Jenny Jordahls «Er jeg snerpet?» Er et morsomt skråblikk på trettitallets damemagasin – men det blir for lettbeint.
Kvinnekampen har kommet langt siden trettitallet. Eller har den det? Skal vi tro skjønnhetsklinikker som åpner på Frogner, og ikke minst Jenny Jordahls nyeste tegneseriebok, er det fremdeles mye fra husmødrenes glansperiode som er skrekkelig gjenkjennelig den dag i dag.
I Er jeg snerpet? dykker illustratøren ned i magasinet «Alle kvinners blad», mer bestemt i 1938-utgavene, og ser med nåtidens blikk på råd, oppskrifter og leserinnlegg.
Det blir det humor av – men skråblikk uten noen nevneverdig dybde gjør det til en litt ensformig utgivelse i lengden.
Hårreisende morsomt
Dette er et grep Jordahl har benyttet seg av i tidligere utgivelser med Marta Breen og Ole Mathismoen; Å tegne seg inn i historien som en egen karakter og slik lose leseren gjennom tematikken. I dette tilfellet tar hun bokstavelig talt leseren med tilbake i tid. Det er et grep som fungerer godt også i denne sammenheng, og tillater henne virkelig å harselere med kvinnebladets innhold, ved å røske utdaterte utsagn og råd inn i moderne tid.
Og det er tidvis veldig gøy:
Bokens styrke er Jordahls humoristiske blikk og evne til å plassere datidens problemstillinger og råd inn i nåtidens samfunnsbilde. Med all vår etterpåklokskap, er det klart at fortidige utsagn fremstår hårreisende – men tidvis også skremmende gjenkjennelig:
Savner refleksjoner
Er jeg snerpet? presenterer et godt knippe underholdende utdrag fra 1938-utgavene av «Alle kvinners blad». Men jeg savner litt mer refleksjon underveis.
Forsøket på en tematisk inndeling fungerer «så där», og selv om oppsummeringen til slutt binder det hele sammen, føles utgivelsen likevel litt ufullstendig.
Det er alltid morsomt med tilbakeblikk på de rare fortidsmenneskene. Og Jordahls skråblikk er gøyale. Men skråblikk og vittige betraktninger bærer ingen bok alene.
Er jeg snerpet? oppleves som en litt lettvint løsning på et artig utgangspunkt. Dog slår illustrasjonene an enkeltvis og er garantert å underholde de som kan sympatisere med fortidskvinnenes påkjenninger. Det vil si, alle kvinner.
NORA STEENBERG
