En velskrevet tålmodighetsprøve

På det hvitmalte soverommet ligger Steve, nesten 60 år og 1.90 lang, og prøver å sove etter å ha kommet hjem fra noen dager i Norge. Han lider av jetlag og vrir seg i sengen, fra den ene siden til den andre. Men søvnen vil ikke komme. Alt som kommer, er en jevn tankestrøm om kvinnen som til nå har ligget ved siden av ham i denne sengen med to madrasser (altså ikke én dobbel) og en hel haug med puter på hennes side. Amelia, kona hans gjennom 30 år. Hun forlot ham forrige søndag – og takk for det! Steve ville ikke tatt henne tilbake om han fikk et geværløp i nakken. For han var så grundig lei av kjeften hennes, av alle bøkene hennes, av mangelen på ambisjoner. Ikke ville hun ligge med ham lenger heller.

Steve ser over mot Amelias side av sengen. Rart hun ikke druknet i alle putene, undrer han seg. Han betrakter bokhyllen med alle de irriterende bøkene hennes. Selv leser han aldri bøker. Da han traff Amelia, skrev hun til og med dikt. Det sluttet hun heldigvis med. Steve ser på armbåndsuret sitt. Det koster 40 000 dollar for 10 år siden. Man er da rik, må vite. Man har da slått seg opp her i mulighetenes land. Ja, for han heter egentlig ikke Steve. Han heter Ståle, og er helnorsk, og har benyttet seg av den amerikanske drømmen. Den om å ankomme det lovede landet med to tomme hender – og så bli rik. Den som også sier at i Norge stopper skatter ethvert forsøk på å etablere en business.

«She´s a fucking moron!»

Anne Oterholm:
Avdrift

Skjønnlitteratur
Gyldendal
216 sider

Etter at Ståle ble til Steve og flyttet til USA da han var ung, har han ikke lengtet tilbake til Norge en eneste dag. I stedet har han etablert teknoselskapet STO-Technology som nå har over hundre ansatte, og som bringer ham solide inntekter. Så solide at Amelia aldri har løftet en finger for å tjene penger. I stedet har hun drevet veldedig arbeid med å produsere lydbøker for kvinner i fengsel; ´Women’s Storybook Project´. Et totalt unyttig prosjekt. «She’s a fucking moron!» tenker Steve. Amelia har levd overmåte godt på ham, men det er det slutt på nå. Han har stoppet overføringene til kontoen hennes. Nå får hun jaggu klare seg selv!

Steve ser opp i soveromstaket, klør på et myggestikk og går gjennom de tre dagene i Oslo han tilbragte sammen med Erik Nicolaisen – en fyr han traff tilfeldig. En som viste seg å være både god til å lytte og til å beundre det Steve har oppnådd i livet. Selv er Erik en universitetslærer i kulturfag som elsker butter chicken. Men det er tvillingsøsteren, Eva, som opptar ham aller mest. Nærmest som en besettelse, kanskje en forelskelse. Og Evas bekymring for sønnen, William. Eriks nevø. Hvorfor Steve blir så knyttet til Erik, er ikke så lett å forstå. Han som irriterende nok kaller ham for Ståle. Hvorfor snakker Steve tålmodig med Erik på FaceTime, når han urolig og trøtt står opp for å lage seg et krus kaffe – eller fem? Det swinger jo ikke av Erik og hans trettende taleflom. Er det for å få fart på egne tanker – for å få en vri på sin egen dom over sine nærmeste?

Det swinger ikke så mye av Steves verden heller, må vite. Det er lite spenning å oppdrive i tankeflommen hans, men desto mer forakt for alt kona Amelia står for. Jeg hadde nok også reist fra denne fyren – mange år før Amelia stakk. Skulle forresten gjerne hørt hennes side av dette ekteskapet. Steve burde få seg en sånn rød caps med ordet «Selvrettferdig» på. Han balanserer faretruende høyt på rangstigen over usympatiske romankarakterer jeg har stiftet bekjentskap med.

Håp om et glimt av action

I Steves hode dukker det stadig opp situasjoner og scener som har utspilt seg mellom ham og Amelia og de to døtrene deres, Tracy og Gail. Korte glimt som viser rollene de har – eller har hatt – i samspillet dem imellom. Steve har lite eller ingenting til overs for den kristne datteren Tracy, som snart skal bli mor. At han skal bli bestefar, skjenker han ikke en tanke. Mens pappajenta Gail, 23 år og mer lik ham, er Steves øyesten. En riktig Capital Management-jente med klokketro på kapitalismen. Det er hun som kommer til å overta bedriften etter ham. Men hvorfor svarer ikke Gail på meldingene hans? Har hun kanskje reist til LA for å feire Thanksgiving? Likevel – hun pleier jo alltid å svare ham. Det glimter til med ørlite spenning i romanen. Har noe skjedd? Det er jo lov å håpe.

Steve vet at han burde vært på jobben og planlagt morgendagens styremøte. Han tusler ut i hagen et par ganger, men lenger vekk fra huset kommer han ikke. Og timene og boksidene går. Romanen blir etter hvert en tålmodighetsprøve. Ikke minst samtalene med Erik. Alle detaljene. Alle Steves assosiasjoner. Jeg klarer ikke å opprettholde interessen. Det er så prosaisk det de snakker om. Det er seigt. Går tregt. Og det blir temmelig klaustrofobisk der inne i huset sammen med Steve. Der inne i hodet hans. Hadde utvilsomt vært godt med et solid brudd. Eller en avdrift. Kanskje kommer noen til å komme? Eller kanskje Steve plutselig får øye på seg selv! Via et snev av selvinnsikt. Da hadde det skjedd noen rystelser i alt det stillestående.

For det er noe underlig ved denne mannen som Anne Oterholm har skapt på svært grundig og velskrevet vis. Ja, hun skriver overmåte godt. Men det er noe ved Steve jeg ikke blir klok på, noe som ligger under hele veien. For selv om jeg er prisgitt Steves bevissthet, avslører han lite av sine aller dypeste følelser. Oterholm skraper knapt i det innerste laget hans. Der kunne det ligget noe. Har han virkelig ingen formildende personlighetstrekk? Er Steve så endimensjonal som romanen sier?

Men så slår det meg: Steve er en ensom faen! Det er naturligvis det han er! Han lengter etter nærhet som alle andre. Er forakten hans for mennesker kanskje bygget på forakten Steve har for seg selv? Kan det være sannheten om denne selvgode fyren? Ja, det kan jeg slå meg til ro med. Dessuten sier han én positiv ting om Amelia: Hun er ingen dårlig fotograf. Det er da noe. Men det bringer henne neppe tilbake til sengen med de to madrassene i Westlake Hills.

MIA BULL-GUNDERSEN