En dansk biltur på livet løs

Dette er fortellingen om Hafni Jørgensen, en kvinne på biltur i Danmark. På en «smørbrødreise» fra Fredrikssund på nord-vestsiden av Skjælland, til Als helt sør på Jylland. Hun skal til det store sønderjydske kaffebordet på Den Gamle Kro i Gråsten. Spise og drikke og bo på hyggelige steder. Hafni skal nyte denne turen, har hun sagt til seg selv. Hjemme i huset har hun lagt igjen en lapp der det står ”Borte lenge”. Den skal han lese, ektemannen som hun så ofte har håpet kunne gått opp i røyk. For nå skal de to skilles. Hafni har planlagt reisen nøye, med innlagte severdigheter, hoteller og restaurantbesøk. Den skal ta åtte dager, men nå har hun vært på veien i fire uker. Turen har slett ikke gått som planlagt. Det har skjedd så mye uventet underveis. Hafni har møtt så mange mennesker, særlig menn som gjerne nikker til henne. Dessuten tumler hun stadig med tanker om livet hun har levd. Minner som dukker opp. Innimellom faller mørket som en sekk nedover hodet på henne. Hun husker pinlige opplevelser, glimt fra fortiden som ofte får meg til å trekke på smilebåndet. For sånn – akkurat sånn! – er det. Det som kalles livet.

Nå har Hafni stanset bilen på en rasteplass i nærheten av Ringe på Fyn, et stykke sør for Odense. Det er en søndagsettermiddag i april, og hun står i ly for vinden bak et bøketre og ringer til en venninne for å fortelle om turen. Om alt som har skjedd. Og om tanker som har dukket opp. (Ja, Hafni stanser i Ringe for å ringe).

Romansjefen over alle romansjefer

Venninnen hun ringer til, og som på underlig vis blir fortelleren i denne romanen – selv om det bare er Hafnis ord jeg leser – er den samme navnløse jenta som er en nærmest usynlig vi-forteller i Helles roman BOB (på norsk i 2022). Hun som i den historien er samboer med Bob i København. Den unge jenta var også hovedkarakter i romanen de (nominert til Nordisk råds litteraturpris i 2019), som har handling fra 1980-årene i Rødby på Lolland. Der dukket den samme Bob opp, og han gjør faktisk en snarvisitt i Hafni forteller også. Slik henger disse tre romanene løst sammen.

Helle Helle:
Hafni forteller

Skjønnlitteratur
Oktober
161 sider
Trude Marstein

I de er Hafni 16 år og gymnasvenninne av henne hun nå ringer til. Den gangen hadde Hafni flette, gikk med posebukse, og bar skolebøkene sine i en kurv. Nå er hun 48 år, og skal skilles fra ham hun har to voksne barn med. Hun skal snart kjøpes ut av huset hun bor i. Det er tretten år siden de to venninnene snakket sammen sist, og Hafni sier: ”Jeg vil gjøre om meg selv.” For nå vil hun bli enn annen enn den hun har vært – enn den hun var da hun svarte ”ja” til mannens frieri – som egentlig var et ”jo”. Det er uendelig stor forskjell på ´ja´og ´jo´. Ikke sant? Og det er nettopp slike nyanser i språket som gjør Helle Helle til romansjefen over alle romansjefer. Det er utelukkende Hafni som snakker i denne romanen, men det er venninnen som nærmest umerkelig gjengir det hun forteller. Sannelig et originalt fortellergrep. Men hvordan virker denne dristige fortellerformen? Den virker aldeles utmerket!

Helle Helles litterære språk kan gjerne kalles minimalistisk, fordi hun gir ikke mer enn at jeg kan legge mine egne opplevelser inn i Hafnis beskrivelser. På den annen side gir hun heller ikke mindre enn at det pipler og kravler og kryper frem fra undersiden. Fra alvoret dypt inne i Hafni hentes stemninger fra situasjoner, og glimt av et dagligliv med leveregler som for eksempel sier at filtknotter under stoler skal støvsuges.

Jeg sender en stor takk til Trude Marstein som oversetter Helle Helles enkle, avklarede og stramme romansetninger, som hun formulerer så elegant og gjør så lette å lese, at jeg stadig blar tilbake og leser setningene om igjen.

KJØP BOKENHafni fortellerNorli429,-Kjøp!

Med det periodiske system virvlende rundt i hjernen 

Hafni forteller er utvilsomt en road-roman. Men jeg vil også kalle den for en pikaresk roman; som per definisjon er en roman om en omreisende eventyrer. For Hafni er utvilsomt en reisende, selv om reisen hennes ikke ble akkurat som planlagt. Men det blir jo sjelden reiser. Eventyrer er hun så visst også, spør du meg. En eventyrer med appetitt på mat og alkohol. En sørgmodig eventyrer som havner i temmelig absurde situasjoner, og som har seg med en tilfeldig kjemilærer med oransje badebukse under dongerien – bak en busk ved Sørup Herregård? Mens hun ør av rødvin og med det periodiske system virvlende rundt i hjernen, ser seg selv ovenfra. Kanskje husker hun også at hun i romanen de måtte opp på tavlen i kjemitimen, da hun gikk på gymnasiet sammen med venninnen hun ringer til?

Jo, Hafni går riktignok glipp av de planlagte severdighetene på bilturen til Als, men kanskje like greit, for det skjer noe uventet ustanselig. For eksempel: Mens hun sitter og hviler på en kampestein i Korsør, kommer arbeidsledige Anders og spør om hun vil se et seilskip i tre. Først takker hun nei, men angrer og blir med. Og et sted på Als havner hun nesten i en minnestund for fødselsdagen til Herman Bang. Menneskene hun treffer er stort sett vennlige, og aldri vonde å be om hun trenger hjelp. Slik er det i alle fall godt å være dansk i Danmark. Og det er kort mellom snapsene. Selv om man kjører bil. Hva med humor? Jo, masse. Ofte svart, og like ofte absurd. Bare tenk et kort øyeblikk igjen på Hafni bak busken med kjemilæreren.

Skål for Hafni!

Helle Helle må ha et sterkt forhold til stedsnavn. I BOB er det Københavns gatenavn som florerer. Nå er det stedene Hafni kjører innom, og jeg følger reisen hennes på Google Maps. Fra Roskilde til Korsør – over Storebeltbroen – til Nyborg på Fyn, videre til Langeland og med fergen over til Als.

Jeg ser slett ikke bort fra at sommerens biltur blir i sporene til Hafni. På turen vil jeg innom Rådhuskroen i Ringsted og hilse på vennlige Birgitte, og jeg skal sørge for å komme meg til kaffebordet i Gråsten, med tre ganger sju slag kaker. Der skal jeg ta en snaps og skåle for Hafni, og for Helle Helle som nå er nominert til Nordisk råds litteraturpris for fjerde gang.

MIA BULL-GUNDERSEN

KJØP BOKENHafni fortellerNorli429,-Kjøp!