Anmelder-spagat på skøyteisen

I SKUDDLINJEN: Johann Olav Koss (foto: Astrid Waller)

Mesterlig eller det dårligste som er skrevet på lang tid? Kritikere med oppsiktsvekkende sprik i Koss-anmeldelser.

Litteraturkritikere er ikke alltid enige om bøkers kvalitet – og takk og pris for det. Men noen ganger kan det virke som om man ikke har sittet med samme bok i fanget. De siste årene har det vært et og annet spektakulært sprik – med Per Pettersons Mitt Abruzzo – Journal 29.1–18.7.2021 (Oktober) som fjorårets store snakkis.

«Dårligste på lenge»

Nå er det Kyla Pearsons ferske Johann Olav Koss – Med rett til å leke (Aschehoug) som besørger årets store spagat, før vi har rukket å komme mer enn et par uker inn i 2022.

Først ut var VG-anmelder Sindre Hovdenakk, som mente boken ikke holder mål i det hele tatt, og skriver: «Dette er det dårligste litterære produktet jeg har lest på svært lenge». Han triller VG-terningen til en toer.

Dagbladets Marius Wulfsberg kaller boken «mesterlig», «imponerende» og «inspirerende», og kliner til med terningkast seks.

«Uten feilskjær»

Ifølge Wulfsberg forteller Koss sin historie med en utsøkt blanding av innlevelse og refleksjon: «Henning Kolstads oversettelse av det engelske manuskriptet, som er under utgivelse i Canada, flyter fint. Jeg har ikke notert meg et eneste feilskjær. I stedet festet jeg meg ved stilistiske høydepunkter. Som beskrivelsen av Koss’ jakt på det perfekte skøytetaket under oppvarmingen under OL: ‘Det som begynner i kjernen av deg, bruser nedover lårmusklene og hasene, glir uanstrengt gjennom knærne, fortsetter langs legger og ankler og helt ned i fotsålene’.»

Stålis eller sørpe?

Men i stedet for å befinne seg på språklig rekord-is, synes Hovdenakk å mene at man her har sendt ut strøbilen i stedet for ismaskinen. Han mener boken «skjemmes av et kunstig, klisjéfylt og patosbefengt språk» og at «det fullstendig kunstige språket denne historien er fortalt i, blir liggende som en ugjennomtrengelig hinne mellom Koss og leseren.» Hovdenakk skriver at man i stedet for å gli på en «hellig isflate» mot en slags meningsfull innsikt, går oss fast i en sørpete bakevje.

Språklig havari?

Ifølge Hovdenakk kjenner den kanadiske forfatteren Kyla Pearson «åpenbart ingen nedre grense for hvilke klisjeer hun kan sette på trykk. Og ingen øvre grense for hvor mye patos det er mulig å pumpe inn i en tekst. «

Han henter frem noen eksempler fra Koss’ opplevelser under OL i 1994: «Hvert hår på kroppen sto i giv akt», kan vi lese, før han senere beveget seg ut «på Vikingskipets hellige isflate under den allerede legendariske olympiaden på Lillehammer.» Og hvor Johann Olav Koss ifølge forfatteren opplevde at: «Folkemengdens tordenbrus ville ha sprengt Richters skala.» Hovdenakk mener at «selv ikke en habil oversetter som Henning Kolstad har vært i stand til å redde dette språklige havariet over i et norsk som flyter. Og da har jeg ikke engang nevnt de mange setningene som slett ikke henger sammen.»

Inspirasjonskilde eller selvskryt?

Dagbladet og Wulfsberg konkluderer slik: «Jeg kan ikke annet enn å anbefale boka til alle som leter etter inspirasjon, motivasjon og kunnskap om å løse livets og verdens utfordringer».

En runde bak, med skøytelår stinne av språklig melkesyre, konkluderer Hovdenakk med at boka er «selvskryt forkledd som livsfilosofi».

Her får de interesserte lese og dømme selv.

 

6 Shares