En song til mor

Margreth Olin (Foto: Agnete Brun)

«Det er vanskelig å ikke bli berørt», skriver anmelder Mia Bull-Gundersen om Margreth Olins romandebut, «Song til mor»

I Song til mor går filmskaperen Margreth Olin i sine egne fotspor som hun tråkket da hun laget «Fedrelandet», dokumentarfilmen om faren og landskapet rundt Oldedalen i Nordfjord (2023). Filmen var norsk kandidat til Oscar for beste internasjonale film. Replikkene fra filmen gjentas i boka, og bekrefter den uendelig sterke kjærligheten mellom mora og faren. Det er vanskelig ikke å bli berørt.

Menneskene i landskapet

I Oldedalen er landskapet i menneskene. Og menneskene er i landskapet. Brearmen er formet som slepet på en brudekjole der den flyter nedover – og i Lodalsvatnet ligger 18 av tippoldemoras slektninger som ble tatt av en flodbølge. For sant nok er naturen vakker og ven, men den kan også være livsfarlig. Kanskje er det ikke helt tilfeldig at mora dør akkurat i de augustdagene i fjor, da uværet Hans raste og satte hus og bygder under vann. En kan undre seg når man leser Song til mor, Margreth Olins bok til mora. Boka forteller at natta etter utendørs-førpremieren på «Fedrelandet» i Oldedalen, 5. august 2023, der mora og faren til Margreth er hedersgjester, faller mora om, fraktes med helikopter til Haukeland sykehus – og dør etter et par dager.

Mor på trappa – et lys i livet

Margreth bor i Oslo, men lengter alltid vestafjells og hjem til foreldrene sine, Magnhild og Jørgen. Mora sto alltid på trappa med utstrakte armer og tok imot henne når hun kom hjem på besøk. Hun var et lys i datterens liv.


Margreth Olin:
Song til mor

Skjønnlitteratur
Oktober
176 sider

Mora var fra Hornidalen, faren fra Oldedalen, der sola er borte fra 20. november til 1. februar. De bor i Stranda. Mora og faren jobbet for Stranda handelslag – der mora etter hvert ble leder. Av og til ringte hun Margreth når hun tidlig om morgenen gikk gjennom den digre Mega-butikken før alle andre kom på jobb.

«Kva var mor sitt liv?» spør Margreth i boka. Mora var setertaus fra hun var tolv år. Som barn forsvarte hun broren sin Reidar, når han ble ertet og spyttet etter fordi han hadde Downs syndrom. (Olin har også laget filmen «Onkel Reidar», 1997.) Magnhild fikk alle til å leve, for hun satt aldri stille. Mora var et lys i Margreth liv, og verdenen hennes var trygg fordi mora og faren elsket henne og hverandre så høyt. Song til mor er skrevet som vakre, filmatiske bilder gjennom ordene. Det var mora som tidlig oppmuntret lille Margreth til å skrive. Jeg kunne plukket ut mange sitater. Jeg velger dette: «Mor sa at orda mine lyste. Kvar gong eg skreiv noko til henne. Eg var berre seks år, og orda mine lyste opp andletet hennes når ho satt bøygd over boka mi.» Jeg vil tro ansiktet til mora ville lyst opp av denne boka også. Skrevet fra datter til mor.

Boka går i filmens fotspor

Kanskje gir Song til mor ekstra glede hvis man først har sett filmen «Fedrelandet», der også mora er sterkt til stede? Eller kanskje ikke. For hvordan hadde jeg opplevd boka hvis jeg ikke hadde sett filmen, mon tro?

I Song til mor skriver Olin fortellingen om da hun laget filmen, samtidig som hun fester blikket på sitt og moras forhold. Boka går i filmens fotspor, slik filmen gikk i farens fotspor. Og i boka gjentas mora og farens replikker fra filmen. Før har jeg hørt stemmene deres, nå leser jeg de samme ordene.

«Man er lita i ei stor verd», sier faren. Ja, visst er man så. Men det hjelper å ha blitt fulgt av foreldre som Jørgen og Magnhild. De to som forelsket seg i hverandre på nytt og på nytt, helt frem til Magnhild dør. Akkurat slik hun har bedt til Gud om – å få dø før Jørgen. For hun orker ikke tanken på å leve uten sin elskede. Så må det bli han som må leve uten henne. Det blir noe patosfylt over dette kjærlighetsportrettet. Men vakkert er det.

- annonse -


Har jeg som leser en plass i dette rommet?

Mora dør med familien rundt seg. Og nå nærmer jeg meg spørsmålet om jeg virkelig skal ha en plass i dette rommet på sykehuset der faren sitter med moras hånd i sin og bekrefter sin kjærlighet en siste gang. I det rommet der alt er så tett, tett, tett på liv og død. Jeg spør – ikke fordi døden i seg selv er for påtrengende – men fordi denne dødsscenen gir inntrykk av å være svært autentisk, og det er jeg som føler at jeg trenger meg på.

Margreth sitter og betrakter de to. Resten av familien er også der. Men kanskje bør jeg trekke meg lydløst ut av rommet? La dem få være alene når de tar farvel med mor Magnhild. Hvis jeg velger å bli, kan det muligens forsvares med at jeg har kommet så tett på mora og faren – først gjennom filmen, og nå gjennom Song til mor. Igjen og igjen viser film og bok frem den livslange kjærligheten mellom disse to gamle, særs kloke menneskene. Ja, kanskje er det riktig at jeg er med helt til slutt?

En kjærlighet uten riper?

Hadde det gjort seg med en større balanse mellom kjærligheten som viser seg i alle ord og blikk, og livskåra disse menneskene har levd under? Det lyse og varme i kontrast til det mørke og vanskelige. Det kommer i små gløtt i lyden av bresangen som øker i styrke, fonna som nær tar familien en julaften på vei hjem.

Og i begynnelsen av boka forteller Margreth at hennes samboer fikk hjerneslag for åtte år siden, han som hun endelig hadde funnet den ekte kjærligheten med. Nå er han blitt pleietrengende. Jeg hadde tålt mer av kjærlighetens prøvelser og utfordringer. Men kanskje er det urettferdig av meg å etterlyse et mørke i alt lyset, kanskje skal jeg bare ta imot en betingelsesløs kjærlighetshistorie som dette. Kanskje var det ikke plass til mer på mørkesiden – ikke denne gangen. Så nært på moras død i tid og rom.

«Roman» er bare et ord

Det står «roman» på tittelbladet i boka, men jeg er sannelig ikke sikker på hvor mye diktning det er i Song til mor. Hvor mye av det jeg har lest som er fiksjon, selv om språket utvilsomt er skjønnlitterært. Jeg peker igjen på «Fedrelandet» som ligger tett opp til Olins familievirkelighet. Boka er i stor grad en parallell til filmen. De virkelige navnene er brukt i boka, de virkelige stedene – og de virkelige hendelsene. At Margreth Olin allikevel velger å kalle boka for en roman, vel – det er jo bare en betegnelse. Kanskje bare et ord.

Mia Bull-Gundersen

- annonse -