Følsomt og usentimentalt på én gang. Det fungerer svært godt. Romanen er et eneste stort sår gjennom to barndommer.
Folk skaper krig, det vet vi, men det hver gang er det like rystende å lese og høre om hvordan krig former folk. Agota Kristofs Tvillingenes dagbok er den mest brutale skildringen du vil høre i år, nettopp fordi den er så lavmælt og fordervelsen er en så naturlig del av selv små barns liv at døden er et skuldertrekk.
Tvillingenes dagbok utkom i 1987 og datidens oversettelse av Willy Flock er blitt forsiktig modernisert til sommerens utgivelse. Romanen er har også vært adaptert til scenen av Trøndelag teater. Denne boka ble fulgt av bøkene Beviset (1988) og Den tredje løgnen (1992) på Aventura, men siden har bøkene vært ute av sirkulasjon. Disse kommer begge i 2020.
Agota Kristof:
Tvillingenes dagbok
Cappelen Damm
170 sider
Oversatt av Willy Flock
Hvorfor skal vi lese denne når det er andre kriger, flere ofre, enda mer nærgående historier fra langt mer moderne kriger – ikke minst de som herjet på Balkan på nittitallet?
Forherdede sjeler
Kanskje har Agota Kristof skrevet den ultimate romanen og hva som skjer med små mennesker i krig og hvordan unge liv virker umulige å få på rett kjøl igjen. De to guttene blir overlatt til sin bestemor i utkanten av en by, på grensen mot et annet og krigsnøytralt land. Faren er ute av bildet, moren vil sikre dem mot de verste handlingene i sin fortvilelse, men noe av det verste klarer de jammen å utvikle selv siden de blir levert som pakkepost til et voksenmenneske som knapt bryr seg. Tvillingene må lære seg alt, fra enkle reparasjoner, å finne mat, utføre reparasjoner, tigge, svindle og klatre på andres skuldre. Disse forherdede sjelene er dypt rørende, men et sted i dem begge finnes det ennå håp om noe annet, om noen andre. Dette håpet driver romanen frem. Man vil så gjerne at det skal gå dem godt. Som i all krig: Det gjør virkelig ikke det.
Alt er i dialogen
Romanen har et uskyldig språk. Ingen overdrivelser. Ingen voldsomme dramatiseringer. Dialogen er til tider enorm. Kristof viser nøden og den situasjonsbestemte forråelsen gjennom hele boka, ikke minst hvordan det i en enkelt dialog mellom barn snur fra bønn til forakt i løpet av noen få setninger. Guttenes venninne med hareskåret sier:
Jeg vil ikke ha frukten, fisken eller melken deres! Alt det der kan jeg bare stjele. Det jeg vil, er at dere liker meg. Ingen liker meg. Ikke engang moren min. Og jeg liker heller ingen. Hverken moren min eller dere! jeg kan ikke fordra dere!
Tvillingenes mor vender tilbake for å ta dem med, men noe høyst uventet skjer. Da kommer også faren inn i bildet, men ham har guttene en plan for. Slik er de blitt. Av mangel på omsorg og for mye overlevelserfaring.
Denne boka vil dessverre være gyldig i tredve nye år.
VIDAR KVALSHAUG
