DAGENS SOMMERGJEST: Eirik Bø er sjef i Pelikanen Forlag i Stavanger og vil helst lese bøker i sommer som ikke er fra eget forlag.
– Hvor tilbringer du ferien?
– Skulle til å si ”på kontoret” men det kan vel knapt kalles ferie, så når jeg etter hvert kommer meg ut derfra og ut av Stavanger blir det først og fremst for å ta et par uker på familiehytta i Drøbak. Holder meg innenlands med andre ord, og er svært godt fornøyd med det.
– Hva må en god sommerferie inneholde?
– Bading, fisking og båt må være med. Og skalldyr og vin. Og så må det være med noen bøker som overhodet ikke har noe med Pelikanen å gjøre. Altså ren lystlesing. Det er det dessverre alt for lite av.
– Hvilken bok er den beste du har lest så langt i år? Og hvilken ligger øverst i bokbunken i ferien?
– Altså, i år kan jeg vel knapt huske å ha lest utenfor eget forlag og manus, så da blir det skamløs egenpromotering. Og da faller valget på London-fødte Isabella Hammads The Parisian, basert på livet til hennes palestinske bestefar, som altså kommer på norsk til høsten under tittelen Pariseren. Det er en herlig leseropplevelse og en bok det er nesten skamløst deilig å dykke ned i. Den er storslått episk og gir egentlig følelsen av å lese Stendahl eller noe liknende. Og så er den forferdelig godt skrevet. Og så kan jeg akkurat nå røpe at vi i dag fikk bekreftet at Hammad kommer til Norge i september, så der har du litt breaking news.
– Øverst i bunken, når jeg endelig skal komme ut av egen liste, ligger vel Serotenin av Houellebecq som jeg gleder meg veldig til. Og så har jeg tenkt å endelig få lest Johan Harstads Max, Mischa & Tetoffensiven, som i min storutgave og med sine 1100 sider i seg selv er en grunn til bare å holde seg innenlands og i bil i sommer. Ikke akkurat en reisebok. Så må jeg vel ha Loes Helvete i bakhånd for mer bevegelig, men definitivt fornøyelig, lesing.
– Bøker på papir, på brett eller på øret?
– Aldri noe annet enn papir. Ikke av prinsipp, men sånn er det bare.
– Hva står på bordet hvis du får velge ditt perfekte sommermåltid?
– Skalldyr er nevnt, men ellers har jeg funnet ut at jeg egentlig helst, og alltid, kunne klart meg med en rekke italienske forretter. Brød, olje, ost, soltørkede tomater, gode pølser og skinker osv, med tilhørende vin, er alt som skal til for å gjøre kroppen lykkelig.
– Hvem ville du invitert til bords, hvis du ikke kunne velge familie eller kjæreste?
– Bob Dylan, for Bowie er død, og siden det antakelig kunne blitt ganske rart og utrivelig, en rekke gode venner i tillegg. Når jeg tenker meg om tror jeg kanskje Tom Waits ville vært en bedre middagsgjest, men greit, det må nok bli Dylan.
– Hvem i Bok-Norge vil du helst gi en blomsterbukett?
– De gode bokhandlerne. Jeg klager jo helst, det gjør man jo fra alle sider i bransjen, men da er det på sin plass å gi bort noen buketter innimellom også til de som virkelig tar formidlingsrollen på alvor, og da spesielt de gode og uavhengige. De fortjener litt ekstra blomster. Jeg har jo et bokhjerte hos Tronsmo, så der går det en bukett eller to, men også til Bislett og Sagene og Boksalongen i Bergen. Det er flere selvfølgelig, men slik jeg kjenner Pelikanens blomsterbudsjett må vi stoppe der.
– … og hvem ville du gitt en neve brennesle?
– Uff … brennesle nå igjen. Har fremdeles blemmer på fingrene … Det må jo bli de andre da, uansett hvor i bransjen de befinner seg. De som skuler på bunnlinja før noe annet. De som har en entusiasme som er betinget av og avhengig av inntjeningspotensial. Ikke det at vi ikke alle må skule litt på bunnlinja for å se om vi lever, men vi bør ikke leve for den. Jeg snakker vel her egentlig om det tankesettet som fører til en innsnevring av det litterære mangfoldet og en forflating av den litterære kvaliteten (og hvis du nå løsnet sikringen på revolveren når du leste det begrepet, er det deg …) . Der har både forlag og bokhandel (og media) et samfunnsoppdrag hvor det samtidig kreves et visst talent for balansekunst av alle aktørene. Akkurat nå føles det dessverre som vi har sluppet løs noen krefter der det er om å gjøre å være førstemann til slippe alt ansvar for dette oppdraget. ”De” er jo her først og fremst en struktur. Enkeltpersonene i bransjen fortjener som oftest blomster, eller i det minste en løvetann.
– Hvis du fikk være kulturminister for en høst – hva er det første du ville gjort?
– Jeg ville hatt en boklov, og det måtte vært en lov som rett og slett var designet for å demme opp for og motvirke det liberalistiske våset som nå er nærmest enerådende. En lov med litt vy, for å si det sånn. Hvis ikke risikerer vi å bli … ja, Vy. Jeg ville hatt større regulering av rabattene, lengre fastprisperiode og jeg ville ha styrket innkjøpsordningene for sakprosa og oversatt litteratur. Vi må ikke nå fortsette med å uthule den politikken som faktisk har gjort Norge til et fantastisk land for litteratur, både for lesing og skriving. Vi har et lite språk å ta vare på, og det gjør vi best i ved å sikre både språklig og sjangermessig mangfold i litteraturen .
– BOK365 kårer denne sommeren tidenes norske romanfigur. Hvem ville du ha valgt?
– Dette er jo et like fantastisk som umulig spørsmål. Det er jo latterlig mange fine figurer å ta av! Alt fra Hallgjerd, kona til Gunnar fra Lidarende i Njåls saga, til den nå igjen aktuelle Bjørn Hansen hos Solstad. Men det må nok bli den vadefuglaktige unge mannen som går om bord på nattoget på de første sidene av Lasso rundt fru Luna, Mykles Ask Burlefot.
– Hva hadde vært tittelen på boken om ditt liv?
– Den boka hadde jeg nok heldigvis refusert lenge før tittelen var på plass.
– Hvilket spørsmål burde vi ha stilt deg?
– Hvordan det er å drive et lite forlag utenfor hovedstaden, men uten noen form for ”lokale” ambisjoner, kanskje? (Lokal er det adjektivet som er tilgjengelig for bedrifter utenfor Oslo). Det morsomme er jo hvor mange som tar for gitt at Pelikanen sitter i Oslo. Jeg får stadig invitasjoner til en rask kaffe i sentrum eller liknende, eller forespørsler om oppdrag som blir trukket tilbake når det kommer reisekostnader inn i bildet. Uansett, jeg tror jeg hadde hatt et godt svar på det spørsmålet.
