30 dager – 30 stemmer

ANMELDELSE: Uforfalsket historiefortelling fra en annerledes april.

30 stemmer om 30 dager i en av vår tids underligste måneder. Det er forlaget Pitch og redaktør Linn Skåbers corona-prosjekt. Ett bidrag for hver dag i april 2020. Boken er allerede ute, nå i midten av mai.

Timingen kan vise seg å bli en av bokens styrker: Ikke fordi den måtte komme nå – det er slett ikke viktig. Hva som er viktigere er at deadline er satt og boken ugjenkallelig publisert. Dette er der og da, uforfalsket av ettertidens softfiltere og vår egen indre mentale etterbehandling av bildene, og uten bidragsyternes ønsker om omskrivninger.

Ulike ståsteder


Linn Skåber (red.)
30 dager i april

Sakprosa (+skjønnlitteratur)
Pitch Forlag
288 sider

Linn Skåber følger opp sin egen kloke og velskrevne bok Til ungdommen, med et annet prosjekt som i utgangspunktet har både har mål og mening. Hun har samlet tretti mennesker med helt ulike ståsteder: unge, gamle, folk i helsevesenet, folk i risikogruppen, pårørende, journalister, gründere, og ymse andre profiler – og ikke minst den største enkeltgruppen her: forfattere.

Så kan man muligens mistenke at forfattere i skriveprosess er blant de som påvirkes minst av coronaen, hva gjelder arbeidshverdagen. Særlig de som har voksne barn, de som har sluppet å sjonglere hjemmeskole inn mellom manussidene. De har vel trasket sine daglige skritt til skrivestuen – slik de alltid har gjort? Bidragene i boken viser at helt slik er det likevel ikke.

Sjelden har et forord mer naturlig funnet sin plass, enn Linn Skåbers linjer til denne boken. Den siste dagen før bokens april utfolder seg, altså 31. mars, fylte hun nemlig femti år. Opp gjennom livet gjør man seg noen tanker om hvor man vil befinne seg ved fylte femti. Man har sett for seg en rekke tenkbare scenarier for jubileumsdagen. Ingen av disse har inkludert en pandemi.

Fester seg

Hvordan fungerer så dette i praksis – er det blitt et godt prosjekt?

På mange vis er denne boken som livet ellers. Noen dager blir bare borte, flimrer forbi, fester seg ikke. Andre griper tak i deg, gjør inntrykk, setter spor.

Monica Isakstuens bidrag hører til sistnevnte kategori. Når disse underlige dagene på forsommeren i 2020 skal fremkalles i fjern fremtid – og vi skal forsøke å fornemme hva vi egentlig følte og tenkte da vi sto midt oppe i det, er Isakstuens linjer til månedens andre dag verdt å skjele til. Hun skriver – nær sagt som vanlig – fabelaktig godt, og hun evner å fremkalle noen bilder som sitter, selv om exiten på denne historien kanskje ikke sitter like godt som reisen underveis.

Også et par av de andre forfatter-stemmene står ut i dette feltet. Som den stadig distraherte Jan Kjærstad, pendlende mellom hyppige behov for corona-nyhetsoppdatering, fersk Facebook-konto og romanskriving i vranglås. Står ut gjør også Anne B. Ragdes aldersbetraktninger som potensielt utrangert 62-åring, om problemstillingen ung versus gammel i corona-seleksjonens tid – levert med brodd, humor og fandenivoldskhet.

Helga Flatland har valgt en annen vei inn: en novelle om mannen som har befunnet seg i evig katastrofeberedskap. Han som gjennom et liv har rustet seg og samlet hyllemetere med hermetikk, vanntanker og jodtabletter – og som nå endelig rammes av katastrofen. Framsyntheten bli ikke nødvendigvis premiert av nære og kjære.

Forstummede jubelrop

Ute i virkelighetens verden har Skåber og forlaget gjort noen naturlige valg: Magrit Jarlsdatter Hovind rammer på fint vis inn en sykehusarbeidsdag med corona-pasienter. Tina Schau skriver godt om hvordan det er å leve som kreftrammet i annerledes-tider. Tematisk er vi også innom familie-utfordringer, frykt og funderinger, Gud og annerledes-påske, ensomhet, savn og tap, og iPad-begravelser.

Vi tar også et sveip utenfor Norges grenser. Simen Ekern rapporterer fra «sin by», Roma: «Blikkene vi møter på tur er ikke som før. Jeg tror nesten det er den største endringen. Entusiasmen voksne møter barn med er vanligvis så voldsom her i byen. Sønnen min har vokst opp med daglige jubelrop på vei til barnehage og skole … Nå er fremmede mennesker en potensiell fare i stedet. Kan det reverseres igjen, eller er blikkene endret for alltid?»

Fengslet uten dom

Noen bidragsytere er merkbart ute på favorittdistansen: Egon Holstad, iTromsø-kommentator som lesere i det ganske land tidvis kan følge gjennom samarbeidavisa VG, er vant til å levere jevnlige betraktninger om hva som rører seg rundt oss. Han er i flytsonen når han setter ord på hvor inderlig, inderlig lei han er av denne unntakstilstanden: «Jeg føler at jeg sitter i et fengsel, uten å være dømt for noe, men likevel har akseptert straffen. Man soner lydig, til tross for at døra er åpen og man kan rømme når som helst.» Holstads bidrag til boka er en utvidet versjon av en kronikk som ble publisert i midten av april.

Men: Litt for mange bidrag i boka hever seg dessverre ikke over det nøkternt registrerende og selvfølgelige.

Som mellomlagspapir har man for hver dag en liten sekvens som bringer et knippe av dagens store og ørsmå nyheter, for å ha noen knagger å henge datoen på. Det er et godt grep. Eksempelvis 18. april: «1,2 millioner nordmenn bruker påsken på å jakte etter båt og båtplass på Finn.no. Væpnede demonstranter protesterer mot koronatiltak flere steder i USA denne uka og får støtte av president Donald Trump. 24 prosent vil holde barna sine hjemme fra barnehagen når de våkner igjen på mandag, ifølge en spørreundersøkelse. En mann er kjørt i arresten etter å ha gått med stor kniv i bukselinningen på Torshov i Oslo, og i Sandefjord får Silje (30) hakeslepp når hun ser søppelmannen urinere i hagen hennes. NRK kårer det beste koronaordet, og vinneren blir søringkarantene.»

Ambisiøst prosjekt

Å kaste terning på helheten er slett ikke enkelt, med 30 svært ulike bidragsytere. Ei heller er det fair å måle alle etter proff-forfatter-standard.

I sum maler de 30 et godt tidsbilde av denne annerledes-måneden i 2020. De setter ord på utfordringene knyttet til det å befinne seg nettopp i denne tiden – og ikke minst savnet av det vanlige livet, ønsket om at pandemien en gang tar slutt, og at vi atter en gang kan gi omgivelsene en god og varm klem. For det er jo sant som det er sagt i Kierkegaard-sitatet Herborg Kråkevik videreformidler i boken: Lykkens dør går utad!

VEBJØRN ROGNE

 

(Hovedfoto: Krogh / Pitch forlag)

-- annonse --