Et mørkt blikk på et Harlem i forfall som Colson Whitehead fyller med varme, humor og fargerike karakterer.
Colson Whitehead har de siste par tiårene markert seg som en av USAs mest spennende forfattere, med romaner som Pulitzer-vinnerne Den underjordiske jernbanen og Nickel-guttene. Sist vi traff den 54-årige amerikanske New York-forfatteren var i kritikerroste «Harlem Shuffle», der vi også ble kjent med småkjeltringen og møbelhandleren Ray Carney.
I årets roman Et kjeltringmanifest vender han tilbake til Harlem og Carney, i det som fungerer som en frittstående oppfølger til Harlem Shuffle i en planlagt Harlem-trilogi.
Mens Harlem Shuffle utspilte seg i første halvdel av 1960-tallet, tar Et kjeltringmanifest oss med til 1970-tallets Harlem. Den gangen bydelen var i forfall og søppelet hopet seg opp i gatene, mens økonomisk kaos og korrupsjon lammet byen og kriminaliteten økte faretruende. New York var nær en kollaps, og aller verst var det i Harlem.
Midt i dette kaoset prøver Carney å distansere seg fra sin fortid som heler og småkjeltring. Med en gangster til far er han født inn i kriminaliteten, men farsarven på 30 000 stjålne dollar har gitt ham muligheten til å tenke nytt. Heller enn å sitte på bakrommet med stjålne varer, vil han bli en seriøs og respektert møbelhandler. Og når vi først treffer ham i Et kjeltringmanifest har han holdt seg på den smale sti i fire år. Han har brukt energien på sin elskede møbelhandel og på å skape et middelklasseliv med sin kjære familie, kona Elisabeth og de to barna May og John.
En gang kjeltring, alltid kjeltring
Men fallgruvene er mange, spesielt som Carneys sosiale nettverk fortsatt består av mange av de samme, gamle kjeltringene fra hans tidligere liv som kriminell. «Trå feil en gang, og det fins nok av folk som står parat til å dytte deg utfor stupet», kommenterer Carney.
Colson Whitehead:
Et kjeltringmanifest
Kagge
419 sider
Vibeke Saugestad
En av disse er hans korrupte kontakt, den hvite politibetjenten og fikseren Munson som vi traff allerede i Harlem Shuffle og som er stasjonert i svarte Harlem. Han sper på den (ifølge ham selv) så altfor lave politilønnen med lyssky virksomhet, der både vold og utpressing synes å være legitime virkemidler.
Ray Carney er en av dem som fast må overlevere en liten konvolutt med beskyttelsespenger til Munson, og når Ray Carney i ren farskjærlighet henvender seg til Munson for å høre om han kan ordne et par gode billetter til en utsolgt Jackson 5-konsert som Rays 15-årige datter May ønsker seg mer enn noe annet, ligger alt til rette for en byttehandel. Politibetjenten vil gjerne ha en liten gjentjeneste, som snart viser seg å være langt større enn Carney litt naivt forutså. Møbelhandleren trekkes brutalt inn i en rekke hendelser langt ut på den andre siden loven.
Brutale Harlem
Sammen med Munson og Carney blir leseren tatt med gjennom Harlems gater, der vi både får oppleve byens tilfeldige brutalitet og organiserte kriminalitet. Vi får også ta del av Carneys filosofiske betraktninger og politiske analyse av hvorfor ting er gått så galt. Hvordan forfallet har gitt god grobunn for militante bevegelser som Black Liberation Army, som etter å ha brutt med Black Panthers nærmest ligger i direkte krig med byens politistyrker. Samtidig som deres behov for penger til driften skaper en farlig rivalisering til Harlems kriminelle gjenger.
Carneys ståsted, der grenseskillet mellom et lovlydig liv og en tilværelse på kant med loven blir flytende og nærmest usynlig, plasserer samtidig Et kjeltringsmanifest et sted midt mellom krimromanen og den politisk-sosiale satiren. Med «de gode, anstendige borgerne, de som trakk gardinene tett for når skuddsalver høres utenfor» som den mulige, tause majoritet.
Driv og refleksjoner
Boka kan i det ene øyeblikket by på handlingsmettet driv, for i neste øyeblikk å bremse opp og slippe til refleksjoner og kommentarer om så vel karakterene som livet i Harlem og samfunnet utenfor. Ofte med en kynisme og oppgitthet over tingenes tilstand i den urbane jungelen, der «dagens kaos og ondskap var det samme gamle i ny innpakning. De samme bristene, andre ansikter. Det gikk i arv».
Åpenbart med opportune og egoistiske politikere sentralt plassert i denne arverekken, uten at det på noen måte forhindrer de små menneskenes streben etter å bedre sine egne kår. Det er familiebåndene som skaper varmen og drivkraften, mer enn idealismen og troen på noe større. Og når idealismen og troen endelig får litt plass i Whiteheads litterære univers, blir den snart skadeskutt og torpedert i møte med den virkelige verden.
I en bok med korrupsjon, råtne politikere og hevngjerrige kriminelle som stikkord, er det naturlig nok en del vold, men aldri av det utstuderte, detaljerte eller effektsøkende slaget. Whitehead bruker det heller som et sosialrealistisk bilde av den virkelige verden, i et miljø med stort voldskapital. Men der den volden som forekommer helst kommer både litt tilfeldig og plutselig. Som noe man sjelden blir var før det allerede er for seint.
- annonse -
Tre deler
Whitehead har delt opp boka i tre, løst sammensatte deler med handling fra henholdsvis 1971, 1973 og 1976. Med Ray Carney og hans familie som omdreningspunkt og familievennen og smågangsteren Pepper med muskelkapital som støttespiller gir dette forfatteren mulighet til å fokusere på litt ulike temaer. Med fokus på korrupsjon og politibrutalitet i første del, svart bevissthet, kultur og blaxplotation-filmer i andre og økonomisk kollaps, politisk opportunisme og forsikringssvindel i tredje og siste del. Der alvoret blir enda større når råttent politisk lederskap og kapitalistiske interesserer sammenfaller: «Dersom East Harlem og Brownsville brenner opp, tenk så mye vi sparer på slumsanering!».
Eller, slik det uttrykkes på et annet sted i boka: «Delte man opp alle de fordervete kvartalene, var det nok til at alle fikk sin del av kaka. Men hvem håvet inn mest, påtalemyndigheten eller samfunnssvindlerne?»
Troverdig miljøbeskrivelse
For det aller meste befinner vi oss innenfor Harlems geografiske grenser, med nesten bare afroamerikanere involvert og der de hvite blir redusert til en slags representanter for inngrodd rasisme. Sammen med sjargongen, det satiriske blikket og de skarpe replikkene skaper dette et visuelt og sterkt levende bilde av Harlem.
Whitehead var bare et par måneder gammel da vi entret 1970-tallet, og mitt første besøk i New York (med snarvisitt til Harlem) fant sted i 1976. Verken Whitehead eller jeg har derfor kunnet oppleve det New York vi presenteres for i Et kjeltringmanifest, men forfatteren har likevel klart å skape miljøbeskrivelser med så mye lukt og farge – språklig godt ivaretatt av oversetter Vibeke Haugestad – at det føles som om vi er en del av det miljøet som skildres. At det faktisk var slik det var.
LEIF GJERSTAD
- annonse -
