Ryktene om lyrikkens død er betydelig overdrevet, skriver Håvard Rem i sin kommentar.
Bare i løpet av noen sene høstuker er poesien blitt synlig i all sin smalhet, bredde og mangfoldighet:
Oppsiktsvekkende tre av fire nominerte bøker i den gjeveste Bragepris-kategorien, skjønnlitteratur, er diktsamlinger, diktsamlinger av det eksklusive slaget. Ruth Lillegravens Urd, Øyvind Rimbereids Orgelsjøen og Niels Chr. Moe-Repstads Teori om det eneste. En fjerde poet, Synne Lea, er Brage-nominert med sine dikt for barn, illustrert av Stian Hole, i Nattevakt, en bok som fører morsmålet poesi tilbake til barna.
Samtidig: Tre diktsamlinger eksponeres i Den norske Opera i Oslo der de er nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Grønlandske Mariane Petersens Storfangernes efterkommere, samiske Sollaug Sárgons Savvon bálgáid louttastit og vestlandske Nils-Øivind Haagensens God morgen og god natt.
Samtidig: En 18 år gammel poet inntar bestselgerlistene i Danmark med den selvtitulerte debutsamlingen Yahya Hassan. Danske Gyldendal opplever en etterspørsel etter en debutbok som er historisk, uansett sjanger.
Samtidig: Store forlag her hjemme går inn i en hard budrunde om de norske rettighetene til Yahya Hassan. Har det skjedd før? Man overbyr hverandre for å få utgitt en dansk debutsamling på norsk.
Samtidig: Stein Torleif Bjella utgir et nytt album, Heim for å døy, med sangtekster som klarer det få trodde var mulig: Ytterligere å løfte det litterære nivået på norske sangtekster mot gullstandard, i den muntligpoetiske gullalderen som Norge står midt i nå, med Bjellas to foregående album, med Tønes, med General Forsamling, med Siri Nilsen, med Tjemsland, med mange andre.
Samtidig: To av den globale oralpoesiens moderne gudfedre, begge i syttiårene, Bob Dylan og Leonard Cohen, kommer til Oslo og selger hver for seg ut de rundt åtte tusen setene i Spektrum.
Samtidig: Nye Kvalshaug Forlag drister seg til å sette i fysisk bokproduksjon et ikke-innkjøpsordningsberettiget utvalg av Helge Torvunds kjærlighetsdikt, Skal me leggja ein vedstabel saman, som utgis rett over nyttår. Torvunds forrige samling gikk i tre opplag og i høst er hans dikt lest høyt i NRK Dagsrevyen.
Og så videre.
Poesi er ikke et dødt trekkplaster på såret i kulturlivets festtaler. Poesi er litterær grunnpraksis i utviklingen av språk og kommunikasjon. For to av årets Brage-nominerte poeter, Lillegraven og Moe-Repstad, understreker juryen ”det poetiske jeget” som blir språkliggjort. Hvor viktig er ikke det – også for andre, mer publikumsvennlige sjangre? En av de tydeligste norske romanforfatterne i det nye internasjonale gjennombruddet norsk romankunst opplever, Tomas Espedal, fortalte nylig i fjernsynet at det var poesien, jeg-stemmen i poesien, som ga ham den jeg-stemmen som revolusjonerte hans egen romankunst.
Legg til de mange store romanforfatterne fra siste tiår som debuterte med en diktbok, bestselgerforfattere som i poesien fant en språklig plattform før de fulgte opp med romaner og et boksalg som har holdt bransjehjulene i gang: Herbjørg Wassmo, Kjartan Fløgstad, Jens Bjørneboe, Lars Saabye Christensen, Ingvar Ambjørnsen.
Tredje Brage-nominerte poet, Rimbereid, berømmes av juryen for ”å skrive musikalsk poesi”. Dette skjer samtidig som norske poeter fyller live-scener og litteraturfestivaler med litterære konserter og musikkpoetiske konsepter i en tidligere uhørt grad: Frode Grytten, Terje Dragseth, Pedro Carmona-Alvarez, Levi Henriksen, Tom Stalsberg & Lars Saabye Christensen blant mange, mange andre.
Poesien er høyst levende og vital, nærmest under mottoet: Fremad i alle retninger. Fremad smalt og fremad bredt, fremad muntlig og fremad skriftlig, fremad innadvendt og fremad utadvendt.
Poesien er ikke død – ikke annet enn i bokhandelen. Nærmere bestemt i de flotte, påkostede, gjeldstyngede, storforlagseide bokhandelkjedene. Eid av de samme forlagene som står for storparten av diktutgivelsene her til lands.
Dette har ikke skjedd av seg selv.
Stikkord er: Bortfall av gjenkjøpsplikten. Utarming av abonnementsordningene. Sentraliserte innkjøp.
Bortfall av gjenkjøpsplikten betyr at når abonnementsbokhandlene selger det ekstremt rabatterte førsteeksemplaret, har de ingen plikt til å rebestille et eksemplar til neste kunde, men tvert imot sabotere kjøpet ved å be kunden komme tilbake om et par uker. Med andre ord: Boken er ikke i ordinær handel. I fransk bokheim er gjenkjøpsplikten lovfestet.
Sentraliserte innkjøp: En entusiastisk bokhandel som ønsker å slå et slag for en diktbok, av lokale eller litterære årsaker, møter motstand fra eieren og sentralkontoret i Oslo som i økende grad overstyrer lokale innkjøp utfra ønsket om å sentralisere og effektivisere innkjøpene. Færre titler er god butikk.
DnF ofret gjenkjøpsplikten for å beholde abonnementsordninger som nå er i ferd med å forvitre uansett.
De samme forlagene som utgir diktbøker, eier de bokhandelkjedene som boikotter diktbøker.
Litteraturpolitiske privilegier som momsfritak er tuftet på et kulturpolitisk prinsipp om tilgjengelighet i et langstrakt, grisgrendt land – et prinsipp som kjedene undergraver på kort sikt, tilsynelatende uten bevissthet om at de i samme slengen graver sin egen grav, på litt lengre sikt.
Poesien overlever både skiftende regjeringsplattformer og publiseringsplattformer. Men poesien er selvsagt tjent med å ha kjedene på laget. Og vice versa.
I 2014 ønsker jeg at kjedene – gjerne i et samarbeid – introduserer sine kunder for mer enn kaffemaskiner og krim: Månedens diktbok.
