For den sterke debutboka «Hundedager» fikk hun Språklig samlings litteraturpris. Nå går Trine-Lise Rygh fra å skrive om omsorgssvikt til å skrive om hvordan depresjon kan knekke flere enn den som er rammet.
For hvor lenge kan man være sterk for to? Det er spørsmålet som reiser seg når man leser ferske Du er min historie.
Også denne gangen er anmelderne begeistret: «Vi dras inn og tar del i romanpersonenes frustrasjoner og fortvilelse, håp og håpløshet, som Rygh så finstemt og følsomt, vondt og vakkert formidler», melder Stavanger Aftenblad. Også Dagbladets anmelder har latt seg begeistre: Her vanker det toppkarakter og skussmålet: «oppsiktsvekkende og fengslende skrevet».
– Jeg er helt overveldet, og veldig glad og takknemlig for de gode anmeldelsene. Det har rett og slett betydd mer for meg enn jeg er i stand til å beskrive, sier forfatteren – og skyter inn:
– Det aller mest gledelige for meg har egentlig vært selve lesningen kritikerne har gjort av boken min, og ikke minst at anmeldelsene har vært så gode, og da tenker jeg ikke på terningkastene, men mer på den grundige og solide jobben som er gjort av anmelderne. Det rører meg.
Stor belastning
Bak enhver fortelling og roman ligger det mye tankevirksomhet, og noen ganger er det en helt konkret hendelse som har trigget fram handlingen. Slik var det ikke med «Du er min historie», forteller Rygh.
– Teksten ble til underveis, og jeg var langt inne i skriveprosessen før jeg i det hele tatt forsto hva teksten egentlig handlet om. Når det er sagt, så har jeg bestandig vært nysgjerrig på temaer som handler om menneskers indre liv og psyke, og selv liker jeg godt å lese bøker som omhandler disse temaene – både skjønnlitteratur og sakprosa, forklarer hun.
I romanen lar hun oss følge et par gjennom et mørkt år. Det blir stadig mørkere når den mannlige halvdelen ikke kommer seg ut av depresjonen. Kvinnen prøver å bære alt, men forholdet knaker mer og mer i sammenføyningene.
Pårørende av personer som sliter med alvorlig depresjon, kan selv bli syke ettersom det er en så stor belastning. Men det er mange som blir værende i tristessen og melankolien – ikke minst fordi man ikke vil svikte den syke.
– Har man normalt utviklet empati og ansvarsfølelse, har man alltid et ønske om å trøste og hjelpe – og si de riktige tingene, i håp om at den andre skal føle seg bedre, sier forfatteren til NTB.
Romaner gjør oss empatiske
Både i skjønnlitteraturen og i filmen har vi fått mange fortellinger som handler om hvor opprivende det kan være å leve tett på noen med psykisk sykdom. Rygh tror det er plass til mange slike historier, og sier:
– Generelt tror jeg litteratur kan skape både innsikt og forståelse. Forskning viser faktisk at skjønnlitteratur kan gjøre oss mer empatiske. Jeg tror lesing av skjønnlitteratur kan oppleves som forløsende dersom man for eksempel står i en livskrise, og i beste fall bidra til at man ser ting fra et litt annet perspektiv.
Sa opp jobben
– Kanskje kan litteratur være en form for respons på slike livskriser – og hjelpe oss til å finne en vei videre, sier hun.
Forfatteren fikk både pris og gode anmelderord da hun slapp debutromanen sin i fjor. Man kan saktens spørre seg om slikt skaper et press på å prestere like bra neste gang.
– Jeg har ikke følt på prestasjonsangst etter forrige bok. Jeg opplevde tvert imot at prisen jeg fikk for Hundedager bekreftet at jeg faktisk kan skrive. Jeg var jo en godt voksen debutant i 2020, og har etter den tid til dels endret retning i livet. Blant annet har jeg sagt opp jobben min. Jeg er usikker på om jeg hadde vært modig nok til å ta det valget dersom debutboken ikke hadde fått en brukbar mottakelse.
– Til slutt Rygh, gir boken innsikt i hvordan vi kan møte og støtte mennesker som sliter psykisk?
– Jeg tror ikke jeg kan påstå at romanen gir tips til hvordan vi kan hjelpe mennesker med slike utfordringer. Det jeg kan håpe på, er at leseren gjennom romanen kan oppleve å føle seg forstått på et vis.
