Mona Høvring ble både overrasket og overlykkelig over nominasjonen til Nordisk råds litteraturpris.
– Jeg måtte be redaktøren min å dobbeltsjekke dette da jeg fikk beskjeden, forteller en lattermild Mona Høvring.
At Tomas Espedal var en av Norges to nominerte kom ikke som noe sjokk – han har også vært nominert to ganger tidligere, for Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv (2006) ble og Imot kunsten (2009). Denne gang er han nominert for romanen Bergeners (Gyldendal). At Mona Høvring skulle bli den andre nominerte kom som en større overraskelse, ikke minst på henne selv.
Nordisk råds litteraturpris ble opprettet i 1962 og utdeles årlig til en roman, et drama, en dikt-, novelle- eller essaysamling som «oppfyller høye litterære og kunstneriske krav». Prisen er på 350 000 danske kroner.
Møte med Collett
Høvring er nominert for Camillas lange netter (Forlaget Oktober) – en særegen roman om eksistensielle vilkår; om oppvekst, begjær og søvnløshet. Boka består av små, intense fortellinger basert på Camilla Colletts erindringsverk I de lange Nætter (1862). Skildringene og portrettene i Camillas lange netter gir en moderne introduksjon til et forfatterskap som, to hundre år etter Camilla Colletts fødsel, kan få fornyet interesse med Nordisk-nominasjonen.
– Hva fikk deg til å bruke en 150 år gammel bok som utgangspunkt for din egen roman?
– Det startet med en spesiell interesse, en fascinasjon, som bare oppsto der og da. Som når man hører en god låt. Så begynte jeg å leke litt med dette for å se hva som skjedde og fant ut at dette var fint å jobbe med. Det føles godt å kunne kommunisere med en annen forfatters verk. Likevel er det min tydelige signatur på den ferdige romanen.
– Ditt forhold til Camilla Collett?
– Hun har på mange måter blitt «en av jentene mine». Mye av mitt forfatterskap har kretset rundt jenters liv og dannelsesreiser. Selv om I de lange Nætter er en 150 år gammel bok, merker man at Camilla Collett har dette flotte «trøkket» i seg.
– Viktig å ikke lukke rommet
Mona Høvring debuterte med diktsamlingen IIK! Ein dialog i 1998. Hennes første roman, Noe som hjelper, kom i 2004. Hun lever godt med sjangervekslingene: – Jeg liker å leve i litteraturen, å ikke binde meg til en sjanger. Alle de litterære sjangrene har en verdi og det det er viktig for meg å ikke lukke rommet.
Nå får hun en betydelig anerkjennelse med seg i forfatterlivet: – Jeg følte bare svimmelhet og lykke da jeg fikk vite det, forteller hun. Gledesstundene har kommet tett de siste dagene: – Mandag fikk jeg beskjed om at min forrige roman blir oversatt til fransk. Dette har vært en fin uke.
(Foto: Forlaget Oktober)
