–Tekstene jeg skriver nå om dagen sitter som et skudd, sier Ingvar Ambjørnsen, som har latt Elling gjenoppstå som blogger.
–Det handler om gjenkjennelse. Jeg har brukt veldig mye av meg sjøl, sier Ingvar Ambjørnsen om Elling-suksessen.
I denne ukas BokPod snakker Ingvar Ambjørnsen om Larvik, Olav H. Hauge, revejakt, Ellings oppstandelse, alkohol og tiåret han har glemt.
–Jeg har latt Elling gjenoppstå som blogger. Nå kommer det altså sånne «short stories» fra Elling og da lytter jeg til det, og sitter om kveldene og nettene nå og hakker det ned. Så får den andre romanen bare ligge og vente, sier Ambjørnsen. –Jeg er sikker på de tekstene jeg skriver nå om dagen, de sitter som skudd, altså.
–Spiller rollen
–Refleksjonene hans er nok veldig velkjente for mange – om hvordan man kan sitte, kanskje på en kafé eller et eller annet sånt noe, og prøver å gjette seg frem til hvem hun som sitter der borte egentlig er. Hvem er det? Hva er det hun driver med? Mange tror at jeg som forfatter sitter sånn på kafé. Det gjør jeg ikke, men jeg sitter jo sånn når jeg skriver da. I aller høyeste grad, sier Ambjørnsen.
–Jeg aner ikke hvordan Elling ser ut i det hele tatt – jeg bare hvordan det er å se verden gjennom hans øyne, sier Ambjørnsen, som forteller at romankarakteren hans vokser frem etter hvert: –Jeg vet aldri mye, når jeg begynner på en roman. Jeg foretrekker å bli kjent med hovedpersonene gjennom å spille rollen.
Bestemt på å bli forfatter
Forfatterambisjonene kom tidlig: Allerede da han var 14 år gammel var Ingvar Ambjørnsen fast bestemt på å bli lyriker:
–Jeg dreit fullstendig i skolen. Jeg skulle bli ferdig så fort som mulig for å begynne på livet.
På midten av 1980-tallet kom det store gjennombruddet:
–Jeg flytta til Hamburg i -85 og det første jeg gjorde var å skrive Hvite niggere. Og da var det gjort. Da var det, pengetemaet, borte. Niggerne ble jo en kanon. Det forandra livet mitt helt. Etter det gikk det jo slag i slag. Fordi Niggerne var egentlig bare begynnelsen på et eventyr. Jeg begynte jo allerede året etter med hele serien om Pelle og Proffen. Alt det der skreiv jeg. Og der kom det også tre filmer. Det som skjedde meg den gang, kan aldri skje en forfatter i dag. Det er ikke en mulighet. Det jeg fikk oppleve der, det får ingen oppleve. Du kan ta av med én bok, men ikke med en serie som det.
Skrev og drakk
–Jeg hadde et jævla tempo og et enormt alkoholkonsum med blås på toppen. Jeg kan nesten ikke forstå det. Jeg jobba døgnet rundt, omtrent. Det var ikke sånn å skrive bare tre, fire timer om kvelden. Det var bare det jeg holdt på med – og drakk hele tida, forteller Ingvar Ambjørnsen.
–Da hadde jeg øl’en ved siden av og askebegeret. Alt det der måtte være på plass. Jeg gikk aldri å la meg om kvelden uten at et rom i kjøleskapet var fullt. Rommet hadde akkurat plass til 22 halvliters bokser med øl. Det måtte være fullt, helt full før jeg gikk og la meg. I de åra der begynte jeg å drikke med en gang jeg sto opp. Spiste ikke. Jeg begynte å drikke, røyke og bang på maskinen. Sånn holdt jeg på hele dagen. Det er jo fordi når du drikker på den måten der, så blir du ikke full før langt ute på kvelden. Du tåler ekstremt store mengder. Du kan drikke en sånn 12-14 halvlitere under arbeidsdagen og så begynne å drikke vin eller whisky om kvelden. Og røyke tjaller. Da var jeg ferdig med økta. Var over i planleggingen til neste dag. Og sånn gikk dagene. Sånn gikk åra.
80-tallet som forsvant
–Når det kom en ny Pelle og Proffen bok så var det forsiden av både VG og Dagbladet. Du levde jo i en velsignet tid. Du satt jo en dag eller to i baren på Bristol med journalister med Pelle og Proffen, og så gikk det et halvt år og så var det i baren med en voksenbok. Det var årsrytmen på en måte. Så hele 80-tallet – jeg vet ingenting om 80-tallet verken hva som gikk på kino eller hva slags musikk som ble laga eller noen ting. Jeg hakke peiling. Jeg skrev bare bøker. Hele det tiåret var jeg i en boble. Fra jeg debuterte i 1981 og så over til 90-tallet, hele det tiåret der var jeg i dobbel forstand i rus. Jeg gjorde det eneste jeg hadde lyst til – dag og natt. Hva mer vil man? Jeg ville i hvert fall ikke noe mer.
(Foto: Cappelen Damm)
