Å skrive seg en større verden

– Hvis vi vil være kreative, tror jeg vi må gi slipp på at det finnes én fortelling om virkeligheten, og åpne for at det finnes mange. For kreativitet handler blant annet om en bestemt form for åpenhet for erfaringer som ikke sømløst lar seg føye inn i allerede ferdigfortalte rammer, sier Andersen.

– En av måtene å utfordre rammene på, er gjennom lek. Den som har stivnet, klarer ikke å leke. Men det går an å øve seg. Og noen ganger gir livet oss en ufrivillig «jumpstart»: noe skjer som gjør at vi må tenke annerledes, fordi gamlemåten ikke lenger funker.

Merete Morken Andersen er forfatter, skrivelærer og førsteamanuensis i faglitterær skriving ved Universitetet i Sørøst-Norge. Hun har også vært forlagsredaktør, tidsskriftredaktør og skriver selv bøker innen både skjønnlitteratur og sakprosa. Hun står bak skrivebibelen Skriveboka, og i år er hun aktuell med boken Å skape fortellinger. Den lille skriveboka.

Skapende prosesser

I sitt virke som førsteamanuensis forsker Merete Morken Andersen på skapende prosesser. Hun ser på hva som skjer når noe nytt oppstår, for eksempel i en skriveprosess, og hvordan slike hendelser føyer seg inn i hverdagslivet.

– Selve det å utvikle seg som menneske er jo en skapende prosess, sier hun. Den pågår hele livet, men er tydeligst i barndommen. Etter hvert som vi blir eldre, har vi en tendens til å stivne i faste mønstre. Kreativitetsforskningen kan fortelle oss en del om hvordan vitenskapsfolk, kunstnere og forfattere går frem når de skaper noe nytt, men studiene er ofte tatt ut av sin ramme, som jo er det vanlige menneskelivet med alt dets hverdagslige knot.

Selve det å utvikle seg som menneske er jo en skapende prosess

I flere år har hun derfor fulgt skapende prosesser blant forfattere, kunstnere, forskere og vanlige folk som opplever at det kommer fart i utviklingsprosessen – eller at den stopper opp. Basert på dette skriver hun nå på en bok om livsfortellinger. Der ser hun nærmere på hvordan disse prosessene foregår.

Å komme i flyt

Begrepet «å komme i flyt» er hentet fra kreativitetsforskningen, men har flyttet over i hverdagsspråket. – Det er tilstanden vi kommer i når vi for eksempel driver med idrett, har god sex eller er i godt selskap og praten går fritt, forklarer hun. Når alt glir av seg selv og tiden på et vis løser seg opp. Man kan se for seg en skala med full flyt i den ene enden og full stopp i den andre.

Det er interessant å studere hvordan menneskelivets prosesser hele tiden glir frem og tilbake på denne skalaen. Dette er noe jeg ser etter i materialet jeg har samlet. Det viser seg ofte at det som ved første blikk oppleves som full stopp, egentlig er bremser som settes på for at vi skal få anledning til å endre kurs, fordi målet har flyttet seg. Kreativiteten ligger i å være fleksibel nok til å lese slike signaler, og snu på roret så båten styrer i en annen retning.

Forskjell på motivasjon og inspirasjon

Morken Andersen mener det er stor forskjell på motivasjon og inspirasjon.
– Motivasjon kan sammenliknes med å bli puffet bakfra, for eksempel  gjennom frister og deadlines, slik studenter, journalister og akademikere blir, sier hun. – Mens inspirasjon er noe som trekker i deg forfra: Noe som ligger der, som du ikke helt vet hva er, men som trekker i oppmerksomheten, som magneter.

Et eksempel er når noen har sittet oppe hele natten og skrevet, og så leser resultatet. – De har hatt et gjennombrudd de ikke helt skjønner selv, og etterpå kan de gjerne si: «Jøss, hvor kom det fra?». Da har de rett og slett fått los; som når fuglehunden jager innover på vidda etter et bytte, og alt annet blir uviktig. De er kommet i flyt. Det er også mulig å bruke motivasjon og vilje til å komme seg over i flytsonen. Men det er ofte en mye seigere prosess, så kunsten ligger i å få kontakt med magnetene.

De som virkelig lykkes, mener hun, er de som klare å håndtere begge deler; både inspirasjon og motivasjon. – De har den åpenheten som skal til for å motta de inspirerte impulsene, som ofte kommer i form av anomalier, ting som tilsynelatende ikke stemmer, men også den disiplinen som er nødvendig for å regulere fangsten inn i håndterbare, språklige rammer. Ferdigstille. Formidle.

Vi trenger nye kategorier og nytt språk

Boka hun skriver på, handler blant annet om spenningen mellom åpenhet for erfaring og nødvendig kategorisering og språkliggjøring. – Den stivheten som skaper skrivesperre, har ofte å gjøre med at måten vi forstår verden på, har stivnet, sier hun. Vi tolker erfaringene våre gjennom å plassere dem i ferdige skuffer og kategorier. Og siden kategorisering og språk henger sammen, systematiserer vi oss på denne måten inn i bestemte fortellinger. Vi fastslår fremfor å utforske. Jeg tror de som får til oppsiktsvekkende ting, har et åpnere blikk for det som ikke stemmer med det de har lært, kombinert med disiplin og erfaring nok til å konstruere alternativer. Slik er de bedre rustet til å håndtere anomalier; det som ikke stemmer med forventningene. De får en anelse om hva som kan være et alternativ, og klarer å forestille seg noe som foreløpig ikke fins.

Den stivheten som skaper skrivesperre, har ofte å gjøre med at måten vi forstår verden på, har stivnet

– Hvis man ikke har et åpent blikk, bagatelliserer man gjerne anomaliene, sier hun. Eller man later som om de ikke fins, helt til det blir så mange av dem at kartet ikke lenger stemmer med terrenget og det oppstår kriser som sørger for at kursen må endres, enten vi vil eller ei. Og det interessante med den verden vi lever i nå, er alle krisene vi står i samtidig: kartet stemmer stadig mindre med terrenget, og resultatet er en metakrise; det er i ferd med å gå opp for oss at det er selve vår måte å forstå virkeligheten på, som må forandres.

Vi kan ikke bare fortsette med «mer av det samme»; det er i ferd med å oppstå en ny fortelling om virkeligheten, der mennesket for eksempel ikke er herre over naturen, men del av den, der kjønn ikke er bare to kategorier, og der Europa ikke nødvendigvis er verdens sentrum. Det er en dramatisk og smertefull prosess for den som tviholder på de gamle kartene. Men alternativet er jo heller ikke så bra.

Kreativitet i akademia

Som akademiker kjenner Morken Andersen til at det i akademisk arbeid fins mange uskrevne regler for hva som er innafor og hva man bør holde seg unna. Dette gjør at det oppstår store blindsoner, sier hun. Samtidig er det den vitenskapelige metodens store styrke at den legger til rette for å systematisk flytte slike grenser. Det er ofte vanskelig å få øye på dette i flommen av forskning som gjøres, for den blir stadig mer spesialisert, og har i mange tilfeller utviklet seg til å bli en slags industri som i stor grad handler om penger, prestisje og makt. Det er lenge siden det var mulig for en forsker å holde oversikt over det store bildet, mener hun. Men i dypeste forstand handler forskning og vitenskap om å flytte grensene for hvordan verden kan forstås, og hvordan den virker.

– Det er fristende å slå seg til ro med at slik ting er nå, slik skal de fortsette å være også i fremtiden. Men livet viser oss ofte det motsatte. Dette er noe som er spesielt interessant å studere i de skapende prosessene til forfattere og kunstnere, men også hos vanlige folk som erfarer ting som ikke alle andre erfarer, og hos forskere som har evnen til å ta anomaliene på alvor. Ofte er det nettopp anomaliene som blir de viktigste brikkene i det nye puslespillet, og det nye puslespillet blir rammen for den nye fortellingen om verden.

Det er fristende å slå seg til ro med at slik ting er nå, slik skal de fortsette å være også i fremtiden. Men livet viser oss ofte det motsatte

En fornemmelse av en helhet

En ting hun legger merke til i materialet hun har samlet, er at det i skapende prosesser ofte ser ut til at kausaliteten snus om på, for eksempel ved at svaret kommer før spørsmålet: – De jeg har studert, har ofte en fornemmelse av en helhet, det vi kan kalle «svaret», og også av retningen man må begynne å gå i for å komme dit, uten at man aner hva spørsmålet er. Altså motsatt av slik det foregår i vitenskapen, der man starter med et spørsmål eller hypotese og utvikler egnede metoder før man begynner å gå.

Og hjerneforskingen, spesielt det som er knyttet til samspillet mellom høyre og venstre hjernehalvdel, kan til en viss grad forklare fenomenet inspirasjon: Ideene våre oppstår ofte i den språkløse høyre hjernehalvdelen, i form av et helhetsbilde, en dypt ladet fornemmelse. Men denne må så bearbeides i den venstre delen av hjernen, der logiske resonnementer hører hjemme, og der ting får språk og blir kategorisert på en måte som gjør dem håndterbare.

– Hos de personene jeg har studert, ser jeg at de i stor grad er i stand til å – i overført betydning – stå på broen mellom høyre og venstre hjernehalvdel og holde helt motstridende ting i hodet samtidig, sier hun. – Det er som de klarer å tenke «både óg» og «enten eller» på én og samme tid. Denne evnen til å romme motsetninger, at to ting er like sant samtidig, er et viktig kjennetegn for kreativitet, mens den i vitenskapens verden som regel anses som en uting.

Denne evnen til å romme motsetninger, at to ting er like sant samtidig, er et viktig kjennetegn for kreativitet, mens den i vitenskapens verden som regel anses som en uting.

Å utforske det du ikke forstår

Selv erfarer Morken Andersen at ting hun ikke forstår, eller et noe som er så viktig at det ikke går opp i hodet hennes, inspirerer henne til å skrive. I romanen Hav av tid utforsket hun for eksempel hvordan to som ikke utstår hverandre, likevel må forholde seg til hverandre.

– Utgangspunktet for romanen var to skilte foreldre med en datter, hvor noe ikke går helt bra mellom dem og med datteren, sier hun. – Men noe begynte å trekke i meg forfra. Og etter hvert forsto jeg at datteren hadde tatt livet sitt. Det var ikke før da det gikk opp for meg at dette handlet om egne opplevelser, forteller hun. Og det var først da jeg fikk los. Arbeidet med romanen gjorde at jeg selv måtte kaste om på noen gamle forestillinger om liv, død og kjærlighet.

Frykten for å dumme seg ut er sterk

Hennes beste råd for å løsne på skrivesperren, er å løsne opp i oss selv. – Vi må lirke i forestillingene om hva som er «innafor», det aksepterte, og det som er «utafor», sier hun. – Det er her nøkkelen ligger.

Folk tenker ofte veldig smalt, og frykten for å dumme seg ut er sterk, så leken må skje i trygge rammer. Den handler ofte om å finne frem til den mellomtilstanden som fins mellom det virkelige og det uvirkelige. Det er litteraturens, kunstens og kreativitetens sted. Og for å komme dit, må vi finne metoder for å romme det som faller utenfor det vante kategoriene, slik at grensene utvider seg og verden blir større. Det gjelder i skrivearbeidet. Men det gjelder også for tiden vi lever i, sier Morken Andersen.

Du finner Merete Morken Andersens hjemmeside her