HJEMMEKONTORET: Simon Stranger bestiller mat på nettet, fyrer på peisen og jobber i husets alle rom. Han er midt i «Kokotopia»-innspurt, men hodet kverner stadig på en ny roman.
– Jeg har jo alltid hjemmekontor, så det er ikke så uvanlig. Et eget rom, fullt av bokhyller, og med en skrivepult. Siden skolene til barna mine er stengt, sitter jeg litt mer i stua og ved kjøkkenbordet og jobber enn jeg pleier, så jeg kan svare på sporadiske spørsmål om matematikk og arkitektur (!), men ellers er arbeidsdagene som de pleier, sier Simon Stranger.
– Hva jobber du med akkurat nå?
– Jeg jobber med Kokotopia 3, som skal i trykken snart, pluss et hemmelig prosjekt som jeg gleder meg til å snakke mer om senere. Jeg skriver også en podcast i samarbeid med Svarttrost. Vi begynte arbeidet for noen uker siden, og hadde heldigvis fått inn det meste av materialet før karantenetilværelsen satte inn. Likevel. Det jeg tenker mest på fra jeg våkner på morgenen til jeg legger meg, det er alltid arbeidet med en ny roman.
– Hvilken bok leser du?
– Jeg har plukket frem Dekameronen igjen, som ble skrevet under Svartedauden, og fortsatt på bind 1 av den. I tillegg holder jeg på med en rekke andre bøker, som jeg leser parallelt. Akkurat nå, er det På jorda er vi glimtvis vakre av Ocean Vuong, Historien om Ásta av Jon Kalman Stefansson, og Kister av sink av Svetlana Aleksijevitsj, en bok om Sovjetunionens invasjon av Afghanistan.
– En varm anbefaling blant bøkene du har lest de siste månedene?
– Det periodiske system av Primo Levi. Han var både forfatter, kjemiker og Auschwitzoverlevende. Boken er en uvanlig selvbiografi, skrevet ut fra det periodiske system, med én fortelling per grunnstoff. Noen av kapitlene kan bli litt tørre, så dette er nok ikke en bok for hvem som helst, men han skriver fantastisk godt. I 2006 ble tittelen kåret til den beste vitenskapsboken noensinne, av The Royal Institution of Great Britain. Det er prisverdig av Dreyer forlag og oversetter Birgit Owe Svihus å sørge for at denne kom på norsk i fjor.
– Godt skrevet: En setning eller avsnitt i en bok, eller diktstrofe, som du setter spesielt stor pris på?
– I På jorda er vi glimtvis vakre bet jeg meg merke i en metafor. Hovedpersonen hadde blinkende joggesko som barn, av den typen som lyser for hvert skritt. Etter å ha blitt plaget av noen andre barn, sitter han på bussen og sparker i setet foran seg, slik at skoene blinker, som lysene på ambulanser. Det var fint.
– Hvilken bok skulle du selv ønske at du hadde skrevet?
– Til fyret av Virginia Woolf.
– Hva savner du aller mest i disse corona-tider?
– Jeg husker at det en gang var mulig å ta sykkelen ned til byen, sykle langs sjøen og sette seg på en café for å skrive. Gå innom Norli og Tronsmo og kikke på bøker. Det var til og mulig å gå på kino, spise i Mathallen eller gå ut med en venn og ta et glass vin, eller reise på turné til et fremmed land, eller en fremmed by, og gå på oppdagelsesferd i nye gater, plasser og parker. Alt dette gleder jeg meg til å gjøre igjen om noen uker eller måneder. Når det er sagt, så har jeg masse å gjøre hjemmefra. Vi er heldigvis friske, kan bestille mat på nettet, fyre i peisen, og bare jobbe.
– Hvem i bok-Norge vil du sende stafettpinnen videre til?
– Jeg sender gjerne stafettpinnen videre til en bibliotekar på Svalbard, Elin Anita Olsrud.
