Hilde Rød-Larsens debutroman er en fyrkjele på randen av sin tåleevne. Nå eksploderer det snart, tenker jeg, nå koker en av dem over.
Finnes det noe skumlere enn å oppdage en ensom redningsvest på en flytebrygge i juli uten et menneske i nærheten? Hvis den er i barnestørrelse, da?
Jeg tenker ofte på dette bildet fordi det er en pulsvekker og et fryktelig stressmoment i sommerens mest idylliske dager. Et innbilt minne, et foto, noe jeg har funnet på og notert ned en gang – jeg veit ikke, men det er et bilde som plager meg, som alarmerer.
En lignende trigger dukker opp allerede på side 19 i Hilde Rød-Larsens debutroman Sommertid.
Hilde Rød-Larsen:
Sommertid
Aschehoug
216 sider
Hun orker ikke å holde sitt eget blikk lenger, retter seg opp, flytter det over til kroppen i stedet. Mens mønstringen av blikket handler om å bore seg inn til en kime av noe skjult, som bare skal være synlig for henne, gransker hun kroppen for å skjønne hvordan hun fremstår for andre, vet hun nå. Hun legger en hånd på høyre rumpeball og klemmer forsiktig. Mykt. Så slipper hun brått og tar tak rundt håndleddet i stedet. Hun liker å kjenne bein. Hoftebein, kragebein, ribbein.
Lever jeg? Lever vi?
Ingrid er altså en kvinne som slipper sitt myke brått, som hun har brent seg, oppdaget noe uønsket, samtidig som scenen nesten roper om at denne kvinnen ikke blir tatt nok på og at hun kjenner på fysikken sin som for å spørre «lever jeg? Lever vi?»
Ingrid (52) og Peter (67) er et vanlig par i en villa på Nesøya. Hun pendler med bussen inn til jobb i Oslo. Peter er nypensjonist, men hun opplever at han har vært gammel lenge. Romanen foregår fra soloppgang til solnedgang, en sommerdag i deres liv. Forfatteren signaliserer tidlig den falske idyllen, blant annet med en henvisning til en av de bedre romanene om ensomhet i tosomheten og Oslosommer, Fjorten dager før frostnettene av Sigurd Hoel.
En vanlig dag på jobben
Ingrid drar mot jobben som vanlig, men fra hun går av bussen, er det lite som er vanlig.
Der var den fanget, følelsen hun ikke klarer å riste av seg: av å ikke ha noe sted, noe menneske, å ville til, av bare å ville bort. Det var det hun hadde hatt lyst til å hyle i går kveld, igjen, da de gikk opp trappa til soverommet uten å ha et eneste ord å si til hverandre.
Selvsagt er dette vanligere enn vi liker å tro. Selvsagt treffer Rød-Larsens manges hemmelige smertepunkt. Selvsagt angår dette oss alle, men å klare å kna dette temaet så godt i sin første bok, er ingen selvfølge.
Peter tar en tur med kabelferjen ut til Brønnøya. Heller ikke hans dag etterlater ham uten merker, men de skal møtes mot kvelden og glatte over, glatte ut dagen, fortsette som før. Hun dras mot det unge som hun ennå ønsker å være en del av, han dras mot det gamle, det saktmodige, minner og fortid.
En fyrkjele av en roman
Hilde Rød-Larsens debutroman Sommertid er en fyrkjele på randen av sin tåleevne. Nå eksploderer det snart, tenker jeg, nå koker en av dem over og gjør noe overilt, men mye av tekstens kvalitet ligger i denne ubehagelige gyngingen, i tausheten og i handlingens vanlighet. Romanen har et kort tidsspenn, men rommer selvsagt to hele liv, og mer til.
Den får meg til å tenke på de rene, underspilte skrivemåtene til forfattere som Alice Munro, Kent Haruf, Elizabeth Strout og en dæsj Nina Lykke. Det er sobert, men stygt.
VIDAR KVALSHAUG