mi. Men jeg satt og pratet med redaktøren min, Geir Nummedal, og da kom vi opp med en enda bedre tittel, som jeg foreløpig ikke vil si, i tilfelle noen tar den. I tillegg jobber jeg med å lære meg å se, og helt spesifikt se skog, det er derfor jeg har vært så mye ute i et års tid, sånn at jeg til og fra der jeg skal sitte og skrive, kan gå og se. Jeg bruker kamera i den øvelsen, for å rette fokuset på helt konkrete ting, som jeg kan fange, akkurat nå liker jeg det bedre enn å skrive, se at verden skriver seg selv fram, sekund for sekund, helt uten at jeg behøver å løfte en finger.

 – Hva bruker du den innsparte reisetiden til?

– Til å vaske badet, gjøre alt helt rent.  Spesielt doen. Ned på knærne. Jeg liker å vaske. Kjøkkenbenken og komfyren også. Før irriterte jeg meg over det, men nå er det omvendt. Det er en glede.

 – Hvilken bok leser du?

– Jeg klarer ikke lese én bok. Det blir alltid minst tre eller fire på en gang, akkurat nå er det Holding the lotus to the rock av Sokei-an, A short history of myth av Karen Armstrong, The sorrow of war av Bao Ninh, og Valis av Philip K. Dick.

 – En varm anbefaling blant bøkene du har lest de siste månedene?

 – A step away from paradise av Thomas K. Shor, en dokumentar som tar for seg den tibetanske lamaen Tulshuk Lingpa. Lamaen hadde sammen med mange hundre følgere forlatt både gård og grunn, høyt oppe i Himalaya, og over mange år, forsøkt å finne et skjult land, et paradis på jord. Synes boka står og vipper så fint, spør om hva som egentlig kan sies å være rasjonelt og  irrasjonelt, og hvor langt vi er villige til å følge noen som har en visjon vi deler. Jeg liker at jeg ikke blir klok på om lamaen er en sjarlatan, en helgen, eller begge deler.

 – Hva savner du aller mest i disse corona-tider?

– Å ikke måtte begrense tenåringssønnene mine. Men samtidig, for meg personlig så er det ikke så mye jeg har savnet. Jeg syntes det var fint når alt stanset. At det gjorde det, eller at vi gikk med på å stanse alt, betyr at ting ikke må være som de er hvis vi ikke vil. Det betyr at det vi tenker på som umulig, ikke egentlig er det.

 – Hvem i bok-Norge vil du sende stafettpinnen videre til?

– Min kollega Bjørn Esben Almås.