Ellen Sofie Lauritzen har gitt ut både sakprosa og en barnebok tidligere. Men det å bli voksenromanforfatter er så nytt at det gjør henne litt svimmel.
Ellen Sofie Lauritzen er aktuell med spenningsromanen «Menn som faller», utgitt av Cappelen Damm. Hun bidrar også på Kriminell Pils under Krimfestivalen i Oslo.
– Kort fortalt: hva handler boken din om?
– I boka møter vi Selna Bru, en skadeskutt journalist som har mistet alt etter å ha gjort et fatalt portrettintervju med forfatteren RT Remi. Remi har selv ligget nede for telling – han har vært gjennom en rettssak, blitt dømt, deretter frikjent, for flere voldtekter. Overgrepene skal ha skjedd inne på et bakrom i den litterære klubben «Hulen». Noen måneder etter frikjennelsen faller han død om på gata. Da Selna så blir spurt om å skrive en true crime om Remis liv og død, er hun ikke vond å be.
Ellen Sofie Lauritzen:
Menn som faller
Cappelen Damm
– Hvorfor skrev du akkurat denne boken?
– Jeg tror jeg kjente på en frustrasjon over metoo-backlashen. Samtidig leste jeg flere bøker som gjorde dypt inntrykk, som «She Said» og «Klubben». Jeg ville skrive om maktmisbruk i kulturbransjen, det var utgangspunktet. Men så ble fortellingen en ganske annen.
– Har du alltid hatt en forfatterdrøm? Og hvordan er det å endelig kalle seg forfatter?
– På barneskolen lagde vår kjære klasseforstander en skrivegruppe, «Forfatterforeningen», der vi fikk skrive akkurat det vi ville. Om det var starten på forfatterdrømmen, vet jeg ikke, men jeg tror det fikk i gang ett eller annet. Det var i hvert fall der jeg skrev min første spenningsfortelling: «Mysteriet med den magiske gyngehesten». Jeg har gitt ut to bøker tidligere, en sakprosabok og en barnebok, så helt fersk i gamet er jeg ikke. Men VOKSENROMANforfatter er nytt, og det gjør meg litt svimmel.
– Hva leser du helst selv?
– Jeg er svak for smarte romaner som treffer både hodet og hjertet. Vigdis Hjorth, Deborah Levy, Linn Ullmann, Margaret Atwood, er alle folk jeg ser opp til. Og Karin Fossum, selvsagt. Dronninga. Hennes psykologiske dypdykk inn i menneskesinnet gir meg alltid frysninger.
– Hva er det beste skrivetipset du har fått på veien til å bli forfatter?
– Alle tipsene Stephen King kommer med i boka «On Writing», er gode. Hvis du ikke har tid til å lese, har du heller ikke tid til å skrive – for eksempel. Men rådet om å skrive med lukket dør, forsøker jeg å ta til meg. Du lukker døra, mentalt og fysisk, stenger resten av verden ute. I det lukkede rommet kan du tillate deg hva som helst. Tvil og selvkritikk er ikke lov, her skal du bare skrive på. Du åpner først døra når du er klar for at noen skal lese det du har skrevet: en redaktør, en venn. Da kan den konstruktive kritikken komme.
– Beskriv din skriverutine?
– Jeg skriver best om morgenen, i senga med kaffekoppen. Etter hvert flytter jeg meg til godstolen og jobber fram til magen rumler. Kanskje en løpetur etter lunsj for å tømme hodet, evt et forsøk på ettermiddagsøkt, men ettermiddagene er til for redigering og lesing (av andres bøker).– Mitt beste tips mot skrivesperre, er miljøforandring, helst i naturen, gjerne sammen med andre skrivende. To uker alene i ei koie i skogen kan fort bli ensomt. Søk på et skriveopphold! Hald Hovedgaard i Danmark er helt nydelig (og helt gratis!).
– Er det andre debutromaner/bøker du personlig gleder deg til denne våren?
– Jeg er spent på Ester Nilssons comeback i Lena Anderssons nye roman «Menn og kvinner». Og gleder meg til å lese «Papirhud» av debutant Eva Grinde!
– Hva vil du at leserne skal sitte igjen med etter å ha lest boka di?
– Med tanke på at jeg har forsøkt å skrive en spenningsroman, en slags thriller, vil jeg at de skal sitte igjen med en litt uggen følelse, kanskje? Et lite ubehag?
– Har du noen planer for «den vanskelige andreboka»?
– Planen er å gå i gang med en ny barnebok, men vi får se: Kanskje Selna Bru dukker opp på et senere tidspunkt, med nye utfordringer i livet?
