Frykt, avsky og vittige punchlines på Manhattan

Det er ingen overdrivelse å si at storhetstiden til Woody Allen er forbi. Fra den spede begynnelsen som vitsemaker og stand-up-komiker i New York, ble han på sytti- og åttitallet allemannseie blant intelligentsiaen på begge sider av Atlanteren.

Hans nevrotiske, sex-besatte offentlige figur var lett gjenkjennelig og skoledannende for nye generasjoner av komikere, som Jerry Seinfeld og Larry David. For kulturinteresserte nordmenn var filmene han laget med sin faste partner Mia Farrow mer New York enn frihetsgudinnen sittende i en gul taxi.

Nedturen kom brått, som et jordskjelv, da partnerskapet og den uoversiktlige storfamilien omkring Mia Farrow oppløste seg i et kaos av skittkasting og gjensidige beskyldninger. Allen innledet et forhold til Soon-Yi, den unge adoptivdatteren til Farrow. Han ble beskyldt for seksuelle overgrep mot Dylan, den mindreårige datteren deres. Etterskjelvene av denne episke familietragedien kan fortsatt merkes i vestlig kultur, og metoo-bevegelsen er uten tvil den betydeligste.

Skryt og selvforakt

Woody Allen:
Apropos of nothing

Selvbiografi
Arcade Publishing
400 sider

Woody Allen er nå 84 år, og har et åpenbart ønske om å fortelle denne historien slik han har opplevd den. Apropos of Nothing lever slik sett ikke opp til tittelen, den er definitivt om noe, nemlig den opprivende familiekonflikten. Allen leverer et flammende forsvarsskrift, og et infamt angrep på den tidligere partneren, Mia Farrow. Samtidig blir det tydelig for oss at han, med sin selvopptatthet og hensynsløshet, bærer sin del av ansvaret for katastrofen som inntraff.

Memoarene til Allen ble forsøkt stoppet, da de ansatte i forlaget Hachette, som opprinnelig skulle gi dem ut, aksjonerte mot dem. Det er det ingen grunn til. Boken er ujevn, tidvis hylende morsom, tidvis pinlig eller tragisk. Innimellom er den pratete, og direkte kjedelig. Men den gir et sterkt bilde av tiden og bransjen, og ikke minst av hovedpersonen selv, på godt og vondt.

Et spesielt flatterende selvportrett er det ikke Allen leverer her, man skal være ganske så ihuga Allen-fan for å komme igjennom denne vekselvis skrytende og selvforaktende enetalen med illusjoner om det kreative geniet i behold. Men det er et portrett av et menneske, med en stor, noe ensporet begavelse, og like store feil.

Kunstneren som ung nerd

Den første delen av boken er velskrevet og preget av overskudd, og naturligvis, spekket med punchlines. Her møter vi den unge Woody Allen der han forelsker seg i spesifikke deler av amerikansk populærkultur, og bruker all sin tid på å mestre det, med blandet resultat.

Han klarer å bli en helt brukbar tryllekunstner, og, mer overraskende for mange, en solid baseballspiller.

Jazzen er hans store ulykkelige kjærlighet. Woody elsker jazz, spesielt New Orleans-swing, men kjærligheten blir ikke gjengjeldt. Hele livet fortsetter han å øve daglig på klarinetten, selv om han innser han aldri kan bli en av mestrene.

Men som kjent, det er som vitsesnekker at Woody Allen finner sin sanne begavelse. Den fabelaktige evnen til å lire av seg punchlines er det som gir Allen fart på karrieren, fra anonym vitseleverandør til aviser og komikere, via egen stand-up, til han til slutt blir hyllet som en av sin tids store filmskapere.

Allen gjenforteller denne reisen med karakteristisk blanding av selvpromotering og selvforakt, der han bytter mellom å lyde som Donald Trump og Larry David. Han klarer ikke å dy seg for å skryte av penthouset sitt, karrieren sin, eller de kule vennene, eller de lekre skuespillerinnene han har hoppet til køys med. Før han forter seg å påpeke at dette slett ikke er fortjent, og at han bare er en schlemiel fra Brooklyn.

Allen vokste opp i arbeiderklassen. Han lengter tidlig mot de kule og sofistikerte, på Manhattan Upper East-side. De uanstrengt pene og rike, som nippet til cocktails og snakket med innestemme inne.

Allen er en oppkomling, som elsker å vise frem suksessen sin, og skammer seg litt over den, samtidig.

Amerikansk show-biz på sytti og åttitallet er en overflatisk verden, naturligvis. Bak glamouren og under de mange premierene, talkshowene og middagene, florerer usikkerheten og nevrosene, spiseforstyrrelsene, rusmisbruket og selvopptattheten.

Go with the flow ser ut til å være prinsippet. Han lever fra dag til dag og griper de muligheter som livet byr ham, enten det er nye filmer eller hotte skuespillerinner. Det faste ankeret i tilværelsen er skrivingen, timene alene med skrivemaskinen, der han hamrer ut stadig nye plot og punchlines.

Komiker i episk mareritt

Så kommer det mye omtalte forholdet mellom Allen og Farrow. Beskrivelsen av dette er vond, ubehagelig, som en togkollisjon i sakte film, som man likevel ikke klarer å la være å se på.

De to hadde et uortodokst forhold, et moderne, liberalt par som ikke lot dokumenter og forpliktelser komme i veien for kunstens og livets frie utfoldelse.

Allen leverer en helhjertet, inderlig forsvarstale. Han eksponerer Mia Farrow som en uansvarlig, dramatisk og selvopptatt mor, som nærmest gikk ut og shoppet nye adoptivbarn som andre skaffet seg et nytt møbel eller kjæledyr. Han hevder at Mia elsket publisiteten og det offentlige imaget som en som tok seg av foreldreløse barn, men hadde liten tålmodighet for å oppdra dem. Han påpeker at han aldri levde sammen med Farrow, og at hun, da de ble kjærester, allerede hadde syv barn boende hos seg.

Allen innrømmer at han har et visst ansvar for det hele, og det er ingen overdrivelse. Han ignorerer faresignal etter faresignal. Til og med når Mia Farrow forteller at hun vil ha et barn med ham, lar han seg overtale. Etter en del om og men, blir Farrow gravid med det Allen tror er hans eget barn.

Barnet kommer, en gutt, som får navnet Satchel. Nå trekker Mia seg tilbake, og blir avvisende. Og hva er Woody Allers mottrekk? Han sjekker opp den unge adoptivdatteren til Mia.

Soon-Yi har aldri sett noen filmer av Ingmar Bergman, så Allen inviterer henne med opp på privatvisning på klipperommet. Etter de har sett «Det sjunde inseglet», Bergmans store film om ridderen, pesten og døden, lener han seg frem og kysser henne.

Dette er ikke klokt, ikke voksent eller ansvarlig. Til gjengjeld er det så Woody Allensk at det grenser til det parodiske. Men uansett hvor hensynsløst eller dumt det er, er det likevel ikke kriminelt eller forbrytersk. Innenfor en moderne, liberal livsstil er det fritt frem for sex mellom voksne, frivillige aktører, slik virker det iallfall som Allen tenker.

Symbolsk fadermord

Neste ledd i dette bisarre plotet er også vanskelig å forestille seg, selv i den mest outrerte såpeopera. Allen knipser noen erotiske bilder av Soon-Yi med et polaroid-kamera. Disse fotografiene lar han ligge fremme da Mia Farrow kommer innom for å hente sønnen.

Tilfeldig? Allen påstår det. På typisk vis skylder han på sine svakheter. Han er en rotekopp, og dessuten så lav at han ikke la merke til bildene der de lå, oppe på peishyllen.

Deretter følger Mia Farrows anklager om overgrep mot datteren, Dylan.

Det ender ikke godt for så mange i dette plagede familiekonglomeratet. To av barna til Mia Farrow har tatt livet av seg. Dylan hevder fortsatt at hun har blitt misbrukt av adoptivfaren, Woody Allen.

Og så var sønnen, Satchel. Mia Farrow hevder nå at han ikke er sønnen til Allen, men til Frank Sinatra. Hun har gitt ham et nytt navn. Han heter nå Ronan.

Om navnet virker kjent? Det er fordi Ronan Farrow er journalisten som skrev artikkelen som eksponerte filmmogulen Harvey Weinsteins grove seksuelle utnyttelse av skuespillerinner, og derved gav støtet til metoo-bevegelsen.

Et mer opplagt symbolsk fadermord er det vanskelig å forestille seg.

Pliktløp mot slutten

Etter denne nedstigningen til en slags show-biz-utgave av Dantes Inferno, går Allen tilbake til å snakke om livet etterpå og nye bravader som filmskaper. Men nå begynner han å gå på tomgang. Entusiasmen er borte, og over sorlet fra cocktailparties og tutingen fra New York-taxier, er det nå som vi hører knirkingen fra rullatoren.

Han understreker jevnlig hvor glad han er i Soon-Yi, og den lille familien de har bygget sammen, og det er ingen grunn til å tvile på det. Samtidig klarer han ikke å la være å nevne en eneste av de unge skuespillerinnene han har arbeidet med, enten det er Emma Stone, Scarlett Johansson eller Selena Gomez, uten å påpeke hvor lekre og sexy de er.

Enkelte anmeldere har kalt dette tonedøvt, og det er lett å skjønne grunnen. Samtidig hadde det vært større grunn til skepsis dersom Allen hadde begynt å retusjere fortiden av hensyn til dagens moralske strømninger. Igjen, dette gir et sant bilde av en mann og en bransje der sex-appeal er del av regnestykket, en del av valutaen.

Denne siste delen av memoarene kunne vi nok ha klart oss uten. Mest virker det som om den er tatt med for at ikke historien om hans liv skulle ende med samlivsbrudd og overgrepsbeskyldninger.

Den definitive sannheten om hva som egentlig har skjedd i konstellasjonen Allen/Farrow, vil vi sannsynligvis aldri få vite. Jeg velger, inntil videre, å tro på Allen, når han sier at han ikke har gjort noe utilbørlig mot Dylan. Han fremstår som en mann med store feil og svakheter, men ikke som et monster. Slik kan man kanskje også forstå tittelen, Apropos of Nothing: Historien om livet hans er blitt en lang og forvirrende, dels underholdende, dels skrekkinnjagende, dels pratsom fortelling, sentrert om en anklage om noe som Allen hevder ikke har skjedd.

OLA HEGDAL