Byens bokstaver

Lars Saabye Christensen (f. 1953) elsker Oslo. Kanskje spesielt byen som den var og framsto. Dette har han til fulle dokumentert, senest i Byens Spor-triologien. I høst følger han opp med kjærlige og stillferdige vers om og til byen han har vært trofast mot i snart 67 år « ..bortsett fra i 1983/Da reiste jeg nordover/for å lære avstanden å kjenne».

I begynnelsen av tusenåret delte jeg noen glass med Lars Saabye på ærverdige Tostrupkjelleren. I motsetning til alle andre var jeg dessverre ikke svært begeistret over Halvbroren som den gang nettopp var utkommet. Antagelig fyrt opp av ildvann, avbrøt jeg: – Du må slutte å legge all din energi i disse romanene, det er jo lyriker du egentlig er!

Dagen etter angret jeg meg selvsagt og som man ofte gjør, er det blitt ett glass for meget. Jeg elsket jo både romanene Beatles og Herman, men noen år senere da forfatteren ble intervjuet på fjernsynet i forbindelse med lansering i USA, svarte han likevel: – Jo, men det er jo lyriker jeg egentlig er.

Få fanger stemninger og atmosfære på enkle og tilsynelatende likeframme, rader som Lars Saabye Christensen. Musikaliteten viser han til fulle i denne lille, men viktige etterretten til Byens Spor. Dette er en diktsamling å bli glad i. En minnebok å stendig hente fram. Den fyller meg som leser med ro, men får meg samtidig til å huske gode stunder og steder jeg har hatt glede av igjennom mine mange år i Tigerstaden – «denne forunderlige byen som ingen forlater før han har fått merker av den».

Et av strøkene i Oslo som jeg alltid har likt er Majorstua, eller Majorstuen som de sier lengre vest. På T-banestasjonen drev helt fram til denne måneden, Bjørn Sand og Unni Bernhoft kiosk. I dag er Majoren Cigarer pakket ned, stengt og lukket.

Et kapittel er forbi.

BLÅTT SKILT

Jeg vil minne om Majoren Cigarer
i Majorstuhuset på Majorstua
Kanskje den siste kiosken i sitt slag
der ukebladene fremdeles henger
på slake snorer som tøy til tørk
i bakgårdenes sparsommelige sol
Og det lukter tobakk, tungt, søtt og fristende
For selv om sigarettene ikke får ligge fremme
men må stues bort i forseglede skap
kan man ikke forby lukten
Og alt man ikke kan forby
skal vi ta vare på
og alt som er det siste i sitt slag
skal vi også ta vare på

Men det er ikke bare derfor
jeg vil minne om Majoren Cigarer
Det er også fordi Norges morsomste mann
står bak disken, i hvert fall gjorde
han det inntil nylig, jeg mener Bjørn Sand
særlig kjent som Stutum, en skikkelse
eldre mennesker i byen
vil nikke gjenkjennende til
Som alle store klovner
fikk Bjørn Sand oss til å le av oss selv
Det er aldri lett

Jeg har ofte tenkt jeg skulle si det til ham
At han er Norges morsomste mann
til tross for at han kanskje ikke er morsom lenger
Men hver gang har jeg mistet motet
Og i stedet bedt om en pølse med brød

Kanskje han ville tatt det ille opp

På vei hjem tenker jeg alltid:
Er det mulig å si noe i dag uten å bli misforstått?
Er det fremdeles mulig å le av oss selv?

Nå er det i hvert fall sagt

Det skal heller ikke glemmes
at hustruen hans, Unni Bernhoft, også
hjelper til bak disken, i hvert fall inntil nylig
De som er enda eldre vil huske
at hun spilte pikkoloen i den klassiske
komedien Fjols til fjells

Det er nesten ufattelig at så
mange går forbi Majoren Cigarer
hver eneste dag uten å vite dette

Nå er det også sagt

Men det røyner på
Vi skjelver i buksene hver gang
vi leser dødsannonsene

Hukommelsen krever tross alt minst
to mennesker som snakker
sammen

Og for å bevare en bærekraftig erindring
krever vi også umiddelbar stans
av all graving
nord for Valkyrieplassen

***

Helt til slutt tar vi også med oss avslutningen på åpningsdiktet i velsignede Lars Saabye Christensens lavmælte kjærlighetserklæring til byen Oslo, diktet har tittelen Status:

En dag skal vi uansett gå fra hverandre
og dagen nærmer seg
Det er avgjort
Det er slik det er med kjærligheten
enten vi vil det eller ikke
Det er slik det er med en by
Og etter oss skal kjærligheten finnes
i andre former, slik gamle
fotgjengerfelt som
nesten er visket ut, blir malt på samme
måte på ny