- Og å kle seg er en kunst. Møt Beate Grimsrud i ukens BokPod.
– Å være forfatter er å fordype seg i hva det vil si å være menneske, det er fantastisk å få holde på med.
Det er også noe av det Beate Grimsrud forteller om i ukens BokPod. Her er noen smakebiter:
Om å skrive
Jeg jobber med notisbøker i lomma eller veska. Jeg samler øyeblikk, er mer interessert i å se hvordan personene mine har det i øyeblikket enn hvordan det går (…) Når jeg skriver tar jeg fra notisbøkene, og da stabler jeg øyeblikk som ikke henger sammen. Det som skjer da er at jeg må skrive rundt øyeblikkene for å fordype dem og forlenge dem, og så gå videre. Når jeg skriver, blir jeg interessert i setningen foran. Mange ganger kommer det tanker jeg aldri ville fått hvis jeg ikke hadde sittet der og prøvd å konsentrere meg. En gave rett og slett.
Om en uforståelig tittel
Tittelen «Det er grenser for hva jeg ikke forstår» er det mange som ikke skjønner. Det skal ikke gå an å forstå den, skal ses på mange måter – det kan være tittelen på hele livet mitt: det er grenser for hva jeg ikke forstår.
Om dysleksi
Man har talent for forskjellige ting – jeg hadde et talent for ball og idrett, men jeg ser ikke ord og navn. Alt må gå gjennom øret. Jeg har fått installert et lydprogram på datamaskinen, kanskje jeg i framtiden bare skriver med lyd.
Jeg lærte å lese veldig sent – egentlig kan jeg ikke lese perfekt den dag i dag – men jeg tvang en eldre søster til å skrive ned fortellingene mine (…) To av mine søsken har også dysleksi. Far leste mye av pensum for oss.
Om følsomhet
Følsomheten er min største kapital som forfatter, men den kan også gjøre livet tøft å leve i perioder. Det er mye styrke i svakhet og mye svakhet i styrke, og at i forhold mellom mennesker må man bruke følsomheten sin.
Å tørre å føle på alle følelser, vanskelige følelser selvfølgelig, men også positive, tørre å glede seg over noe som kan komme.
Om romanen En dåre fri
Den handler om at styrke og svakhet går hånd i hånd, og beskriver virkeligheten fra et annet utgangspunkt enn det man er vant til. Den er fra innsiden av et sinn. (…) Hovedpersonen skulle være en kunstner, men ble en forfatter. Rammen ble mitt eget liv, men det er en roman.
Jeg tror på romanen, og tror at det jeg holder på med er romankunst, og det går mange veier dit. Hvordan de veiene ser ut, er litt vanskelig å beskrive etterpå.
Jeg tenker meg livet som treningen og boka som selve kampen. Når jeg ser på et kunstverk, vil jeg se på det, og vil ikke vite hele livet til kunstneren.
Om klær
Å kjøpe klær og kle seg ser jeg på som kunst. Jeg kan godt ha hvite skjorter, men det må gjerne være en gul knapp der, eller en skeiv søm.
Du kan høre hele ukens BokPod her.
