Odd Isungset hadde nok ikke trodd han skulle skrive tre bøker om William Nygaard-saken. Det er utvilsomt en skandale at han har vært nødt til å gjøre det.
Blodspora frå Dagaliveien er den tredje boken Odd Isungset gir ut om William Nygaard-saken. Den kommer etter Attentatet (Tiden, 2000) og Hvem skjøt William Nygaard? (Tiden, 2010). Den kommer etter en håndfull TV-dokumentarer laget for TV 2 og NRK (en av dem, med den samme tittelen som denne boken, førte til at etterforskningen ble gjenopptatt), og en serie artikler journalisten skrev om sakskomplekset for rikskringkastingen, som han forlot i 2020.
Isungset har jobbet med materialet i 30 år. Han har pensjonert seg nå, og sannsynligvis forfattet sin siste bok om drapsforsøket på Aschehoug-forleggeren i Dagaliveien 11. oktober 1993. Et av de mange spørsmålene han sitter igjen med, er hvorfor han har vært såpass alene om å grave i det vi nå – etter at Kripos tok ut to siktelser for «overlagt drapsforsøk og angrep på sentrale samfunnsinstitusjoner» i 2018 – har grunn til å tro var statsterrorisme på norsk jord.
Bom stille
Den direkte beveggrunnen for denne tredje boken, er tragisk: 12. august 2022 ble forfatteren Salman Rushdie angrepet og knivstukket et titalls ganger – i magen, i nakken, i låret og like ved det høyre øyet – under et arrangement i Chautauqua i New York.
Odd Isungset:
Blodspora frå Dagaliveien – Rushie-saken og attentatet mot William Nygaard
Samlaget
396 sider
Hadi Matar ble arrestert på stedet. Den mistenkte 24-åringen uttalte i et intervju med New York Post at han bare hadde lest «et par sider» av Sataniske vers, Rushdies roman fra 1988, som året etter fikk ayatollah Khomeini, den islamske revolusjonslederen i Iran, til å utstede en dødsdom over forfatteren. Han sa også at han «beundret» Khomeini.
Rushdies italienske oversetter ble knivstukket i sitt hjem i Milano i 1992. Den japanske oversetteren ble knivstukket og drept i Tokyo samme år. Nå, 33 år etter fatwaen ble proklamert, var forfatteren selv blitt angrepet (Rushdie mistet synet på det høyre øyet). Men i Norge sto tilsynelatende etterforskningen av drapsforsøket på forfatterens norske forlegger, bom stille. Slik den ifølge Isungset har gjort i lange perioder siden 1995.
Isungset intervjuet den ene av de to mennene som ble siktet i 2018, Khaled Moussawi, i Libanon i 2021. Moussawi bedyret sin uskyld, og sa seg villig til å komme til Norge for å å la seg avhøre. Isungset navnga den andre siktede også: Mohammad Nikkhah, en tidligere diplomat og førstesekretær ved den iranske ambassaden i Oslo, som forlot Norge fire dager før attentatet i 1993.
«Der saken står»
Men ingenting har skjedd. De to siktede er ikke etterlyst, avhørt eller tiltalt. Ingen vil si noe om etterforskningen – ikke Kripos, og ikke justisminister Emilie Enger Mehl. «Årsaken er der saken står på det nåværende tidspunkt, slik vil det også være i tiden fremover», svarer kriminalpolitiet.
Isungset tegner et mistrøstig, pinlig bilde av en etterforskning som kom galt ut umiddelbart, og aldri hentet seg inn igjen. Politiet brukte mye tid og ressurser på å avhøre Nygaards omgangskrets (sønnen Mads ble spurt om faren hadde spillegjeld). En mistenkt ble sluppet løs uten å ha blitt avhørt. Bevismateriale forsvant.
Internasjonal presse, og Nygaard selv, var fra første stund overbevist om at drapsforsøket hadde sammenheng med fatwaen mot Rushdie, og at den iranske ambassaden måtte ha visst om attentatet. Men politiet, politikerne og den norske offentligheten som sådan ønsket i forbløffende liten grad å se den veien.
Så uniformshatten passer
Hva var det med dette, det mest åpenbare sporet, som gjorde så mange så ubekvemme? Var det et misforstått ønske om å ikke gi innvandringskritiske røster vind i seilene? Kunne motviljen ha noe med Norges helt sentrale rolle i fredsforhandlingene mellom Israel og PLO å gjøre? Ble politiet utsatt for politisk press? Hvorfor ble etterforskningen så tidlig trappet ned, i det stille? Og igjen: Hvorfor har det vært så liten interesse rundt dette anslaget mot «betydelige samfunnsinteresser» i Norge?
Isungset kan ikke vite. Men han stiller alle de presserende spørsmålene – én gang til. Han er ikke engstelig for å tråkke sentrale aktører på tærne. Daværende etterforskningsleder i Oslo-politiet Leif A. Lier fremstår som en primadonna. Visepolitimester Roger Andresen, som ble gransket for grov uaktsomhet i tjenesten, får så uniformshatten passer.
Undertegnede har ikke lest Isungsets to foregående bøker om saken. Men jeg vil jo tro at denne tredje er ment å oppsummere, oppdatere og erstatte dem begge. Nygaard-saken er, enten han ville det eller ikke, blitt den dominerende enkeltsaken i journalistens arbeidsliv. Han skriver fremdeles utmerket lettlest og engasjerende om den.
Absurd humor
Boken er skrevet på det Isungset kaller «talemålsprega nynorsk», og er ytterst medrivende, helt uten å gå i «true crime»-klisjéfellene. Prosaen er korthuggen og journalistisk, poengtert og effektiv. Tematikken kunne ikke vært mer alvorlig, selvsagt. Men ettersom dette er Norge, er ikke boken uten sine innslag av absurd humor:
For hva skal man egentlig si om en stortingsrepresentant – Fremskrittspartiets Jan Simonsen – som ikke bare engasjerte seg sterkt på vegne av en mistenkt i saken, men dessuten sidestilte en reise til Teheran med en «spontan bilvask»?
Isungset har tatt seg bryet med å lese Rushdies bøker, og tillater seg å tenke høyt om hvilken betydning forfatter-fatwaen kan ha hatt for den religiøse terroren som har preget 2000-tallet: Det strategiske i å skape et bilde av «ein stor ytre fiende for å halde på si eiga makt».
Blodspora frå Dagaliveien taper heller ingenting på å også være en liketil, kledelig beskjeden fortelling fra et langt liv i den virkelig viktige journalistikkens tjeneste. Forfatteren viser oss hvordan han har arbeidet, og hvordan grave-ressursene har kommet og gått i takt med den vekslende offentlige interessen gjennom tre tiår.
Isungset spøker fra tid til annen med at journalistkolleger har avskrevet hans opptatthet av Nygaard-saken som «monoman». Vi skal være glade for at noen er det.
MORTEN STÅLE NILSEN
