Hjertelig

Det beste som var å lese om Karpes minialbum «Omar Sheriff» da det kom i februar i år, var ikke en anmeldelse, og handlet i forsvinnende liten grad om musikk. (Det var for øvrig mye å lese: Den norske hiphop-duoen er svært avholdt i generasjonen som nå leder kulturredaksjonene i norske aviser).

«Diasporaens lydverk», med stikktittelen «Karpe setter ord på migrantenes melankoli», var en tekst i Klassekampen, skrevet av avisens utenriksjournalist Yohan Shanmugaratnam (senere trykket i antologien Norsk nok – Tekster om identitet og tilhørighet på Res Publica), som på poetisk og presist vis deduserte hva det var Karpe ville med prosjektet.

Flue på veggen

Det var å snakke om foreldregenerasjonen, og om «sorgen som inntreffer når en forelder er i ferd med å forsvinne, [som] selvfølgelig ikke er forbeholdt migrantbarn. Men den får et ekstra lag hos oss, kanskje fordi vi mister vår viktigste kobling til en del av verden og historien vi prøver å bære i oss, men som føles så fjern». Eller som det heter i denne boken: «Når foreldrene deres dør, blir de [Chirag Rashmikant Patel og Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid] dobbelt foreldreløse, i den forstand at de også mister forankringen i et hjemland utenfor Norge».

Yohan Shanmugaratnam:
Hjertet i to – seks måneder med Karpe

Sakprosa
Bonnier
250 sider

Magdi og Chirag følte seg åpenbart sett og forstått. Kort tid etter ble Shanmugaratnam invitert til å følge dem, som en flue på veggen, i månedene frem mot et av klimaksene i en karriere preget av stadige kulminasjoner:10 konserter i Oslo Spektrum. Hjertet i to – seks måneder med Karpe er både et øyeblikksbilde og en utvidelse av den opprinnelige kommentaren, som borer dypere i tematikken forfatteren gjenkjente i «Omar Sheriff». Tidenes mest velskrevne konsertprogram, kan man kanskje si.

Observerer og tolker

Boken er ikke en biografi, men du vil lære mye om både Chirag og Magdi og familiene de kommer fra. Shanmugaratnam har åpenbart hatt god tilgang, og et tillitsfullt forhold, til begge. Han får lov til å ikke bare observere dem, men langt på vei tolke dem også. Samtalene forfatteren har hatt med dem, formidles ikke som spørsmål og svar i intervjus form. Shanmugaratnam skriver som om han tok del i tankeprosessene deres, og blir Karpes talerør til leseren.

Bildet han tegner av dynamikken mellom dem er i noen grad er kjent fra før, især fra kino-dokumentaren som hadde premiere i sommer, «Vegg vegg vegg» (som primært handler om årene 2018-2020). Vi møter to tiltagende forskjellige mennesker – Magdi er troende muslim med fire unger hjemme, Chirag er en byløve som pusher 40. De «burde» vært i full gang med separasjonen («vi er som et ektepar som ikke har sex lenger», har Patel sagt), især ifølge popmusikalske parametere. Men de evner likevel å finne seg selv opp på nytt enda en gang. Sannsynligvis i en felles forståelse for at Karpe nå er nødt til å handle om noe større enn popmusikk.

Ned fra skyene

De to er relativt hyppig i tottene på hverandre. Eller det vil si: Chirag må ofte tro at Magdi har falt ned fra månen. Begge synes å være enige om at hvis det skal være noen vits i å fortsette, må Karpe bruke ressursene sine, de økonomiske og kunstneriske, på noe som ikke bare er vakkert, men gjør en forskjell.

De er ofte uenige om hva dette «noe» skal være og hvordan det skal formidles, samt mer eller mindre alt det praktiske. Magdi er mannen med de enorme vyene og den begrensede bakkekontakten, tilsynelatende mer og mer opptatt av gesamtkunstwerk enn musikk som sådan. Chirag er mannen som må snakke ham ned fra skyene, og minne ham om at det er musikken som gjør det mulig å realisere drømmene.

Det som skjer når det gamle ekteparet møtes på halvveien, gjør at kjærligheten er verdt å kjempe for. Forut for «Omar Sheriff» skjedde det ifølge forfatteren midt i den svarteste lockdownen, rundt årsskiftet 2020-2021, da gitaristen og produsenten Thomas Kongshavn spurte dem om hva slags musikk foreldrene deres hørte på da de vokste opp. Med det fikk både det nye plateprosjektet og de 10 konsertene (som hadde blitt utsatt på grunn av pandemien) et fokus: Diaspora-pop, full av multietniske referanser og all verdens språk og musikalske impulser.

Hjertet på jakkeslaget

Om noen bekymret seg for at minoritetsperspektivet – «United Colors of Benetton-opplegget», som Shanmugaratnam et sted kaller det – skulle «ekskludere» etniske norske fans, fikk det så være. Spesielt Chirag tok det som utfordring: Han forstår ikke alt Odd Nordstoga synger om heller. Det viste seg uansett å være liten grunn til bekymring. Bare dager etter at «Omar Sheriff» kom ut, visste et forbløffende stort antall «poteter» (nordmenn) hva «baraf» betyr (snø). I 2022 var ikke Karpe i stand til å riste av seg tilhengere om de så prøvde.

Fortellingen er med andre ord en solskinnshistorie, et nytt toppunkt i en karriere som synes å ha gått på skinner – oppover – omtrent dobbelt så lenge som et mer konvensjonelt popmusikk-liv kan forventes å vare. Når man skal skrive bok om noe slikt, må fristelsen til å ikle seg hoffreporter-gevanter være stor.

Og jo da, i korte øyeblikk kan Shanmugaratnam bli høystemt. Som når han trekker paralleller mellom «Omar Sheriff»-prosjektet og Jules Vernes «Fra jorda til månen», for eksempel, og skriver: «Men i motsetning til historien om Babels tårn, der Gud sørger for at folk ikke forstår hverandre, handler «Omar Sheriff» om å skape et nytt, felles språk og bygge et fartøy som rommer så mange ulike folk som mulig».

På den annen side: Er ikke dette en dekkende beskrivelse av det Karpe faktisk brukte 2022 til å prøve på da? Shanmugaratnam er fan, han ser verdien i prosjektet og blir på mange måter en del av det. Hva er galt i det? Hjertet i to har hjertet på jakkeslaget, akkurat som duoen den handler om.

Lekeplass og pengesluk

Mellom alt det om Magdi og Chirag, deres gryende midtlivskriser og hva det er Norges mest respektable popstjerner ønsker å bruke posisjonen sin til, gir Shanmugaratnamn gir oss interessante innblikk i organisasjonen rundt og bak dem, som per i dag er en mellomstor norsk bedrift (de er 73 folk på veien på det meste). Heri opptatt aktiviteten på kulturhuset Festiviteten i Skien, som bandet kjøpte i 2018, og som fungerer som museum, laboratorium, lekeplass og pengesluk.

Popstjerner er gode på selvfremstilling. Hjertet i to føles grunnleggende autorisert, godkjent av de to menneskene den handler om. Ja, den føles som en del av duoens prosjekt. Shanmugaratnamn graver og rapporterer, men er ikke ute etter det som måtte være ordentlig ubehagelig. Det er en positiv, optimistisk bok – og kanskje er ikke det så dumt. Jeg tviler på at det kommer til å bli skrevet noe bedre om dem.

MORTEN STÅLE NILSEN