BARNEBOKPROFIL: Lena Lindahl er oppvokst i nord, og har fisket siden hun var "liten som en taretorsk." I hennes våraktuelle barneroman fiskes det etter kaffetorsk.
Lena Lindahl debuterte som barnebokforfatter i 2012 med Verdens første ballongferd. Siden den gang har hun utgitt fire ytterligere barnebøker, blant annet Jenta i veggen (2018). Lindahl er oppvokst i Kjøpsvik i Nordland, og i sin våraktuelle roman tar hun leseren med til dette miljøet.
Forfatter: Lena Lindahl
Aktuell med: Kaffetorsken (Cappelen Damm)
– Hvorfor skrev du akkurat denne boken:
– Jeg trengte noe som var lystbetont og veldig mitt etter noen år med holocaustproblematikk i forrige bok, Jenta i veggen. Hovedpersonen i Kaffetorsken Tora, 10 år, kunne like gjerne vært Lena, 10 år. Jeg er jo oppvokst i nord, og har fisket siden jeg var liten som en taretorsk. Fjæra og utelivet er mitt miljø, jeg er glad i impulsive folk og ramsalte fiskere. Boka er bygget på noe fra virkeligheten, nemlig «kaffetorsk», et begrep og en tradisjon alle lofotværinger kjenner til. Når Lofototfisket starter i januar/februar, har Lofotposten i årtier gitt én kilo kaffe til alle som greier å ta en torsk over 30 kilo. Dét er altså en kaffetorsk. Den har Tora tenkt å ta, og dermed vise hele verden hvor stor og viktig hun er.
– Tre barnebok-favoritter:
– Disse tre har stått i bokhylla mi siden jeg fikk dem som barn:
– Da snøen kom av Ezra Jack Keats. Det er rart hva man ennå husker. Boka handler om et barns glade forundring over nysnø. Men jeg husker at jeg syntes det var så spennende å se et barn som var mørk i huden, selv om det på ingen måte var noe poeng i historien. Husk at jeg vokste opp i nord på syttitallet, og hadde ikke møtt så mange som ikke så ut som nordmenn flest. Og dette barnet lekte i nysnø på akkurat samme måte som jeg selv. Når jeg blar i boka i dag, får jeg samme, gode vinterluftfølelse som jeg fikk den gangen.
– Lupinella av Binette Schroeder. De rare, vakre og litt skumle illustrasjonene tok meg med på en spennende reise, og de visket ut linjene mellom virkelighet og fantasi. Å lese bøker var det samme som å leke.
– Hva gjør du da? av Maurice Sendak. Forfatteren hadde en humor som traff meg. Litt absurd og veldig godlynt. Jeg likte også andre ting av Sendak, ikke minst Til Huttetuenes land.
– Sjekk ut:
– Jeg har lyst å nevne ei bok jeg selv skal sjekke ut så snart den kommer i løpet av våren: Klovnen som rett og slett ikke var særlig morsom av Stian Hole og Kim Fupz Aakeson. Jeg har så store forventninger til at de to har laget ei varm bok med mening, og som man attpåtil kan drømme seg bort i. Muligens og forhåpentligvis er boka er like mye for voksne som for barn.
– Hvordan jobber du?
– Jeg er veldig bevisst å være fokusert og surfe gode bølger når de kommer. Og når det går trått, må jeg likevel svømme videre, selv om det er baksende og med melkesyre i armene. For før jeg vet ordet av det, kommer det en god bølge igjen. Da må jeg være klar.
– Din egen favorittillustrasjon?
– I disse kaffetorskdager vil jeg trekke frem Endre Skandfers fantastiske illustrasjoner fra Lofoten. Det er så mange å ta av i boka! Da den første skissen kom, greide jeg ikke legge den vekk. Den var så nordnorsk og god å være i. Som et plaster på en utflytta nordlendings heimlengsel.
– Hvilken barnebok gjorde størst inntrykk på deg som barn?
– Om ikke Gummi-Tarzan av Ole Lund Kirkegaard gjorde like stort inntrykk på meg som for eksempel Brødrene Løvehjerte, så gjorde den noe utrolig viktig for meg. Den var nemlig så lettlest og morsom, og er én av de bøkene som fikk meg til å ville ha mer og mer.
– Hvilken barnebokskikkelse ville du helst ha møtt?
– Jeg skulle så gjerne ha møtt Sally Jones! Jeg elsket Morderens ape av Jakob Wegelius, og ble veldig glad i denne kloke gorillaen som redder livet til sin bestevenn.
– Og hvem ville du helst selv ha vært?
– Jeg ønsker jeg var like klok og modig som kaninen Hassel-rah i Veien til Watership Down. Etter en menneskeskapt katastrofe, gir han kaniner på flukt nytt håp og ny tro på seg selv.
– Hva må en virkelig god barnebok inneholde?
– Ei virkelig god barnebok bør ha noe nytt å melde. Og den må ha et godt, gjerne ordøkonomisk språk uten for mange adjektiv. Språket skal helst slå på fantasibryteren til barn, og ikke være autoritær veiviser. Og om boka treffer – for alle bøker skal ikke treffe alle – så skal barnet få drømme seg bort og glemme seg selv et øyeblikk.
– På eventyr med Potter eller over de syv hav med Pippi?
– Jeg er nødt til å spørre Pippi om jeg får mønstre på skuta hennes. Kanskje vi kan dra til Lofoten og fiske kaffetorsk?
