«Hvordan jeg tilbringer dagene og nettene»

    Håkan Nesser (Foto: Jo Voets)

    Les Håkan Nessers krimnovelle "Hvordan jeg tilbringer dagene og nettene".

    Første gang jeg møtte David Perowne, var på Harry’s kro.

    Det var en torsdagskveld i november, jeg kom inn fra et regnvær som hadde vart i tolv timer, og det satt ingen andre mennesker i baren. Bare en høy, litt skakkvokst herre i femogførtiårsalderen med tynt, svart hår, tonede brilleglass og et whiskyglass i et fast grep i høyre hånd.

    Som om han var redd for at noen ville forsøke å stjele det.

    Det måtte i så fall være meg eller bartenderen. Den sistnevnte var en ung kroppsbygger med hestehale, som jeg ikke hadde sett før. Jeg slo meg ned, ba om en sekscentiliter single malt, en karaffel med vann og et håndkle til å tørke håret med.

    Håkan Nesser er denne våren aktuell med «Halvmorderen».

    «Regner det fremdeles?» sa bartenderen.

    «Pøser ned,» sa jeg.

    «Perowne,» sa den andre bargjesten og flyttet seg over til krakken ved siden av min. «David Perowne. Jeg tror ikke vi har truffet hverandre før.»

    Jeg sa navnet mitt. Perowne nikket. «Jeg vet det. Det er du som er forfatteren, ikke sant?»

    Jeg svarte ikke. Fikk glasset mitt og karaffelen. «Du glemte håndkleet,» sa jeg til bartenderen.

    Han fant et håndkle og rakte meg det. Jeg dro det over det våte håret et par ganger og leverte det tilbake.

    «Et jævla vær,» sa David Perowne.

    Jeg slo en skvett vann i whiskyen og tok en slurk. Bartenderen gikk tilbake til den stumme boksekampen på tv-en. David Perowne betraktet meg mens han lot en tannpirker vandre fra den ene munnviken til den andre. Jeg gjettet på at han var en av disse nervøse typene som har sluttet å røyke, men ikke klart å kvitte seg med sugebehovet. Teorien sprakk etter noen sekunder da han brakk tannpirkeren i to og fisket opp en sigarett fra en pakke i brystlommen. Han tente den omstendelig med en Zippo-lighter uten å flytte blikket fra meg.

    «Du liker ikke å snakke med fremmede?»

    «Korrekt,» sa jeg. «Mamma advarte meg mot det.»

    «Jeg trodde forfattere trengte historier?»

    «Jeg lover å si fra når den dagen kommer.»

    «Nå har du allerede begynt å snakke med meg.»

    Jeg tok en ny slurk og så på boksekampen en stund. Den ene deltakeren var hvit, den andre svart, den hvite større og tyngre, men den svarte beveget seg mer elegant og virket bedre teknisk. David Perowne begynte å nynne på en melodi som jeg kjente igjen, men ikke klarte å identifisere. En gammel filmlåt, antagelig. Det gikk et halvt minutt, eller et helt. Den svarte fyren fikk inn en god høyre, og den hvite gikk i dørken.

    «Jeg er nokså sikker på at jeg har en historie som ville interessere deg.»

    Jeg plukket opp en fyrstikkfolder fra disken og begynte å lese adressen til en nyåpnet biljardkafé ute i Löhr.

    «Hvis jeg får lov til å fortelle den, og du etterpå sier at jeg har kastet bort tiden din unødig, spanderer jeg to drinker.»

    «To stykker,» gjentok han. Jeg memorerte telefonnummeret til biljardsalongen.

    «Den dreier seg om din kone.»

    «Min kone? Marlene?»

    «Har du flere?»

    Jeg slapp fyrstikkfolderen. «Hva i helvete har du å fortelle om Marlene?»

    «En hel del,» sa Perowne.

    For å gjøre en lang historie kort, så møttes vi for seks år siden og giftet oss åtte måneder senere. Helt fra starten av var det to ting jeg visste om henne.

    At jeg elsket henne hinsides enhver fornuft, og at hun bar på en mørk hemmelighet.

    Det sistnevnte tilsto hun allerede den kvelden vi elsket for første gang. Det var på et hotell i Aarlach i forbindelse med bokmessen. Marlene hadde nettopp begynt å jobbe i kulturradioen, jeg hadde kommet ut med min tiende roman, Gartnerens eksempel. Vi hadde drukket en del vin, men ikke til overmål.

    «Jeg har et mørke i bagasjen,» sa hun da vi lå og døste etter den alvorlige leken, «jeg vil at du skal vite det.»

    «Vi har vel alle et mørke,» sa jeg.

    «Kanskje det,» sa Marlene. «Men mitt mørke er noe annet. Det ville du skjønt hvis du fikk innblikk i det.»

    «Og det har du ikke tenkt å gi meg?»

    «Det er for tidlig til det,» sa Marlene.

    Dette var i oktober. I mai året etter, noen uker før vi skulle gifte oss, tok jeg opp spørsmålet om mørket hennes, og igjen erklærte hun at hun ennå ikke var moden for å dele det med meg. Hvis jeg på noen måte syntes dette la hindringer i veien for ekteskapet vårt, var hun villig til å trekke seg. Jeg sa at jeg elsket henne altfor mye til å la et lite mørke utgjøre et hinder for vår lykke, og hun sa hun var glad for at jeg så det akkurat slik.

    Da vi hadde vært gift i to år, det var på en reise i Hellas, kom spørsmålet opp for tredje gang – jeg husker ikke av hvilken grunn – og for tredje gang fikk jeg til svar at det var for tidlig for henne å fortelle om mørket. Etter det snakket vi aldri mer om det. Jeg tenkte på det av og til, men mer enn som så var det ikke.

    Det dreier seg naturligvis om fortiden hennes, og jeg er fullt klar over at andre menn aldri ville gått med på en slik ordning. Dele liv og hjem og seng med en kvinne du vet så lite om. Men det var slik vi hadde det, og bortsett fra de årene hun ikke fortalte om, var det ingen uklarheter eller skjevheter mellom oss. Jeg tror vi var lykkeligere sammen enn de fleste andre.

    Om Marlenes oppvekst og barndom vet jeg alt som er å vite. Ikke i detalj, det har heller aldri interessert meg, men hovedtrekkene. Hun ble født i Kaalbringen og var enebarn. Da hun var fire, flyttet familien til Oostwerdingen hvor faren fikk jobb på møbelfabrikken, og moren åpnet en liten damefrisørsalong da datteren begynte på skolen. Begge foreldrene omkom i en trafikkulykke det året Marlene gikk i siste klasse på gymnaset. Etter studenteksamen fikk hun bo hos en tante i Hamburg mens hun studerte språk på universitetet. Da hun var treogtyve, flyttet hun til London, og det er den påfølgende niårsperioden jeg ikke vet noe om. Marlene var toogtredve da hun flyttet tilbake til hjemlandet, og omtrent halvannet år senere møttes vi på bokmessen i Aarlach.

    Når det gjelder mennene i Marlenes liv, hadde hun nettopp gjort det slutt med en journalist da vi innledet forholdet vårt. Før hun dro til London, hadde hun prøvd tre eller fire unge menn, den ene mer uinteressant og selvopptatt enn den andre – det er hennes ord, ikke mine – og hva som skjedde i løpet av de ni mørke årene i London, vet jeg, som sagt, ingenting om.

    Allerede før vi giftet oss, diskuterte vi om vi skulle sette barn til verden; selv hadde jeg ingen uttalte ønsker om å reprodusere meg, og jeg skjønte tidlig at dette innebar en slags lettelse for Marlene.

    «Hvis jeg en dag vil ha barn med deg, skal jeg si fra,» sa hun. «Men det kan utmerket godt hende at det ikke skjer.»

    «Har du noen gang født barn?» spurte jeg litt naivt.

    «Om så var,» svarte hun, «ville det forandret noe mellom oss?»

    Jeg innbiller meg at jeg svarte noe vagt og unnvikende, men nøyaktig hvilke ord jeg brukte, husker jeg ikke.

    Selvfølgelig funderte jeg fra tid til annen over hva som egentlig hadde skjedd de årene i England – det dreide seg jo tross alt om et stort stykke liv – men det føltes aldri som noe traume. Marlene hadde åpenbart lyktes i å begrave mørket sitt, det merktes aldri, og hvorfor skulle jeg, mannen hennes, bry meg om å forsøke å grave det frem igjen? Hva skulle det ha tjent til?

    Slik tenkte jeg helt frem til denne novemberkvelden på Harry’s kro. Jeg skulle ønske jeg hadde valgt et annet sted å innta mine centiliter whisky, men Harry’s ligger på den vanlige spaserveien min fra sentralstasjonen. Jeg hadde holdt foredrag i Linzhuisen, og Marlene var på oppdrag i Paris. Kom ikke tilbake før neste dag, så kanskje var det noe uunngåelig i mitt møte med David Perowne. I skrivende stund er alt så forandret, og jeg er ikke lenger i stand til å skille det tilfeldige fra det årsaksbestemte.

    Om det nå er noen forskjell.

    * * *

    «En god del,» gjentok David Perowne og stumpet sigaretten. «Ja, jeg har ting å fortelle om din kone som jeg tror kan interessere deg.»

    «Du får ett minutt,» sa jeg. «Har du ikke vekket nysgjerrigheten min da, drikker jeg opp og går hjem.»

    «Ett minutt?» sa Perowne og smilte fort. «Er det så lang tid en forfatter har til å få leseren på kroken?»

    Jeg trakk på skuldrene. «Det finnes nok mange pretensiøse teorier om den saken,» sa jeg. «Men jeg har ikke kommet hit for å prate piss. Særlig ikke med fremmede. Hva var det altså du hadde om Marlene?»

    Han tok noen peanøtter fra skålen på disken og så ut til å nøle. Uttrykket i øynene bak de gråtonede brilleglassene forandret seg, fikk et mildere uttrykk, nesten med en snev av noe sørgmodig over seg et øyeblikk, og han klødde seg litt nervøst på halsen. Han hadde rød eksem der, eller en annen slags hudlidelse.

    «Jeg har lett etter henne.»

    «Lett?»

    «Et par år, ja.»

    Jeg løftet glasset, ombestemte meg og satte det ned igjen.

    «Du har lett etter min kone et par år? Hva er det for slags sludder?»

    «Jeg skjønner at det lyder merkelig i dine ører, men det er faktisk tilfellet.»

    «Og hvorfor har du lett etter henne?»

    En varselklokke hadde begynt å ringe inne i hodet på meg. Hittil hadde jeg betraktet David Perowne som en pratmaker uten substans. En av disse halvtragiske bartypene som forsøker å gjøre seg interessant. Som egentlig ikke har noe å komme med, bare en masse trivielle og uinteressante livsomstendigheter som intet menneske orker å høre på. Og som derfor gjerne starter med en bløff.

    Men nå var det noe som utfordret mine forutinntatte meninger. Kanskje var det den tydelige nølingen. David Perowne hadde noe å fortelle meg, men det bød ham imot, og jeg fikk et ubehagelig inntrykk av at det var av hensyn til meg. At han visste at det han hadde å si, ikke ville bekomme meg vel, og at han syntes litt synd på meg.

    «Det har sine grunner,» sa han. «Jeg ville naturligvis ikke lett etter en kvinne i så lang tid hvis det ikke fantes årsaker.»

    Jeg forsøkte å anlegge en skeptisk mine, og lente meg tilbake med armene i kors over brystet. «Minuttet ditt holder på å renne ut,» sa jeg.

    «Greit.» Han kremtet og rettet på brillene. «Hun kaller seg altså Marlene nå for tiden?»

    Jeg svarte ikke. Kjente ubehaget komme krypende oppover ryggraden.

    «Da jeg kjente henne, het hun Clara. Clara Maxwell. Har hun aldri nevnt det?»

    Jeg ristet ufrivillig på hodet.

    «Jeg møtte henne for første gang for over femten år siden. I London. Hun var rødhåret på den tiden.»

    «Fem sekunder,» sa jeg. «Du har fem sekunder på deg. Hva faen er det egentlig du vil si?»

    Han fant frem en sigarett fra brystlommen, men tente den ikke.

    «Hun var gift med min beste venn,» sa han. «Hun myrdet ham og slapp unna med det.»

    * * *

    Bryllupet vårt var en meget privat affære. Det var Marlene som ville ha det på den måten, og siden mitt første ekteskap, de fem bortkastede årene med Birgitte, hadde startet med kirkebryllup og et påfølgende selskap for hundre og tredve gjester, hadde jeg ingen innvendinger. Vi giftet oss en lettskyet junilørdag i et kapell i Keymer-kirken, uten andre vitner enn Bart og Ulrike, mine eldste og mest trofaste venner, og de eneste som hadde stilt seg på min side etter bruddet med Birgitte. Etterpå spiste vi en enkel middag for fire på Rådhuskjelleren, og dagen etter reiste Marlene og jeg med et tidlig morgenfly til Lisboa på bryllupsreise.

    Jeg reflekterte ikke noe over Marlenes ønske om denne diskré vielsen, ikke før Ulrike tok spørsmålet opp noen måneder senere. Vi var nokså enige om hva som lå til grunn; Marlene hadde ingen nære slektninger i live, og bekjentskapskretsen hennes i Maardam innskrenket seg – og skulle også fortsette å gjøre det – til noen kolleger og en håndfull av mine venner. Deriblant Bart og Ulrike. Kort sagt: Hvem skulle vi invitert?

    «Det finnes to typer kvinner,» sa Ulrike og smilte det karakteristiske, innadvendte smilet sitt. «De som omgir seg med en sverm av venninner, og de som ikke har én eneste. Den første typen er den vanligste, men din kone tilhører utvilsomt den andre. I tilfelle du ikke skulle ha registrert det.»

    «I tilfelle jeg ikke skulle ha registrert det,» sa jeg.

    «Det er også den typen som er den mest interessante,» tilføyde Ulrike.

    «I tilfelle …» sa jeg.

    Jeg nevnte denne samtalen for Marlene noen dager senere. «Du har ikke særlig mange venner,» sa jeg. «Har det alltid vært på den måten?»

    «Jeg har jo deg,» svarte hun. «Det er nok for meg. Hvorfor spør du?»

    «Det var Ulrike som nevnte det,» sa jeg. «Men det gleder meg hvis du har nok med meg. Og du har jo heller ikke bodd særlig lenge her i byen.»

    «Det har alltid vært sånn,» forklarte Marlene. «Jeg tror på kjærligheten, vennskap har jeg større problemer med.»

    «Du får det til å høres ut som om det ene utelukker det andre.»

    Hun tenkte seg om et øyeblikk. «Er du misfornøyd med forholdet vårt på en eller annen måte? Er det derfor du tar opp dette?»

    «Overhodet ikke,» forsikret jeg. «Jeg elsker deg over alt i verden. Hvordan skulle jeg kunne være misfornøyd?»

    «Jeg elsker deg også,» sa Marlene. «Men man behøver ikke forstå det man elsker. Jeg tror til og med det er en forutsetning for kjærligheten at vi ikke kjenner til alle sider hos hverandre.»

    Jeg tenkte meg om.

    «Å elske er å gå på oppdagelsesreise?» sa jeg.

    «Omtrent,» sa Marlene. «Og en slik reise er jo bare interessant så lenge det fremdeles finnes noe å oppdage, ikke sant?»

    Jeg svarte antagelig bekreftende, men jeg husker at jeg tenkte over denne uttalelsen mer enn én gang den nærmeste tiden etterpå.

    Det uoppdagede? Kjærlighetens egentlige hjemmebane?

    * * *

    «Drepte?» sa jeg.

    «Du hørte riktig,» sa David Perowne.

    Jeg kremtet og rettet ryggen. «Jeg synes det er på tide at du drikker opp og forsvinner herfra. Før jeg gir deg en på trynet.»

    Perowne vendte håndflatene opp foran seg på bardisken. «Hvis du vil gi meg en på trynet etter at jeg har fortalt min historie, må du gjerne gjøre det. Men jeg foreslår at du venter de minuttene det tar. Skal vi unne oss en whisky til og sette oss ved et av bordene isteden? Selv bartendere kan ha ører.»

    Jeg så på klokken. Den var fem minutter over elleve.

    «Jeg har tenkt å komme i seng før midnatt i kveld,» erklærte jeg. «Og jeg bor ti minutter herfra. Bare så du er klar over grensene.»

    «Greit,» sa David Perowne og bestilte to whisky til ved å holde opp to fingre mellom bartenderen og boksekampen.

    Vi slo oss ned under Bogart/Bacall-plakaten i hjørnet ut mot gaten. Regnet høljet fortsatt ned utenfor. Perowne tente en sigarett med det nesten nedbrente stearinlyset i bastflasken på bordet.

    «Hør etter, nå,» sa han med en slags nyvunnet autoritet. «Det forholder seg slik: Jeg fant Clara for noen dager siden og har ikke hatt tid til å undersøke særlig mye om deres liv. Jeg vet at hun arbeider som journalist i radioen, og jeg vet at du er forfatter. Dere har vært gift i noen år, dere har ingen barn, og dere bor i en leilighet nede på Zwille, i nærheten av Fjerde september-broen.»

    «Jeg fikk inntrykk av at du hadde noe å fortelle,» sa jeg.

    «Det kommer,» sa Perowne og betraktet meg et øyeblikk med det medlidende uttrykket igjen. Som om han beklaget at han var nødt til å utsette meg for dette ubehaget. «Forrige gang jeg så henne, het hun altså Clara Maxwell,» fortsatte han. «Det skjedde gjennom et skittent togvindu på Paddington Station i London, det var for åtte år siden, og jeg hadde nettopp kommet fra min beste venn Christopher Maxwells begravelse. Clara var hans kone. Han hadde dødd seks måneder tidligere under eiendommelige omstendigheter, begravelsen var blitt utsatt på grunn av den pågående politietterforskningen.»

    «Jeg har ikke tenkt å sitte her og …?»

    «Men Clara ble befridd for mistanke og fikk gå. Jeg vet at hun var skyldig, og vi var ganske mange som visste det. Hun var ikke engang til stede i kirken. Hva sier du til det? Hun kom ikke i sin egen manns begravelse.»

    «Dette er jo latterlig,» sa jeg. «Tror du jeg går på hvilke røverhistorier som helst? Jeg kjenner Marlene ut og inn og vet at hun aldri …»

    «Ut og inn?» sa David Perowne og hevet det ene øyenbrynet spørrende.

    «Det kan du gi deg faen på,» sa jeg. «Hun er min kone.»

    «Jeg er klar over det,» sa Perowne. «Og jeg forstår at du ikke vil tro på dette, det ville nok ikke jeg heller gjort. Men hvis du vil la meg forklare et par ting, kommer du kanskje til å se saken i et annet lys. Du vet at hun bodde i London i en ganske lang periode?»

    «Ja, selvfølgelig.»

    «Og at hun var gift med en mann som het Christopher Maxwell?»

    Jeg nikket og ba om å få en sigarett. Han ristet en frem fra pakken, og jeg tok imot den og tente den med stearinlyset før han rakk å få fyr på Zippoen.

    «Har hun fortalt noe om ekteskapet deres?»

    «Jeg har ikke villet vite alt. Jeg har også et havarert forhold bak meg.»

    «Jeg skjønner. Du har ingen barn. Fra det havariet, altså?»

    «Nei.»

    «Claras og Christophers sønn? Har hun fortalt om ham?»

    Jeg tok et dypt drag og kjente et øyeblikk at hele Harry’s kro gynget. Det hadde gått over syv år siden jeg la røykingen på hyllen, og de få gangene jeg har hatt tilbakefall, har nikotinen alltid truffet meg som et eselspark i brystet. Jeg lukket øynene og tok en slurk whisky.

    «Sønnen deres?» sa jeg. «Ja visst, hva med ham?»

    David Perowne så ut på regnet et øyeblikk. Så lente han seg fremover med albuene på bordet og festet blikket på meg.

    «Jeg ser at du lyver,» sa han. «Men det ville jeg også gjort i din situasjon. Når livet går på tverke, er det ikke alltid lett å vite hvilket ben man skal stå på.»

    «Fortsett,» sa jeg. «Men blås i psykopraten. Sønnen deres?»

    «Jason, ja,» sa Perowne. «Han var et vanskelig barn. Christopher taklet ham, men Clara ga opp. Han hadde selvfølgelig en eller annen diagnose, men det ble jo aldri tid til å undersøke ham nærmere.»

    Jeg nikket. Nølte og tok et nytt, litt forsiktigere drag. Perowne foldet hendene foran seg og satt avventende.

    «Hvorfor det?» sa jeg til slutt. «Hvorfor ble det aldri tid?»

    «Fordi hun sørget for at han druknet,» sa Perowne og klødde seg på halsen igjen. «Jeg ser på deg at det kommer som en overraskelse, men det var akkurat sånn det var. Jason Maxwell druknet i badekaret en uke før han skulle fylle to år. Det ironiske er at det var i det samme badekaret faren hans ble funnet død halvannet år senere. Men du har naturligvis helt rett, hvorfor skulle vi bry oss om å finne ut alt om våre nærmeste? Best ikke å vite noe.»

    «Unnskyld meg et øyeblikk,» sa jeg og gikk bortover mot toalettet.

    * * *

    En gang etter bruddet med Birgitte hadde jeg snakket med en terapeut. Ikke at jeg hadde ringt og bestilt time, det ville aldri falt meg inn; det var ganske enkelt slik at vi havnet ved siden av hverandre på en flytur fra Sydney til Frankfurt. Først et halvt døgn i Bangkok, så et halvt døgn før vi kom hjem til Europa. Det var ikke til å unngå at vi begynte å snakke sammen.

    Han var skandinav, jeg vet ikke hvilket av landene han kom fra, men han het Olsen. Uansett hadde han skrevet en bok som het Jegerens sjel. Men egentlig kunne den ha hett Mannens sjel, forklarte han, men det var en jævla håpløs tittel på en bok, og han ville jo gjerne selge et eksemplar eller to. Jeg hadde allerede fortalt at jeg var forfatter, så jeg nikket forståelsesfullt.

    «Det finnes ikke bare forskjellige typer kvinner,» erklærte Olsen. «Jeg våger også å påstå at det finnes forskjellige typer menn.»

    «Det var som faen,» sa jeg.

    Vi hadde drukket en del flybrennevin, og jeg hadde begynt å sette pris på min medpassasjers mildt sarkastiske syn på verden og dens innbyggere.

    «Nærmere bestemt to,» sa han.

    «Og hvilke er det?» spurte jeg.

    «Den ensomme jegeren og de andre.»

    «De andre?» sa jeg. «Veldig fin betegnelse du har funnet der.»

    «Jeg vet det,» sa Olsen. «Men det er jegerne som er de interessante.»

    «Hva er det med dem, da?»

    «De skyr fellesskapet,» sa Olsen. «De har skjønt livets viktigste betingelser. Det er i denne gruppen du finner alle berømte drapsmenn, alle store vitenskapsmenn, alle oppdagere, alle vesentlige forfattere …»

    «Du nevnte drapsmennene først,» påpekte jeg.

    «Det var en tilfeldighet,» sa Olsen. «Tanken er i hvert fall at disse jegermennene egentlig bare har ett hjemsted, og det er inne i sitt eget hode.»

    «Det trodde jeg gjaldt alle,» sa jeg.

    «I og for seg,» sa Olsen. «Men de andre vil gjerne innbille seg at det finnes et slags forum hvor man kan møtes og ha utbytte av sine medmennesker. Jegerne vet at det bare er innbilning. Man må selv skrive beretningen om sitt eget liv. Eller regissere filmen, hvis du vil ha en annen metafor. Å slippe inn en masse andre mennesker og synspunkter gjør det bare vanskeligere. Bortsett fra som statister i filmen, da.»

    Jeg drakk en centiliter flybrennevin og tenkte.

    «Jeg går ut fra at du mener at jeg er en jeger?»

    «Utvilsomt,» sa Olsen og drakk en centiliter, han også. «Forfattere må jo være jegere, alt annet er utenkelig.»

    «Hvordan er det med kvinnelige forfattere?» spurte jeg.

    «Akkurat det samme,» sa Olsen. «Det finnes selvfølgelig kvinnelige jegere også, men den mannlige andelen er litt større.»

    «Og hva er det man jakter på?»

    «Livet,» sa Olsen lakonisk. «Meningen med dette fordømte ekornhjulet.»

    «Jaha?» sa jeg. «Og hva er det egentlig du vil ha sagt med denne teorien din?»

    Olsen tenkte seg om en god stund. «Vet da faen,» sa han til slutt. «Jeg går ut fra at jeg bare er ute etter å konstatere fakta.»

    Jeg fortalte Marlene om samtalen med terapeut Olsen en gang, og jeg husker at den interesserte henne. Hun påsto at den vakte en gjenklang i henne, og hun siterte til og med en forfatter som jeg dessverre har glemt navnet på. «Jeg tror på det ensomme mennesket, det som ikke løper som en hund etter lukter.» Så erklærte hun at vi skulle prise oss lykkelig for at skjebnen hadde ført oss sammen; to steppeulver i en verden befolket av forvirrede kosekaniner kunne ikke godt forlange at de skulle finne hverandre.

    «Men det har vi altså gjort?» sa jeg.

    «Vi sitter jo her,» sa Marlene.

    «Jeg er ikke helt sikker på om jeg skjønner hva du mener,» sa jeg.

    «Du og jeg har ikke møttes for at vi skal forsøke å forstå hverandre,» sa Marlene. «Det har vi jo snakket om før.»

    «Det har vi,» sa jeg.

    «Men jeg kommer til å forsvare deg til min siste blodsdråpe, det lover jeg deg,» sa Marlene.

    «Og jeg deg,» sa jeg.

    «I alle situasjoner?» sa Marlene.

    «I alle situasjoner,» sa jeg.

    * * *

    Da jeg kom tilbake fra toalettet, hadde David Perowne skaffet frem enda en runde whisky til oss. Jeg hadde rukket å samle meg litt, og gikk umiddelbart til angrep.

    «Jeg gir ikke en dritt for den historien din,» sa jeg og skjøv fra meg glasset mitt for å markere at jeg ikke hadde tenkt å drikke det. «Du får fem minutter på deg til å forklare hva i helvete det er du mener. Ikke ett sekund mer.»

    «Du visste altså ikke noe om dette?»

    Jeg svarte ikke.

    «Hun har ikke fortalt hva som skjedde?»

    «Har du noe mer å si, eller er du ferdig?»

    Han nølte et øyeblikk igjen, så tok han frem lommeboken fra innerlommen på jakken. «Hun har vel i hvert fall vist deg bilder av dem?»

    Han fant frem et fotografi og rakte meg det. Jeg tok imot det og studerte min kone sammen med en mørkhåret mann. Mannen holdt et lite barn i armene, og alle tre satt på en parkbenk og stirret inn i kameralinsen. Det så ut til å være sommer eller tidlig høst. Marlene var helt lik seg, bortsett fra at håret hadde en litt lysere, rødaktig tone. Men samme frisyre, samme intense blikk og forsiktige smil med en halv millimeters mellomrom mellom fortennene. Virket ikke særlig mye yngre heller. Jeg grep tak i whiskyglasset og tok en slurk.

    «Jason er halvannet år på det bildet,» sa Perowne. «Det er tatt ganske nøyaktig et halvt år før han døde.

    Jeg så på mannen, Christopher Maxwell. Han hadde kort skjegg og mer hår, men ellers var han ikke helt ulik Perowne selv. Så alvorlig ut, nesten litt dyster.

    «Jaha,» sa jeg og skjøv bildet tilbake over bordet. «Og hvorfor har du holdt på å lete etter min kone, da?»

    Perowne tok et drag av en nytent sigarett og myste gjennom røyken. «Fordi det har dukket opp nye fakta i saken,» sa han. «Din kone er en morder, hun var bare en hårsbredd fra å bli dømt. Hun har to liv på samvittigheten, og jeg vil få satt henne fast.»

    Jeg kjente at den høyre hånden knyttet seg og pulsen økte. «Nye fakta i saken?» sa jeg.

    «Nettopp,» sa Perowne. «Men de er selvfølgelig noen år gamle nå. Det har seg slik: Clara hadde ikke mange venninner i London, men én fortrolig hadde hun. Catherine, kalt Cathy. Noen år etter at Clara forsvant, bestemte Cathy seg for å fortelle det hun visste. Til meg, hun hadde nettopp fått beskjed om at hun hadde brystkreft, kanskje var det en måte å gjøre bot på. Uansett hadde Clara betrodd seg til henne om alt. Både om Jason og Christopher. Hvordan hun drepte dem, Cathy fortalte detaljer som gjør det helt umulig å tvile på historien hennes.»

    «Jeg tror deg ikke.»

    «Det er opp til deg.»

    «Og hvorfor gikk du ikke til politiet?»

    «Jeg gjorde det. Men de har jo en del annet å ta seg av. Oppriktig talt tror jeg ikke de hadde lyst til å legge noe mer arbeid i denne saken. Case closed, de er tilfreds med det.»

    «Men du har lett?»

    «Til og fra i løpet av to og et halvt år. Jeg har ikke hatt ubegrensede ressurser.»

    Jeg ble sittende taus og vurdere tumultene i hodet. Så tømte jeg glasset og reiste meg. «Dra til helvete,» sa jeg. «Og sørg for å bli der. Hvis jeg får se det jævla stygge fjeset ditt én gang til, får du ta konsekvensene selv.»

    Så forlot jeg Harry’s kro. Det regnet fremdeles da jeg kom ut på gaten. Det føltes som et regn som hadde gått over styr, som egentlig ville ha sluttet for lenge siden, men som hadde glemt hva man gjorde for å skru av.

    [start kap]

    II

    Jeg hadde problemer med å sove den natten. Fragmenter av samtalen med David Perowne blandet seg med drømmebilder av Marlene i forskjellige situasjoner. Opplevde og innbilte. Påkledd og naken. Av og til var hun sammen med meg, av og til med andre menn. Jeg våknet sikkert ti ganger, og klokken seks ga jeg opp, gikk i dusjen og bestemte meg for at jeg, når alt kom til alt, ikke hadde noe valg.

    Jeg måtte konfrontere henne. Fortelle henne om David Perownes sinnssyke påstander og se hvordan hun reagerte.

    Hva skulle jeg ellers gjøre? Sitte stille og vente på Perownes neste sjakktrekk? Gå rundt og gruble resten av livet?

    Slik tenkte jeg. Og jeg kan fremdeles ikke se at det var noe galt med det resonnementet.

    * * *

    Jeg hentet Marlene på flyplassen, som vi var blitt enige om. Flyet fra Paris var nesten en time forsinket, og klokken var over åtte om kvelden før vi endelig satt alene i bilen.

    «Det skjedde noe merkelig i går,» sa jeg.

    «Jaså?» sa Marlene.

    «Jeg traff en fyr på en bar.»

    «Var du ute og sviret?»

    «Tok en drink på Harry’s på hjemveien fra toget, bare.»

    «Jaha?»

    «Denne fyren, han het David Perowne, forresten, fortalte en historie.»

    «En historie?»

    «Ja. Den handlet om deg.»

    «Om meg?»

    «Ja, han visste tydeligvis en del om årene dine i London.»

    Marlene stivnet. Ikke mye, men jeg kjente tydelig at kroppen hennes på en måte strammet seg ved siden av meg. Hun trakk pusten dypt to ganger før hun svarte.

    «Hva het han, sa du?»

    «Perowne.»

    «Det navnet har jeg aldri hørt. Hva var det han fortalte, da?»

    Det var noe i stemmen hennes. En slags vaktsomhet blandet med en ingrediens som jeg ikke kunne avgjøre om var irritasjon eller engstelse. Kanskje begge deler. Jeg la hånden på armen hennes, men det virket ikke som om hun la merke til det. Et kort, svimlende sekund fikk jeg det for meg at det var en fullstendig fremmed kvinne som satt ved siden av meg, en jeg aldri hadde sett før, bare gitt skyss fra flyplassen og inn til byen siden jeg likevel hadde plass i bilen.

    «Det var om årene dine i London,» gjentok jeg.

    Marlene snudde på hodet og så på meg i noen sekunder. Så gikk hun tilbake til å betrakte trafikken på motorveien. Hun sa ingenting.

    «Han påsto at han kjente deg.»

    «Mhm?»

    «At du hadde vært gift med hans beste venn, og at dere hadde et barn sammen.»

    Marlene reagerte ikke.

    «Det var en ganske jævlig historie han fortalte, jeg trodde ham selvfølgelig ikke. Vil du høre?»

    Først svarte hun ikke. Satt bare rett opp og ned og stirret ut gjennom frontruten med hendene foldet i fanget. Plutselig skjønte jeg at ekteskapet vårt hadde kommet til et av de punktene ekteskap må passere før døden, og som alltid dukker opp uten forvarsel. De nakne øyeblikkene uten nåde. Jeg bare ventet.

    «Ok,» sa hun til slutt. «Det er vel like greit. Hva sa han, da?»

    Jeg fortalte David Perownes historie, og Marlene lyttet uten å avbryte meg en eneste gang. Jeg var ferdig akkurat idet vi svingte inn i Armastenstraat, og jeg avsluttet med å gjenta at jeg naturligvis ikke trodde ett ord av det jeg hadde fått høre.

    At det hadde vært like før jeg rett og slett ga ham en på trynet.

    Jeg vet ikke om hun trodde meg. Jeg vet ikke om jeg trodde det selv heller.

    Vi satt tause en god stund mens vi tråklet oss frem gjennom Deijkstraat-området. Da vi parkerte mellom to lindetrær på Zwille, utstøtte Marlene et tungt sukk og ristet på hodet.

    «Hvordan så han ut?» spurte hun.

    «Perowne?»

    «Ja.»

    Jeg beskrev ham så godt jeg kunne. Hun nikket.

    «Og mannen på fotografiet? Han på benken?»

    Jeg beskrev ham også.

    «Og du fikk aldri mistanke om noen ting?»

    «Hva mener du?»

    «Du så ikke at det dreide seg om samme person?»

    «Hva?»

    «Samme person. Den mannen du traff på Harry’s i går, var i virkeligheten den samme mannen som satt sammen med meg og Jason på benken. Skjønte du ikke det?»

    Jeg slo ut med hendene. «Marlene, jeg er redd jeg …»

    Hun avbrøt ved å legge pekefingeren over leppene mine.

    «Vi går opp og tar et glass vin, Maarten, jeg tror det er et par ting jeg må fortelle deg.»

    «Mørket?» sa jeg.

    «Som sagt,» sa Marlene.

    * * *

    «Det stemmer at jeg het Clara Maxwell,» begynte hun.

    «Jaha,» sa jeg.

    «Og det stemmer at jeg var gift med Christopher Maxwell. Det var ham du møtte på Harry’s i går.»

    «Jeg skjønner ikke hvordan …?» sa jeg, men Marlene vinket avvergende med hånden.

    «La meg fortelle alt sammen, så kommer du til å forstå. Da jeg hadde bodd i London i litt over et år, jeg jobbet altså i et stort forlag, møtte jeg denne Maxwell. Det var på et party, han var nyutdannet kirurg … hus i Greenwich, penger som gress. Han var et sjarmerende svin; jeg så det sjarmerende, men oppdaget ikke svinet i tide. Vi giftet oss etter et halvt år, og deretter gikk det to måneder før jeg skjønte at jeg hadde begått mitt livs bommert.»

    Hun tok en kort pause og drakk litt vin.

    «Christopher er psykopat, Maarten, det finnes ingen annen betegnelse som passer. Han er det uhyggeligste, jævligste mennesket jeg har møtt i hele mitt liv. Han kan manipulere hvem som helst, jeg trodde jeg hadde klart å komme meg unna ham, men det var selvfølgelig en … en forhastet slutning.»

    Hun grøsset. Vi satt i hver vår røde sofa, jeg hadde tent opp i kaminen, det var varmt og hyggelig i rommet, men det så faktisk ut som om Marlene satt og frøs.

    «Er du syk?» spurte jeg.

    Hun ristet på hodet. «Det er bare ubehaget,» sa hun. «Hvis Christopher har funnet meg, ligger vi dårlig an. Jeg hadde håpet at det aldri …»

    Hun avbrøt seg selv.

    «Fortsett,» sa jeg. «Hva var det altså som skjedde i London?»

    Hun drakk en ny slurk vin og tok sats igjen. «I flere år forsøkte jeg å bli fri fra ham, men det gikk ikke. Jeg hadde ganske enkelt ikke krefter nok til å stå imot ham. Jeg forsøkte å få ham til å gå med på skilsmisse, men han sa at han heller ville ta livet av meg. Eller seg selv. Eller oss begge. Da jeg betrodde meg til en venninne, trodde hun meg ikke. Du vet jo hvordan jeg har det med vennskap og sånt.»

    «Og Jason?»

    Hun nølte et halvt sekund.

    «Jason var resultatet av en voldtekt. Mer eller mindre i hvert fall; jeg nektet å ligge med Christopher etter omtrent to år. Men av og til tvang han seg på meg. Jeg burde naturligvis tatt abort, men … jeg var for svak, kan man vel si. Og redd og ensom.»

    «Jeg skjønner.»

    «Det var noe i veien med Jason. Han var ikke som andre barn, passiv og innadvendt, det var vanskelig å få kontakt med ham, og av og til kunne han bli skremmende aggressiv. Jeg hadde begynt å snakke med en spesialist for å få en diagnose, men Christopher underkjente alle andre leger. Han visste best, påsto han, og en kveld druknet han ham i badekaret.»

    «Han druknet …»

    «Ja. Han forsøkte å ta livet av meg også, men jeg kom meg unna. Han var dopet og fullstendig sinnssyk. Han ble dømt for drap og grov vold og trusler og en del andre ting, men samtidig ble han erklært helt frisk og måtte ta straffen i et vanlig fengsel. Tolv år; hvis han er ute nå, må det bety enten at han har rømt, eller at han ble løslatt før tiden. Jeg forlangte å få skjult identitet og fikk det, og … ja, for å gjøre en lang historie kort, der har du mørket mitt.»

    «Herregud,» sa jeg. «Hvis jeg bare …»

    «Hva da?» sa Marlene. «Hvis du bare hadde visst, hva ville det ha forandret mellom oss?»

    «Kanskje ingenting, sa jeg. «Men at du har hatt et sånt helvete?»

    Hun lo litt, kort og gledesløst. «Jeg hadde jo begravd det, Maarten. Jeg var fri fra det.»

    «Jeg skjønner ikke hvorfor du ikke bare gikk fra ham? Rømte eller hva som helst.»

    Hun trakk på skuldrene. «Han var annerledes innimellom. Ba om tilgivelse og forbedret seg. Jeg trodde ham, jeg ville naturligvis innbille meg at alle kunne forandre seg … man lyver for seg selv, du vet vel hvordan det er? Man er svak.»

    Jeg nikket. Jeg visste absolutt hvordan det var.

    «Men nå er han altså tilbake?» sa jeg. «Hva tror du han har i kikkerten?»

    «Meg,» sa Marlene. «Han har meg i kikkerten, det er vel ikke vanskelig å begripe.»

    Deretter var det som om alt gikk i stykker inni henne. Vinglasset hun holdt i hånden, falt i gulvet og gikk i knas. Hun begynte å skrike, fikk tak i en pute og presset den mot ansiktet mens hun krøp sammen som et foster i sofakroken og kastet hodet frem og tilbake. Jeg forsøkte å holde rundt henne, vugget henne klossete frem og tilbake i armene mine og gjorde det jeg kunne for å dempe skjelvingene. Etter hvert, etter noen minutter, ebbet de ut, og hun tok vekk puten og stirret på meg med rødkantede øyne.

    «Maarten,» sa hun. «Jeg er lei for at det ble slik. Jeg trodde faktisk jeg hadde unnsluppet ham, jeg skulle aldri …

    «Ta det med ro,» sa jeg. «Vi går ganske enkelt til politiet.»

    Hun ristet på hodet. «Det er ingen vits i, Maarten. Jeg kjenner ham, han kommer til å manipulere dem også, han kommer til å gjøre livet til et helvete for oss.»

    «Ikke snakk tøv, Marlene. Han har vel ingen rett til å komme …»

    «Christopher Maxwell spør ikke om hva han har rett til,» sa Marlene. «Tro meg på mitt ord, Maarten. Han er en djevel. Jeg har levd sammen med ham i seks år.»

    Jeg tidde. Marlene pusset nesen i en serviett og rettet seg opp i sofaen. Det gikk fem sekunder.

    «Så hva synes du vi skal gjøre, da?»

    Hun nølte et øyeblikk, en ung jente ropte noe utenfor på gaten, og en mann lo høyt. «Jeg har tenkt å drepe ham, Maarten. Det finnes ingen annen løsning.»

    «Herregud, Marlene, det er vel tross alt ikke ditt …»

    «Du må overlate denne beslutningen til meg, Maarten. Enten må vi leve i et helvete for resten av livet, eller så rydder jeg ham av veien. Dette er ikke …»

    «Ja?»

    «Dette er ikke en beslutning jeg tok nettopp nå, Maarten. Jeg har alltid visst at om Christopher Maxwell dukker opp i livet mitt igjen, så har jeg bare ett alternativ.»

    «Men …»

    «Jeg har ikke tenkt å diskutere dette mer med deg. Du må akseptere situasjonen som den er.»

    Jeg helte i meg resten av vinen. Betraktet det vakre ansiktet hennes og de hardt sammenpressede kjevene som på en måte gjorde ansiktet enda vakrere, i noen sekunder, så nikket jeg.»

    «Greit. Da gjør vi det sammen.»

    «Aldri i livet,» sa Marlene.

    «Jeg er mannen din,» sa jeg.

    «Det spiller ingen rolle,» sa hun.

    «Faen så klart at det spiller en rolle,» sa jeg. «Jeg aksepterer beslutningen din, men da må du også akseptere min.»

    Hun lente seg nærmere meg og så på meg fra veldig nært hold, så nært at jeg hadde vanskelig for å se ansiktet hennes klart. Blikket hennes flakket litt, hun bet seg i underleppen, og jeg følte at jeg lå på en vekt. Mene mene tekel, tenkte jeg.

    Så kom hun enda nærmere, og vi kysset hverandre. Kort, hardt og brutalt. Så lente hun seg tilbake igjen.

    «Er du sikker?» spurte hun.

    «Jeg er sikker,» sa jeg.

    «Da, så,» sa Marlene. «Skal vi åpne en flaske til og planlegge litt?»

    [start kap]

    III

    De neste ukene oppsøkte jeg Harry’s så godt som hver kveld, men mannen som hadde kalt seg David Perowne, var aldri å se. Jeg ble sjelden lenge, drakk en øl eller toppen to, som oftest ved det samme bordet som vi hadde sittet ved den kvelden. Under en dyster Humphrey Bogart og en gåtefull, halvsmilende Lauren Bacall. Av og til lekte jeg med tanken om å spørre bartenderen om han hadde sett noe mer til Perowne, men hver gang lot jeg det være.

    På bakgrunn av Marlenes og mine planer ville det være dumt å bli forbundet for mye med ham, skjønte jeg. Veldig dumt.

    Planene var det mest Marlene som hadde stått for. Vi hadde skissert dem allerede den første kvelden, deretter snakket vi ikke så mye om dem. Ledestjernen het enkelhet. Neste gang jeg fikk kontakt med Perowne, skulle jeg late som om jeg hadde begynt å tro på det han sa. Jeg skulle foreslå at vi kunne møtes hjemme hos meg en kveld Marlene var ut, for å diskutere saken nærmere. Vel hjemme i leiligheten skulle Marlene og jeg slå ham i hjel ved forente anstrengelser. Det fantes en del våpen å gripe til. En ildrake, et baseballtre, en hammer.

    Stue ham inn i bilen i de små timer. Dra ut til skogen mellom Kerran og Weid og grave ham ned så dypt som bare faen.

    Enkelt, som sagt.

    Det burde vært så enkelt.

    * * *

    Problemet var at han ikke dukket opp.

    Ikke den første uken. Ikke den andre.

    Problemet var også noe annet.

    Jeg begynte å tvile.

    Tvilen kom som en tyv om natten. Smøg seg på meg fra det tomme, hvite arket i skrivemaskinen om dagen når Marlene var på jobb. Eller på Harry’s om kvelden mens jeg satt med garden senket og stirret ut mot gaten der folk hastet forbi i regnet – og plutselig klarte jeg ikke å bli kvitt den. Det var som om tvilen og regnet hang sammen på en eller annen måte, og det regnet hver eneste kveld.

    Jeg forsøkte å holde den stangen. Formulerte aldri spørsmålene, jeg visste at jeg ikke måtte slippe den så langt. Ikke autorisere dens smiskende, tarvelige eksistens.

    Likevel var den der, en ordløs gnaging, som en treflis som har havnet under en negl og det er umulig å bli kvitt.

    Marlene så det på meg også, det var det verste.

    «Hva er det du går rundt og grubler på?» sa hun en kveld da jeg kom hjem etter enda en ensom time på Harry’s. «Hva er det som plager deg?»

    «Ingenting,» sa jeg. «Er bare lei av dette regnet.»

    «Han kom ikke i kveld heller?»

    «Nei.»

    «Har du skrevet noe i dag?»

    «Ikke en linje.»

    «Jeg ser at det er noe.»

    Hvis jeg hadde hatt ord for det, ville jeg kanskje sagt det da. I så fall ville vi gått hver vår vei fra det øyeblikket.

    «Vi har ikke elsket på fjorten dager.»

    «Jeg vet det.»

    «Hva er det som holder på å skje mellom oss, Maarten?»

    «Jeg vet ikke.»

    * * *

    Marlene forandret seg også. En ytre iakttager ville kanskje ikke lagt merke til noe, men jeg gjorde det.

    Små, innforståtte tegn. Måten hun så på meg på når hun trodde jeg ikke var klar over det. Den dempede pusten når hun lå i sengen og lot som om hun sov.

    Tonefallet hennes når hun strøk meg over ryggen og sa at alt ville bli bra. Det var et eller annet.

    Men vi snakket ikke om det. Det var for ømtålelig for ord.

    Og vi elsket ikke lenger. På over tre uker var det heller ingen sol å se over byen. Skumring avløste daggry uten å slippe inn noe ordentlig lys. Enkelte dager gadd jeg ikke engang sette meg ved skrivemaskinen.

    Og Perowne dukket ikke opp. En kveld, da det hadde gått nesten en måned siden jeg møtte ham på Harry’s, sa Marlene:

    «Maarten, jeg tror vi har behov for å være fra hverandre en stund.»

    Noe slikt hadde hun aldri sagt før. Ikke i løpet av våre seks år sammen. Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Skjønte at det var noe i det hun sa, men våget samtidig ikke innrømme det.

    «Vil du virkelig det?» sa jeg.

    «Vil ikke du det?» sa Marlene. «Føler du ikke at dette holder på å krype inn under huden på oss. Vi må gjøre noe for å bryte det.»

    «Kanskje du har rett,» sa jeg.

    «Selvfølgelig har jeg rett,» sa hun.

    * * *

    Hun dro en tirsdag, vi hadde kommet ut i desember.

    Før vi skiltes på sentralstasjonen, holdt vi lenge rundt hverandre uten å si noe. Like før hun gikk på toget, sa hun:

    «Jeg merker at du tror jeg gjorde det. Du tror jeg drepte barnet mitt og mannen min. Hvis du ikke kan skyve den tanken fra deg, kommer vi aldri mer til å leve sammen, Maarten.»

    «Jeg vet det,» sa jeg.

    «Hvis du føler at du må begynne å undersøke saken nærmere, må du også betale den prisen.»

    «Jeg har forstått det,» sa jeg. «Jeg kommer ikke til å begynne å undersøke.»

    Så kysset vi hverandre fort og skiltes.

    * * *

    Midt i måneden kom den første snøen.

    Jeg satt ved bordet mitt på Harry’s og betraktet de hvite snøflakene som dalte ned mot bakken og ble oppløst av gatens skitne håpløshet. Mennesker hastet forbi der ute, fortere og fortere nå da temperaturen hadde sunket ned mot vinter.

    Jeg hadde fått for vane å sitte der noen timer hver kveld. Drakk fortrinnsvis øl, men også en og annen whisky. Jeg snakket aldri med noen, ikke mer enn de ordene jeg måtte utveksle med bartenderen for å få det jeg ville ha. Jeg hadde begynt å røyke igjen.

    Marlene lot ikke høre fra seg. Jeg lot ikke høre fra meg til henne heller. Jeg visste ikke hvor hun befant seg. Skrivingen sto stille. Hver gang døren inn til restauranten gikk opp, kastet jeg et blikk bort på den. Hver gang ventet jeg å få se mannen som hadde kalt seg David Perowne, dukke opp, men det var alltid en annen.

    Hver eneste gang en annen.

    Om natten hadde jeg problemer med å sove. Jeg lå og lyttet til byens stilnende lyder, og som oftest falt jeg ikke i søvn før bortimot daggry. Likevel våknet jeg som regel etter bare en eller noen få timers urolig dvale. Flere ganger drømte jeg om et barn som lå og fløt i et badekar, en gang våknet jeg av et skrik.

    Det var mitt eget, og når jeg tenkte på kjærligheten til Marlene, så jeg den som et glødende kullstykke som jeg måtte kaste fra meg for ikke å brenne hendene i stykker. Akkurat slik.

    Men jeg undersøkte ikke. Ventet på at noe skulle skje. På at situasjonen skulle forandre seg.

    To dager før jul ringte hun.

    «Har du sett noe til ham?» spurte hun.

    Jeg svarte at jeg ikke hadde sett ham.

    «Har du blitt kvitt tvilen?»

    Jeg svarte ikke.

    «Jeg har vanskelig for å holde ut særlig mye lenger,» sa Marlene.

    «Jeg også,» sa jeg.

    «Et liv som dette kan jeg like godt være foruten.»

    Strupen min var full av ord, men de satt filtret inn i hverandre inntil det ubrukelige. Jeg følte en dyp skam over alt sammen, særlig over meg selv. Til slutt klarte jeg å si at jeg ikke forsto hvordan alt kunne bli på denne måten.

    «Avgjørelsen ligger hos deg,» sa Marlene, og så la vi på.

    Det var det siste hun sa til meg.

    * * *

    Den andre gangen jeg så David Perowne, var i forbindelse med begravelsen.

    Det var i januar, vi var bare en liten gruppe som var samlet ute på kirkegården. Bart og Ulrike og noen til. En iskald vind dro over det åpne landskapet, og det var akkurat idet presten begynte å lese den korte liturgien, at jeg fikk øye på ham. Like før urnen skulle senkes ned i jorden, jeg hadde ganske enkelt ingen mulighet til å forlate plassen min i kretsen.

    Han kom gående ute på fortauet utenfor muren. Stoppet opp mellom to nakne almetrær og iakttok det vi holdt på med, det var ikke mer enn tyve meter mellom oss. Han hadde ikke briller på seg denne gangen, men jeg kjente ham igjen utover enhver tvil. De opptrukne skuldrene og det avlange ansiktet med de dyptborende øynene. Han klødde seg på halsen og tok et drag av en sigarett. Blikkene våre møttes i noen sekunder.

    Fem eller seks, har jeg kommet frem til. Ikke flere, neppe færre. Først så han veldig alvorlig ut, nærmest trist, men så vokste et smil frem. Det smøg seg innover ansiktet hans som skyggen av en rovfugl over et landskap.

    Jeg fikk en hastig impuls til å styrte bort til ham, men akkurat da, nøyaktig i det sekundet, la presten hånden på armen min. Tiden var kommet da jeg skulle plassere Marlenes aske i graven.

    Nei, slik omstendighetene var, hadde jeg ingen mulighet til å få kontakt med mannen som hadde kalt seg David Perowne.

    Han snudde på hodet. Kastet fra seg sigaretten og gikk bort til en svart bil som sto parkert på den andre siden av gaten. Satte seg inn og kjørte av gårde.

    Jeg har ikke sett ham siden den gang. Jeg etterforsker ikke, men jeg pleier å tilbringe dagene og nettene med å forsøke å tolke det smilet.

    Oversatt av Elisabeth Bjørnson MNO

     

     

    0 Delinger