KUNSTIG INTELLIGENS OG BOKBRANSJEN: Inga Strümke mener det er de store forlagene som vil styre utviklingen i bokbransjen, med advarer dem mot å bli for proteksjonistiske.
– Det finnes utrolig mange forlag i Norge, men det er de store som vil være trendsetterne når det gjelder kunstig intelligens, fordi det er de som har mulighet til å investere i ny utvikling eller å bremse den, sier Inga Strümke til Bok365.
I en artikkelserie på Bok365 ser vi nærmere på kunstig intelligens og bokbransjen. Og det er vel få her til lands som er rustet til å diskutere dette enn bestselgerforfatter og forsker
på kunstig intelligens ved NTNU, Inga Strümke.
I 2023 utga hun boken Maskiner som tenker (Kagge) rett i kjølvann av ChatGPTs lansering noen måneder tidligere. Den nye teknologien blåste fletta av mange – og fikk flere i bokbransjen til å skjelve i buksene. Den nye teknologien viste hvordan algoritmer kunne brukes også i kunstnerisk øyemed. Noen så mulighetene, andre så det som et mareritt.
– Hvis du skulle skrevet boken din i dag, tror du at du ville lent deg på ChatGPT?
– Det er vanskelig å svare på. Jeg er veldig egen på mitt språk. Ryggmargrefleksen min er: «Ikke faen om en bot skal inn i mine tekster», for halve gleden ved å skrive bok er jo å formidle. Men likevel, slike verktøy som ChatGPT vil bli så vanlige at det ville være overraskende om forfattere som jobber aktivt med tekst, ikke begynner å bruke dem i større grad, sier Strümke.
– Jeg forstår forestillingen om KI som et monster
– Slik du ser det: Er det noe behov for kunstig intelligens i bokbransjen?
– Det er et veldig betimelig spørsmål. Jeg tenker at det er bransjen selv som bestemmer det. Bransjen kan velge å bli ekstremt proteksjonistisk, og ønske å bevare alt slik som det alltid har vært. Det vil i så fall være veldig risikabelt å gjøre, sier Strümke, og legger til:
– Hvis bransjen vil fortsette som før, er det ingen som vil tvinge dem til å bruke KI. Det er ikke obligatorisk. Men det er dumt å ikke bli med på samfunnets utvikling.
Strümke forteller at KI vil være en del av bokbransjens fremtid, om man vil eller ikke. Hun ser for seg to veldig klare retninger bransjen kan velge å ta:
– Den ene retningen er den alle ser for seg, hvor generativ KI skriver, oversetter, analyserer og redigerer tekster. KI som forbrukerteknologi er lett å se for seg, blant annet med KI-stemmer som leser inn lydbøker.
Men det er ikke den eneste måten kunstig intelligens kan bli nyttig for bokbransjen, i følge Strümke.
– KI var ganske modent før ChatGPT. Og selv om vi tenker at det eneste kunstige intelligensen som vil være relevant for bokbransjen er den som genererer tekst, trenger ikke det være sant. Det er mange bransjer som bruker KI til administrative oppgaver, men som ikke bruker det til å lage produktet sitt. Bokbransjen kan omfavne KI, uten at det rører bokproduksjon, men at det gjør flyten i forlagene bedre.
– Flere i litteraturbransjen ser ut til å oppfatte kunstig intelligens som en tornado i horisonten, som sakte, men sikkert, nærmer seg. Kan du forstå den bekymringen?
– Jeg skjønner forestillingen om KI som et monster, men det er et narrativ – ikke sannheten. Det er ikke slik at med KIs inntreden, så er det ingen som lenger vil ønske å være forfatter eller at ingen lenger vil ønske å lese menneskeskapte tekster. Vi ser allerede hvor irritert mange blir av KI-svar fra kundeservice og oppsummeringer fra ChatGPT.
Kommer «Fosse-maskinen»?
– Jeg ser ikke på generativ AI som en umiddelbar eksistensiell trussel for bokbransjen, sier Strümke.
– Men tror du vi i vår levetid vil se maskiner som kan skrive like god litteratur som for eksempel Jon Fosse?
– Ja, det tror jeg. Det er ikke veldig spektakulær futurisme å forvente det. Vi kan bruke dyplæring til alle slags løsninger, så lenge vi har nok data. Og data kan være tekst, fra bøker. Det å lage en språkmodell som kan beherske en hver litterær stil … det er bare å sette seg ned å gjøre det.
Men hvorfor forfattere frykter en potensiell «Fosse eller Knausgård-maskin», forstår ikke Strümke.
– Jeg skulle gjerne ha satt meg ned med forfatterne som er redde og skeptiske, for å forstå hvor den frykten kommer fra. Jeg forstår ikke det konkurranseperspektivet mange forfekter. Hvis frykten handler om at det kan komme en tekst produsert av en maskin som er verd å lese, så er den frykten berettiget. Men de fleste som liker å lese, vil ikke lese maskintekster. Litteratur handler ikke bare om hvorvidt tekstene er overbevisende, men også om kommunikasjon mellom mennesker. Forfattere gjør mer enn å skrive en god tekst; de er mennesker, mens maskiner er verktøy, i alle fall per i dag.
– Proteksjonistisk mot det destruktive
– Forlag er bedrifter, ikke kunstnere. De har noen mål, og ville vært rart hvis de ikke tenkte på hvordan man kunne bruke nye verktøy, for å nå målene sine på en mer effektiv måte, sier Strümke.
Hun sier det er absurd hvis litteraturbransjen er den eneste bransjen hvor bedriftene ikke tenkte som bedrifter. Samtidig anerkjenner hun at forlagene er i en spesiell situasjon:
– Forlagene må være lojale ovenfor leserne og forfatterne sine. De må tenke over hva som er lov og hva som er lurt. Det er lurt å ta hensyn, men forlagene må ikke glemme å bli med inn i fremtiden. Jeg har veldig respekt for den vanskelige balansegangen.
– Men de som kanskje er aller mest bekymret i bransjen, er jo oversetterne. Har de grunn til det?
– Ja, det vil jeg si. Jeg ville vært mer bekymret som oversetter, enn som forfatter eller forlegger. Det finnes tekster hvor man trenger en menneskelig forståelse for å kunne få til en god oversettelse, som for eksempel innenfor poesien. Samtidig finnes det mange dårlige menneskelige oversettelser, som kunne vært løst med god teknologi, sier Strümke.
Hun mener det er en dårlig idé for forfatterne å holde kunstig intelligens på armlengdes avstand.
– Det å skulle kontraktfeste at forlag ikke får bruke KI i oversettelser, er proteksjonistisk mot det destruktive. Vi må klare å bruke teknologien til det bedre. Og mange skriveprosesser blir motiverende hvis man har intelligente verktøy til hjelp, som for eksempel stavekontroll.
Oversetterne har på sin side hevdet at de frykter forlagene vil ty til KI-oversettelser for å spare penger, og at oversetteryrket i stor grad heller vil være språkvask av KI-oversettelser i fremtiden. Strümke er enig i at dette nok ikke er mest hensiktsmessig for bransjen:
– Mennesker er jo veldig dårlige kontrollorgan, og en fremtid hvor vi er maskinenes kontrollører og sekretærer, er trist. Diskusjonene er dessverre ofte altfor økonomisk styrt. Vi må heller ha en diskusjon rundt hva vi har lyst til å gjøre, uavhengig av hva maskinene kan.
Når kommer «100 % menneskeskapt»-stempelet?
– Jeg begriper det ikke. Det er så rart at det ikke finnes noen bransjestandarder eller retningslinjer for kunstig intelligens i bokbransjen, sier Strümke.
Hun mener at et felles bransjesamarbeid om KI-retningslinjer om ikke annet vil bringe frem en sårt trengt konstruktiv dialog.
– Jeg tror store deler av bokbransjen er preget av frykt nå. Mange kjenner på at AI er et monster, og føler på en eksistensiell frykt. Og hvis debattene blir fryktdrevet, er de ikke konstruktive. Et arbeid med retningslinjer, der alle føler seg hørt og alle er representert, vil være en fruktbar vei fremover.
Strümke håper at forlagsbransjen vil ta med seg at proteksjonisme ikke er et konstruktivt svar i møte med den nye teknologien:
– Som representanter for den norske kulturen og språket, har bokbransjen et ansvar for å bevare det. Det lages ordentlig gode språkmodeller på mange andre språk, det ville være synd om ikke det norske språket og kulturen også får mulighet til å være med inn i fremtiden på samme måte.
Hun fortsetter:
– Det jeg heller hadde ønsket meg av forfatterne, enn et kategorisk nei til KI, er å kreve at man finner frem til en kompensasjonsordning. Jeg vil ha en konstruktiv dialog av typen: «Hvis jeg samtykker til at ett av mine verk blir solgt til å lage en språkmodell, hvordan skal jeg kompenseres? Hvor stor andel av verkene som kommer ut av språkmodellen, er mitt verk?», sier Strümke, men er klar på at hun ikke sitter på svarene.
– Bransjen må bli enig om hva man vil oppnå og hva man vil bevare. For eksempel: «Vi vil bevare mennesket som forfatter og en høy litterær kvalitet, og vi vil oppnå at mange mennesker leser bøker og gjerne også bøker av høy litterær kvalitet. Vi vil ha rettferdig kompensasjon og beskytte opphavsretten». Og så må man gå inn i dialog med hverandre om hvordan man best kan oppnå dette på en måte som blir bra for alle. Det er ingen garanti for at prosessen blir enkel, og jeg har veldig respekt for problemstillingene, sier Strümke.
– Hvordan ser du fremtiden for kunstig intelligens i bokbransjen om 10-20 år?
– Jeg har et lite og ekstremt utopisk håp. Håpet er at mennesker er frigjort fra repetitive oppgaver, og at vi har intelligente verktøy som rydder alle små stopp av veien og som strømlinjeformer prosesser, som for eksempel språkvask. Da tror jeg vi etter hvert vil se at jo mer maskiner kan, jo mer unikt blir det menneskelige. Personlig er jeg veldig spent på når vi får det første stempelet på en bok: «100 % menneskeskapt».
ANDRE ARTIKLER I SERIEN:
KI i bokbransjen: En trussel eller en mulighet?
– Stigmaet rundt KI vil forsvinne om noen år
