Ablegøyer

Den norske Forfatterforeningens uro for litterær kvalitet og verdi er lett å akseptere. Vanskeligere er det å tenke seg en motstander av dette. Det måtte i tilfellet være en konstruert stråmann.

I alt snakket om seriøsitet og høy standard, må vi ikke glemme det lekende mennesket, Homo ludens. Det humørfylte, frivole og burleske. Nødvendige ingredienser for å skape leselyst. Motvekt til kunstnerisk selvhøytidelighet.

Vi påminner om et knippe forfattere som Holberg, Wessel, Obstfelder, Wildenvey, Bjerke, Vold, Nyquist og Ambjørnsen. Alle med humør i snippesken.

Årets litterære komet, Oliver Lovrenski sier det slik: – Drømmeleseren min er en 17-åring som strøk i norsk.

Våren 2017 utkom Thor Sørheims burleske og kostelige litteraturhistorie; Stuntpoetenes historie. Vår anmeldelse leste som følger:

Ord møter ord

Vi er tidlig på åttitallet, nærmere bestemt høsten 1983. Dikterhøvdinger som Rolf Jacobsen og Olav H. Hauge er gamle. Med tiden mister lyrikken sin framskutte plass i norsk litteratur. Bokklubbene eier fokus, og det viser seg at den velrenommerte Kritikerprisen ikke er tildelt en diktsamling på mer enn ti år.

Første gang Kritikerprisen (kåret av alle landets litteraturkritikere) ble utdelt var i 1950. Fram til 1972 var prisen gitt til lyrikere 13 av 23 ganger, men senere ikke. (Vi må helt fram til 1990 før Paal-Helge Haugen mottar utmerkelsen.)

Ikke at det hadde manglet på kandidater: Jan Erik Vold, Einar Økland, Eldrid Lunden, Paal-Helge Haugen, Kate Næss, Arvid Torgeir Lie, Cecilie Løveid, Inger Elisabeth Hansen, Arnold Eidslott, Kolbein Falkeid, Tor Ulven og Øyvind Berg – bare for i likhet med boka, å ha nevnt noen. Konklusjonen er klar: Poesien er sviktet av anmelderne som har tillagt prosaen, etter hvert bestselgerne, langt større betydning. Poesiens gjennomslagskraft er ifølge Finn Bjørnseth blitt som en blokkfløyte i verdensrommet.

Poetenes programerklæring

En gruppe yngre diktere bestemmer seg nå for at noe må skje. Torgeir Rebolledo Pedersen formulerer Stuntpoetenes programerklæringen i sin debutsamling TIDR (1983):

EVOLUSJONENS RØST

De er knape tidr

De er nsten ikke vokler ign i sprkt

De tk for my tid å les

o bre sg fr my på skrvmskn

Knsnantne har de o gåt utver

Fulne leger halve eg

O tfor vndut mit voksr tret

I henhld tl de sste nedskjæringene

 Ja d r knpe tidr

Skrivefør generalsekretær

Stuntpoetenes korte, men fargerike historie kom ut i bokform like før jul. Boka er i all hovedsak ført muntert i pennen av gruppas generalsekretær, poeten Thor Sørheim. Men Sørheim har også hentet bidrag og tekster fra de andre lyrikerne i gruppa: Thorvald Steen, Karin Moe, Erling Kittelsen, Triztán Vindtorn, Jón Sveinbjørn Jónsson, Arne Ruste, samt overnevnte Torgeir Rebolledo Pedersen. I tillegg er boka forsterket med bilder og tekst («protokoll-tillegg») fra Hans Haugen og Per Maning i det legendariske og nyskapende reklamebyrået Haugen&Maning.

Vi får være med på en hals- og radbrekkende ferd fra gruppa konstituerer seg, til den to år senere – i 1985, forsvinner i høstmørket. Et etterspill kommer et år senere da Triztán Vindtorn er med på å organisere en togreise for femti nordiske poeter fra København til Skagen. Før avreise deklamerer Vindtorn til det store oppbudet av frammøtte kulturjournalister:

• Og dere som tror at det bare er å lette på lokket, og så stiger havfruen rett opp i deres våteste drømmer. Overgi dere! Det er diktet som er dirigent for gresshoppenes symfoniorkester og ekstasens blodforgylte sugemerker. Og ordene skal rykke oss alle ut av glassvattsengene som vi har sovet i for lenge.

Poeter og ranere

Stuntpoetene oppnådde å sette poesi på dagsorden. Det i en modernisert form. Aksjonene de frontet var alt annet enn de gammelmodige lyrikkstemmene folk flest forbandt med radioprogrammet Ønskediktet: «Og det var forfattaren sjølv som las».

Thor Sørheim:
Stuntpoetenes historie

Lyrikk (2017)
Flamme
242 sider

Stuntpoetene stjal bokstavene L&E fra navnet til landets første kulturminister slik at han ble hetende Ars Roar Angst. Han ville ikke få bokstavene tilbake før han hadde lest et nytt, norsk dikt fra Stortingets talestol.  De lagde klistremerker med dikt som de plassert rundt i offentlige rom. Fra Notodden bibliotek stjal de 5000 bøker – herunder påstått verdifulle førsteutgaver, blant annet av Henrik Ibsen. «Gisselbøkene» truet de nå med å sende til langt mer kulturvennlige Island. I denne forbindelse ble det stort innslag på Dagsrevyen hvor poetenes hemmelige president, Thorvald Steen, henviste til tolv gjennomreflekterte krav gruppa hadde stilt og at «vi skyr ingen midler for å få dem gjennomført». Steen la til: – Det at vi ikke allerede er arrestert, er et godt uttrykk for poesiens lave status i Norge.

12 krav og 3 tilleggskrav

Kravene Stuntpoetene hadde formulert, og som nå ble stilt var fremst:

1. Staten må sørge for at bibliotekene nå får penger til å markedsføre seg og sine krav.
2. Økte bevilgninger til Norsk Forfattersentrum som eneste formidler av levende litteratur.
3. Kulturministeren må lese et nytt norsk dikt fra Stortingets talerstol.
4. NRK P2 lager et alternativt ønskediktprogram med samtidslitteratur.
5. Bokklubben Nye Bøker gir ut dikt som hovedbok innen 1. september 1985.
6. Cappelen gir ut to-språklig antologi av innvandrere i Norge innen 1986.
7. Kveldens dikt i tre dager i uka som programavslutning i TV innen 1986.
8. Slipp de 17 beste Valdresdikterne til av og til.
9. En side nordisk poesi i SAS-magasinet Scanorama.
10. Minst ett norsk dikt på NATO-radioen pr. døgn!
11. For å få utbytte på Media-Visjons aksjer, må man ha gått gjennom et dikt.
12. Aftenpostens kulturredaksjon forplikter seg til å anmelde diktbøker på utgivelsesdagen høsten 1985.

I tillegg ble det ved ulike tilstelninger framsatt tre nye. Det første kom på en pressekonferanse på SAS hotellet i mars 1985: «Landets kirker lar kollekten på påskesøndag gå til Gyldendals markedsavdeling.» I mai møtte Stuntpoetene arbeiderne på Rosenberg Verft: «Rederiet Bergesen skal med én setning forsikre om at ingen mister jobben ved Rosenberg Verft.» Tilslutt var turen i august kommet til Sandvika Stadion hvor man markerte at det var 30 år siden Audun Boysen hadde satt gjeldende norgesrekord på 800-meter: «Full fredning av Audun Boysens 800-meter-rekord på 1.45,9»

Arven etter stuntene

Alt var neppe bedre før, men til tider var det jaggu litt mer rasling i lenkene. Forfatterne plasserte seg selv som kreative omformere. Ikke som kommentatorer på sidelinjen, slik mange i dag opplever dikterkallet.

Eloge til Thor Sørheim, Flamme Forlag og alle som har bidratt til et forfriskende gjensyn med en forgangen tid. Er du glad i dikt og litteraturhistorie, må du få med deg denne litterære vårblomsten. Er du i tillegg norsklærer på videregående, må du og din bibliotekar vite besøkstid.

Lyrikk er befriende viktig.

ANDERS NERAAL