LYRISK: Det var kanskje overraskende, men helt uten de vanlig kontroverser og negativ kritikk, at den amerikanske lyrikeren Louise Glück ble tildelt Nobelprisen i fjor høst. Nå har Forlaget Oktober utgitt samlingen som regnes som hennes hovedverk, «The Wild Iris» på norsk. Gjendiktningen er ført i pennen av Ingvild Burkey.
Da Louise Glück (f. 1943) ble offentliggjort som Nobelprisvinner var kun en diktsamling, Averno, oversatt til norsk. Samlingen var i tillegg – og for sikkerhets skyld – «nullet» av Kulturrådet. Nå har Forlaget Oktober fordoblet antall utgivelser i norsk språkdrakt, i slutten av april kom Vill Iris, i Ingvild Burkeys språksikre gjendiktning.
«The Wild Iris» (1992) er av mange regnet som Louise Glücks hovedverk. Samlingen ble året etter belønnet med Pulitzerprisen, samt med William Carlos Williams Award.
I Oktobers omtale av boka heter det:
«Gjennom et år i og omkring en hage – en konkret hage, kanskje forfatterens egen hage i Vermont, og en allegorisk, generell hage – foregår en samtale om livet på jorden, mellom blomstene i hagen, en gartner og en guddom. Blomstene i diktene er, som mennesket, underlagt nådeløse naturbetingelser, og det organiske livet i hagen, fargesprakende, syklisk, gjensidig forbundet, stilles opp mot menneskets hjelpeløshet i møte med livets overganger.»
Tidligere i dag publiserte vi Lyrikklista for april, Vill iris var første «runner up» til lista. Det etter kun få dager i bokhandel. Vi må derfor forvente oss en langt høyere plassering i mai.
Håndplukket gjendikter
Oktober har helt sikkert gått flere runder før forlaget håndplukket gjendikter til et så sentralt diktverk i litteraturhistorien. Valget falt tidlig på Ingvild Burkey.
Ingvild Burkey (f. 1967) har i tillegg til sitt eget forfatterskap, lang fartstid som oversetter og gjendikter. Hun debuterte i 1994 med diktsamlingen Torden i søvne.
Burkey har i tillegg arbeidet i flere afrikanske land, inkludert Uganda, Sør-Afrika, Rwanda og Zimbabwe. Fra 1997 var hun i tre år menneskerettsobservatør for OSSE i Bosnia, noe som vises igjen i hennes prosatekstsamling Intervju med den hjemvendte helten (2002). Hennes andre diktsamling, Den mest tenkelige av alle verdener, kom i 2008 og ble nominert til Brageprisen.
I 2017 kom Et underlig redskap, en samling fortellinger som ble belønnet med Riksmålsforbundets Litteraturpris. I juryens begrunnelse het det den gang at:
«Dette er et erkjennelsesprosjekt, nakent omflakkede, men med en suveren språklig beherskelse som kompass. Ingvild Burkey er en oppfinnsom, kunnskapsrik, hyperobservant forfatter med en frapperende originalitet i tanke og uttrykksmåte. Ikke bare er hun en selvskreven vinner av Riksmålsprisen, hun er en forfatter på Nobelprisnivå.»
Forlaget Oktober har åpenbart visst hvem de kunne hvile oppgaven på.
Vi tar med dette direkte kontakt med gjendikteren:
— Hva tenker du selv var bakgrunnen for at nettopp du fikk gjendiktningsoppdraget?
— Forlaget Oktober tok kontakt med meg på senhøsten i fjor, noen uker etter at det ble kjent at Louise Glück hadde vunnet Nobelprisen i litteratur for 2020. Hvorfor Oktober valgte å spørre akkurat meg om å gjendikte The Wild Iris, må du nesten spørre forlaget om, men en viss erfaring som oversetter og gjendikter har jeg, vel å merke fra norsk til engelsk. Jeg har oversatt de fire bøkene i Karl Ove Knausgårds årstidskvartett, hans bok om Edvard Munch, Så mye lengsel på så liten flate, og nå nylig, Per Pettersons roman Menn i min situasjon, for det britiske forlaget Harvill Secker. Jeg har også gjendiktet utvalgte dikt av blant andre Steinar Opstad, Pedro Carmona–Alvarez, Per Jonassen, Anne Helene Guddal, Sonja Nyegaard, Thomas Marco Blatt, Yngve Pedersen og Karoline Brændjord for Kolon forlag. Men Vill iris er min første gjendiktning fra engelsk til norsk, eller fra farsmålet til morsmålet, om jeg kan si det sånn, noe som for meg har vært en ny og krevende, men også svært givende erfaring.
— Var det skummelt å gi seg i kast med en lyrisk Nobelprisvinner?
— Da forespørselen fra Oktober kom, hadde jeg bare lest én av Glücks hittil tretten diktsamlinger, nemlig Averno, og dét på norsk, i Per Pettersons bevegende gjendiktning fra 2017. Men etter bare noen få strofer av titteldiktet i The Wild Iris visste jeg at jeg ikke kunne si nei til dette. Selvfølgelig inngir det en viss ærefrykt å skulle gjendikte en nobelprisvinner. Og det hendte underveis, når enkeltdikt viste seg vrange, at jeg tenkte, dette går ikke. Men etter hvert opplevde jeg at jeg fant en vei inn i Glücks forestillingsverden og en norsk stemme som kunne bære vekten av diktene hennes.
— Har du måttet ta direkte kontakt med Louise Glück?
— Jeg forsøkte ikke, og følte heller ikke noe behov for, å kontakte Glück med spørsmål mens jeg arbeidet med gjendiktningen. For det første fordi hun nå høyst sannsynlig får arbeidsroen sin avbrutt nærmest konstant, nå som hun har fått Nobelprisen og alle vil ha en bit av henne. Men også fordi diktene er så klare, så presise. Glück er på ingen måte en hermetisk eller vanskelig tilgjengelig poet, selv om diktningen hennes vitner om en dragning mot mystikken. Det har vært sagt at inngangsbilletten til et dikt av Glück bare koster én dollar, men at når du først er kommet inn, oppdager du at territoriet er komplekst. Det stemmer godt overens med min opplevelse av Vill iris.
— Hva har vært de største utfordringene du har møtt i arbeidet med gjendiktningen?
— Vill iris er bygget opp som et polyfont korverk, der en rekke ulike stemmer – blomsterstemmer, et dikter- eller gartner-jeg, en navnløs skapergud – vekselvis påkaller, anklager, trøster eller krangler med hverandre. Toneleiet i diktene spenner vidt, fra det høystemte til det komiske, fra det klagende til det ironiske, fra det vemodige til det opprørske, og som gjendikter har det vært krevende å treffe riktig tone. En annen og mer teknisk vanskelighet er Glücks utstrakte bruk av den engelske verbalformen «present continuous», som i working, thinking, watching, en form som dukker opp i nesten hvert eneste dikt i Vill iris, og som vi mangler på norsk. Så jeg har måttet finne måter å omskrive dette på uten å miste originalens flyt og rytme. I enkelte dikt forekommer det også idiomatiske uttrykk, brukt på en helt vidunderlig måte, som i denne strofen fra et av de mange diktene med tittelen «Aftensang», der det lyriske jeget henvender seg til en fraværende gud:
Your starry voice all shadow now
and the earth dark again
with your great changes of heart.
«To have a change of heart» betyr å skifte mening, å ombestemme seg, samtidig som det her beskriver årstidenes skiftninger, naturens ubønnhørlige syklus fra vår til vinter og tilbake igjen. Hvordan gjenskape denne assosiasjonsrikdommen på norsk? Som gjendikter må du bare etter beste evne ta i bruk alle målspråkets ressurser og håpe at det bærer.
— Takk, det er min bestemte oppfatning. Et dikt fra samlingen?
LAMIUM
Det er slik du lever om du har et kaldt hjerte.
Som jeg gjør: i skyggene, krypende over kjølig stein,
under de store lønnetrærne.
Solen rører meg knapt.
Det hender jeg ser den tidlig om våren, den stiger langt borte.
Så vokser løvverket sammen, og skjuler den fullstendig. Jeg kjenner den
glimte mellom bladene, ustadig,
som når noen slår en metallskje mot siden av et glass.
Ikke alt som lever
krever like mye lys. Noen av oss
lager vårt eget lys: et sølvblad
som en sti ingen kan bruke, en grunn
sjø av sølv i mørket under de store lønnetrærne.
Men dette vet du allerede.
Du og de andre som tror
dere lever for sannheten, og følgelig elsker
alt som er kaldt.
