– Hans reise fra skuespiller til krigshelt er en utrolig historie, sier forfatter Øystein Wiik.
Wiik har nå skrevet roman basert på livet til den kjente krigshelten Martin Linge. For selv om navnet klinger kjent for de fleste, mener Wiik det er mange underkommuniserte fortellinger som bør få komme fram i lyset.
Med «Flammer og regn» tar forfatteren oss med til kampene på Åndalsnes, til rekrutteringen i Storbritannia, trening i Skottland og på farefulle oppdrag i Norge.
– Historien inneholder alt
Forfatteren og sangeren fikk for alvor øynene opp for Linges liv og virke da han ble hyret inn til å bidra til Måløyraidsenteret som åpnet i 2018.
– Der hjalp jeg til med å dramatisere tekstene som skulle brukes i opplevelsesrommene, og det var her jeg ble kjent med Martin Linges historie. «Dette er jo en film, eller en roman», tenkte jeg om historien hans – som inneholder alt et klassisk skjebnedrama krever: Krig, store dilemmaer, umulige valg – og kjærlighet. Av samme grunner ønsket jeg å fortelle i romanform, og ikke ved hjelp av sakprosa. Jeg vil fortelle historien fra innsiden av Martins hode og hjerte, forklarer forfatteren.
Wiik legger til at en inderlig kjærlighetshistorie også spiller en stor rolle i boken. Martin Linges store kjærlighet, Rosemary Reed, var heller ingen hvem som helst. Hun kjørte ambulanse gjennom hele perioden Blitzen pågikk i London, opplyser han.
Tragisk død
Flere ting gjorde dypt inntrykk på Wiik da han samlet materiale og fordypet seg i Linges liv. Det er kamper og kvaler, lidenskap og offervilje i stort monn.
– Han var et stort menneske med en mektig personlighet, slår forfatteren fast. Og understreker at selv om Linge hadde tæl og mot, så hadde han også myke kvaliteter, som en godt utviklet omsorgsevne.
– Ikke minst hadde han omsorg for sine soldater. Men også som skuespiller og tillitsmann for ensemblet på Det Norske Teatret, sloss han for bedre vilkår. Det førte til at han mistet jobben, og det var starten på år med vanskeligheter, skilsmisse, dårlig økonomi, og stadig mindre roller ved teatret. Men Martin vek ikke en tomme. Og så kom krigen.
– Et spørsmål jeg stadig tumler med, er om det er nettopp denne konsekvente innstillingen til rett og galt, som i siste omgang forårsaket hans tragiske død.
– Vi trenger helter
At Linges tid for lengst er over, betyr ikke at han har mistet relevans, mener Wiik – og utdyper:
– Vi trenger våre helter mer enn noen gang, noe invasjonen i Ukraina har gjort veldig tydelig. Jeg syns jeg kan kjenne igjen mye av Martin Linge i president Zelenskyj. De har begge motet, evnen til å holde folk samlet, taleferdighetene og evnen til å inspirere – og en enorm kraft.
– Hva slags tanker og følelser håper du vekkes i oss under lesingen av «Flammer og regn», Wiik?
– Jeg håper jeg klarer å fengsle leserne, og at de tenker: Ja, dette er jo en roman, men det har faktisk skjedd! Videre håper jeg de som leser sitter igjen med en god opplevelse, og at de får en historie som gjør inntrykk og som de har lyst til å fortelle videre. Samt at de kan kjenne på litt beundring for denne ruvende skikkelsen i vår krigshistorie.
Vil ha unge lesere
Wiik forteller at historien om Linge er en klassisk historie, som berører fundamentale sider ved livet – noe han tror gjør den relevant for folk i helt ulik alder.
– Men det ville gledet meg veldig dersom også yngre lesere gikk løs på boken. Vi trenger å holde disse historiene levende, særlig nå som de siste tidsvitnene blir borte, sier forfatteren – som også har syslet med planene for en film som skildrer Linges liv.
– Det finnes et ferdig manus som er arbeidet fram i samarbeid med regissørene Nic Osborne og Nicolai Astrup Wiik. Men film tar tid, mange år. Derfor er jeg glad publikum kan bli kjent med historien gjennom bokprosjektet først.
– Til slutt, Wiik: Hvor levende ble Linge og krigsdagene for deg mens du arbeidet med boken?
– Svært levende, svært nær. Jeg begynte å drømme om ham om natten, og til tider dominerte han fullstendig alt jeg tenkte og gjorde! Jeg har ikke levd meg like mye inn i en karakter siden jeg spilte i «Les Misérables» i 1988.
