Åndenes avmakt

I grenselandet mellom liv og død, Bardo, lever en brokete gjeng personligheter som ikke innser at de er døde. Her eksisterer de, fanget i ekkoet av sine egne verste jordiske egenskaper og opplevelser, helt til de får hjelp til å «gå videre». Det lyder som grunnrisset til en fjollete tv-serie om åndenes makt, men denne helt spesielle romanen er både vidunderlig, original, poetisk og ganske så rå.

11 år gamle Willie blir syk og dør den 20. februar 1862. Men han finner ikke fred i kisten sin, for en sorgknust president Lincoln holder på å sørge sitt eget liv i hjel. Historien er tydelig inspirert av Grimm-eventyret Likskjorten, som også Jens Bjørneboe skrev en hjerteskjærende diktversjon av. Selve grunnfortellingen er funnet også i over tusen år gamle kilder fra Syria.

George Saunders:
Lincoln i Bardo

roman
Gyldendal
Oversatt av Preben Jordal (MNO)

Slavekoret fra Bardo

Et kor av 166 svært ulike stemmer klinger sammen til en bokstavelig talt overjordisk symfoni av en roman. De siteres fra biografiske skildringer, intervjuer og private brev, men vi møter også en gjeng forvirrede sjeler som holder til på en gravplass. Saunders maner dem bokstavelig talt frem, som hviskende, skrålende, skrikende og nynnende samtidsvitner, røstene smelter på magisk vis sammen med selve fortellingens premiss: tiden finnes ikke, og noen døde innser ikke at de er døde. Selvbedragersk snakker de ikke om sin egen død, men om sine ”syke-kister”,  enten de har havnet der etter drap eller sykdom tviholder de på at de snart blir friske og vender tilbake. Lidelsene er ganske forferdelige, og speiler deres egne livssynder. En mor klamret seg for mye til døtrene, nå forfølger de henne og trygler henne om råd når de er fortvilet – men de hører henne ikke, så hun må sitte hjelpeløs og se dem lide. Gjerrigknarken som samlet i lader og aldri fikk nok, må jakte hvileløst og telle alt han finner av verdiløst skrap og smuss i Bardo.

Historiske kilder

I tillegg til det lille samfunnet på gravplassen, og noen oppdiktede skriftlige kilder, har Saunders puslet sammen et rikt bilde av biter fra ulike biografier og historiske verk. Dette fortellergrepet er effektivt og poetisk, det løfter frem både Lincoln som privatperson og rikets tilstand midt i borgerkrig og abolisjonsprosess. Den lille familiens jordskjelv stilles opp mot rystende eksplisitte skildringer av slagmarkens gru. Lincoln mottar en rekke rystende brev, fra soldater og fra soldaters pårørende, midt oppe i sin egen private sorg. Disse bidrar faktisk til en slags autentisitet også i møtet med Bardos stakkars grenseboere, som lengter så veldig etter å bli behandlet som før, uten den distanse eller avsky de levende behandler sine «syke» med. Når dette så skjer, i et uendelig ømt øyeblikk der presidenten kommer til mausoleet og løfter sin døde sønn opp av kisten for å holde ham inntil seg, går en stor rystelse gjennom Bardo.

Paradigmeskifte

Omtrent halvveis i romanen forstår sjelene at de må påvirke Lincoln til å komme tilbake til gravplassen, slik at sønnen kan fornemme farens desperate ønske om at gutten er på ”det lyse stedet”, fri for lidelse. Det haster, for hvis barn blir hengende for lenge i Bardo, fanges de av monster-slyngplanter og blir sakte låst fast i evig pine. Et paradigmeskifte oppstår da i Bardo, men dette er også et påfallende brudd på romanens indre logikk. Dette må aksepteres av leseren, også denne skeptiske terningtriller, dersom man skal ha fullt utbytte av siste halvdel.

For nå er målet at gutten skal forstå at han er død, og gå inn i «det materielysblomstrende fenomenet». Sjelene frykter dette, man kan jo aldri vite hva man havner i. Med uro forteller de om tilfeller der folk har forsvunnet slik, eksempelvis en jeger som sies å ha «konvertert til vennlighet» og brukt lang tid på å angre og gråte over hvert eneste lille dyr han har drept.

Her minner Bardo mest om den katolske skjærsildens prinsipper for midlertidig og rensende lidelse før himmelporten kan åpnes. Men konseptet ligger nok nærmere Dantes helvetes-skildringer, for Bardos hvileløse skifter mellom ulike materialiseringer av fysisk pine, groteske kropper og ond vilje. Noen skrekk-roman blir det likevel aldri, fordi lysglimt av medmenneskelighet, kjærlighet, håp og omsorg stadig trenger gjennom dysterheten.  Det antydes at alle kan finne sitt eget personlige paradis, og at den enes paradis kan være den andres helvete.

Utfordrende språk

Romanen har altså ingen altoverskuende og allmektig fortellerstemme, ingen tredje person som korrigerer eller tolker de mange personenes replikker og refleksjoner. Det mest imponerende er hvordan språket blir brukket, strukket og manipulert i alle retninger, slik at et dusin hovedfortellere får sin egen sterke personlighet – kall det kjøtt på beinet. En liten titt på den engelske versjonen fastslår at oversettere over hele verden har fått en real utfordring. Teksten er full av nyanser, sosiolekter fra flere århundre, dobbeltbunnede grammatiske feil og kreativ tegnsetting. Symfonien av røster klinger kanskje litt spinklere på norsk, men det er vanskelig å se for seg at noen skulle gjort jobben særlig bedre enn Preben Jordal. Hans oversettelse er også svært melodisk, boken klinger lenge i hodet, så fint at denne leser gleder seg til lydboken. Men ikke til filmen.

MAY GRETHE LERUM

(Foto: Dennis Nett / georgesaunders.com)