Verdens rikeste mann

Jeg er på fjellet. I en lånt hytte. Sneen henger tungt over mønet, og den hvite massen pakker inn hytten der vi har søkt tilflukt mens coronaen herjer i byen. Jeg leter etter skatter i bokhyllen, og jeg finner Helge Ingstad.

Jeg har noe som skal skrives. Og noen ski som skal prøves. Hva passer bedre enn å reise bort noen dager da?

Og det er noe med det å sitte foran en peis og se inn i flammene. Noe varmt i koppen. Sliten etter dagens tur. Kjenne at byluften i lungene er byttet ut med frisk fjelluft og føle at du er ganske høyt over hverdagen.

En lånt hyttes bokhylle er et eventyr. Et helt nytt bibliotek. En og annen gammel krim, én bok med fjellblomster og én om dyrelivet på fjellet. Noen Morgan Kane-bøker, noen reiseskildringer. Og flere av Helge Ingstad. Dem tar jeg frem.

Tre århundrer

Det er mulig mange av dagens unge tror Helge Ingstad bare er en havarert fregatt, men mennesket og forfatteren Helge Ingstad har satt dype spor etter seg og huskes med glede av mange, blant annet denne skribent. Så jeg blar i bøkene. Og tenker på denne fantastiske mannen som levde i tre århundrer. Født i 1899, død i 2001.

Det er ikke så mange av oss som får oppleve tre forskjellige århundrer. Det er ikke så mange av oss som i løpet av livet gjennomfører en lang utdannelse bare for å bryte opp og reise ut på oppdagelsesferd heller. Og det er i hvert fall ikke mange av oss som har levd blant fangstfolk i Canada, inuiter på Grønland og apacher i Sierra Madre.

Men det har Helge Ingstad. Mannen som la ned sin advokatpraksis i gamlelandet og reiste ut på eventyr. Og som ga verden det endelige beviset på at det var vi, det vil si vikingene, som kom først til Amerika. Og som i tillegg slo fast at det fantes «ville» apacheindianere i Sierra Madre-fjellene i Mexico så sent som i 1930-årene.

Eventyr

Helge Ingstad levde et liv nøyaktig slik vi drømte oss livet selv da vi var barn. På eventyr og oppdagelsesferd der ingen europeer har satt sin fot. Etter hvert også med en vakker kvinne ved sin side, som var like opptatt av arbeidet som han selv var. Og som når oppdagelsene er unnagjort setter seg ned og skriver gripende reiseskildringer, så gode at selv den store Hamsun skal ha sagt til ham: ”De er en makeløs skildrer, og alt underbygger De med viden”.

Helge Ingstad skrev ni bøker. Han skrev om pelsjegerliv nord i Canada, om fangstfolk på øst-Grønland og om vikinger på Newfoundland. Men den som har gjort sterkest inntrykk hos undertegnede er skildringen av apache-indianerne i boken Jakten på den tapte stamme. Der forteller Ingstad om reisen til det indre av Sierra Madre-fjellene på leting etter de siste ville apachene som levde slik forfedrene hadde gjort. Den lille flokken som skulle ha unnsluppet forfølgelsene på slutten av 1800-tallet og som hadde nektet å overgi seg til et liv i reservatene. Høyt oppe i de ufremkommelige fjellene levde Geronimos etterkommere som de hadde levd i hundrevis av år. Og hvilken skildring Ingstad gir oss. Hovedpersonene i historien: Den opprinnelig urbane norske advokaten Helge Ingstad og den gamle apachen Yanozah som hadde ridd med Geronimo som ung. Med den svikefulle yaquien Mora som veiviser i de ville fjellene. Bedre indianerbøker har ikke vært skrevet. Og dette var sant. Fra virkeligheten.

De siste frie

Fant Helge Ingstad den tapte stamme? Han påsto det. Først. Men han modererte det senere til at han fant sporene etter dem og bevis for at de virkelig eksisterte. Hadde de gjemt seg for meksikanerne i hundrevis av år kunne de saktens gjemme seg for en enslig nordmann i et par måneder. Men han fant altså beviset for at de var der. Han fant hulene deres og bålene. Boken slutter slik: «Nå er tiden inne da de ville tenner bål der oppe i klippene, nå i gråskjæret da røken vanskelig kan sees. En liten flokk skinnkledde mennesker samles om ilden, sitter der og speider over landet mens de prater om sin verden. Omkring dem ligger den umåtelige villmarken, som en gang hørte forfedrene til. Nå er de fredløse der. Deres nærmeste er drept. Selv er de dømt til undergang, og de vet det. Men en ting eier de: friheten».

Verdens rikeste mann

Men aldri er han bedre enn når han skildrer lykken han opplever alene i villmarken, slik han gjør i boken Pelsjegerliv fra 1931: «Her er min kano, mine garn, min børse og mine hunder. Skogene og vannene står til min rådighet. Jeg sitter i skjorteermene foran mitt telt og føler meg som millionær.»

Jeg er i slekt med denne oppdageren og fangstmannen her jeg sitter foran bålet i min lånte hytte. Fjellene og viddene står til min rådighet. Villmarken er rett utenfor. Med sitt endeløse hvite teppe ligger den og venter på meg. Børsen er riktignok ikke her. Ikke kanoen og hundene heller, men jeg skjønner så godt hva den gamle mester mener. Jeg ser ham for meg der ved Store Slavesjø i de kanadiske skogene. I skjorteermene foran teltet. Pipen i munnviken. Mysende utover den endeløse villmarken. Verdens rikeste mann.

Sommeren sover

Det er vinter i Norge. Det er kaldt. Og hvitt. Men som en annen dikter sa en gang: Sommeren sover bare. Den skal bare hente nye krefter og lade opp batteriene. Om noen måneder er den her igjen. I mellomtiden får vi vise at vi setter pris på variasjonen i den uendelige vakre naturen vi er tilgodesett med her nord.

I morgen skal jeg ut på tur igjen. Labbe et par timer innover vidda. Kjenne fjelluften fylle lungene og at kroppen fungerer. Så skal jeg hvile foran peisen med en av bøkene fra bokhyllene der oppe. Se inn i flammene og kjenne at det gjør godt. Verdens rikeste mann.

***

Bøker av Helge Ingstad (1899-2001)

Pelsjegerliv – blant Nord-Canadas indianere (1931)

Øst for den store bre (1935)

Apache-indianerne. Jakten på den tapte stamme (1939)

Klondyke Bill (1941)

Siste båt (skuespill, 1946)

Landet med de kalde kyster (1948)

Nunamiut – blant Alaskas innlands-eskimoer (1951)

Landet under Leidarstjernen (1959)

Vesterveg til Vinland (1965)

(Kilde: Wikipedia)

(Hovedbilde: Ukjent fotograf, The Land of Feast and Famine, 1933 / Pelsjegerliv, 1931)