Kurt Aust-krim med Holberg og Tordenskjold på rollelisten.
Thomas av Boueberge og Petter Hortten er her igjen, denne gang til sjøs, på flukt fra selveste Kongen i Kiøbenhavn, der Thomas har falt i unåde. Og her er salt sjø, bølgeskum, knirkende tauverk og fylte seil, samt en dose forsvunnet gull, livsfarlige pirater, mordere og helter. Og en ganske rocka kaptein.
Om bord i skipet «Christianus Quintus», som egentlig skal til Vest-Indien på slavefart, men som våre venner håper vil stoppe på Islas Canarias utenfor Afrika, er det i tillegg til våre helter og nevnte kaptein en ganske broket forsamling, og etter hvert faller den ene etter den andre død om. Det er med andre ord en drapsmann løs på de syv hav.
Det er Thomas av Boueberges sekretær og hjelpemann Petter som forteller historien et par og førti år etter at hendelsene finner sted. Han forteller den til Thomas’ voksne datter Nanine, og han vil veldig gjerne at noen av Københavns boktrykkere skal trykke opptegnelsene. Det viser seg å ikke være så lett, det blir etter hvert tydelig at det har gått ut en advarsel til byens boktrykkere mot å røre skriveriene.
Men Petter vet råd. Han kontakter sin landsmann Ludvig Holberg, og ber ham se på sakene.
Holberg og Tordenskiold
Jada. Kurt Aust klarer ikke motstå fristelsen til å dra inn Holberg, som levde og bodde i København på den tiden hendelsene i denne boken fant sted. Men ikke nok med det. Om bord i «Christianus Quintus» er også en ung villstyring av en dekksgutt ved navn Peter Wessel, og for mange av leserne er det tidlig klart at det er den senere sjøhelt Tordenskjold som er i aksjon i mastetoppene.
Kurt Aust:
Skipet med det onde øye
Aschehoug
509 sider
Selvfølgelig er det fristende for forfatteren å dytte inn våre to mest kjente landsmenn fra tidlig 1700-tall i romanen, men nødvendig er det ikke.
I alle fall: Petter Hortten har med seg sin kone Sara og sønnen Sigmund på flukten fra kongen, og hans bekymring for familien er ektefølt og flott beskrevet. Den ufordragelige assistent Bogers flørting med hustruen og Petters maktesløshet i det tilfellet er skildret så du formelig føler sjalusien på kroppen. Godt skildret er også flere av typene om bord i seilskuten. Kaptein Boomfeldt for eksempel. En ustabil, drikkfeldig pillemisbruker, som handler etter innfallsmetoden, men som likevel er en listig leder. Blant annet banker han livsfarlige pirater sønder og sammen i et heftig sjøslag.
Væpneren
Jeg er litt usikker på den ene hovedpersonen. Thomas, som seiler inkognito som kjøpmann Bovbjerg, er en slags Poirot-type, som ser ting andre ikke ser, og setter opp feller og snubletråder for potensielle drapsmenn. Han er litt fjern der han går og tenker, mens vi altså kommer veldig mye nærmere fortelleren Petter.
For Petter Hortten er en klassiker i litteraturen. Han er litt Sancho Panza, litt Sam Gamgod, litt doktor Watson og litt Adso fra Melk. Væpneren, toeren, som ser opp til sin herre og likevel har en helt sentral rolle i historien.
Vi er på tidlig 1700-tall, og det er en ikke spesielt ærerik tid i dansk-norsk sjøfartshistorie. For «Christianus Quintus» er altså et slaveskip. Både Petter og Thomas vet det, og som de heltene de er liker de det ikke. Men turens egentlige formål blir en parentes i denne krimromanen. Det er morderen i «det lukkede rom», altså seilskipet på havet, og jakten på ham som står i sentrum, avbrutt av den gamle Petters tilbakeblikk et halvt liv senere.
Skipet med det onde øye gir et fint tidsbilde og er en litt mindre heseblesende krim enn store deler av vår tids øvrige spenningsromaner.
ATLE NIELSEN
