Mesterverk eller mageplask?

Første bud for en anmelder er å holde armlengdes avstand til andre anmeldelser av samme bok, før man setter seg ved tastaturet. Ellers er det en risiko for at man bevisst eller ubevisst lar seg farge av andres meninger, eller at formuleringer smitter av.

Denne gang var det umulig å styre unna et par av de øvrige på oppløpssiden, da fredagens anmeldelser i store bokstaver vitnet om tidenes frontkollisjon i vurderingen av en norsk bokutgivelse. Mens Silje O. Ulsteins Krypdyrmemoarer ble panegyrisk hyllet med tilhørende sekserterning i Dagbladet, mente VGs Sindre Hovdenakk at dette var «et trist forsøk på å overselge en svak debutbok» og resultat av totalsvikt hos det ærverdige krim-forlaget Aschehoug. En skarve toer landet Hovdenakk på.

Tveegget sverd

Silje O. Ulstein:
Krypdyrmemoarer

Psykologisk thriller
Aschehoug
444 sider

Det har vært atskillig buzz i forkant av Ulsteins thriller-debut. Ikke bare hos Aschehoug, men også hos Oslo Literary Agency – som allerede før norsk utgivelse har solgt Krypdyrmemoarer til solide forlag i Sverige, Danmark og Nederland. Agenturet har ved flere anledninger vist seg å være Norges dyktigste på sjøsetting av internasjonale suksesser: som Maja Lundes Bienes historie (solgt til 37 land), Simon Strangers Leksikon om lys og mørke (23 land) og Helene Floods thriller-debut Terapeuten (28 land). Denne høsten har de altså sirklet inn nok en debutant i samme sjanger som sistnevnte.

Forhåndshyping er som kjent et tveegget sverd: På den ene side får forfatteren en synlighet som få debutanter kan drømme om. På den annen side blir forventningene høye og fallhøyden stor.

En pytons beretninger

Ulstein skrider til verket med velkjente grep: Flere fortellerstemmer og tidsplan, utporsjonert i korte kapitler. Inngangen til handlingen er kort skissert: I ett tidsplan møter vi Liv, som bor i kollektiv sammen med Ingvar og Egil, i Ålesund i 2003-2005. I «nåtid», som utspiller seg i Kristiansund sommeren 2017, møter vi Mariam, som opplever alle mødres mareritt: etter en krangel i butikken forsvinner hennes 11 år gamle datter Iben. Mariams reaksjon er alt annet enn rasjonell.

Nevnte Liv og Mariam er to av fem jeg-stemmer i denne fortellingen. Etterforskeren Roe og politibetjent Ronja er ytterligere to. Den femte tilhører – hold dere fast – Nero, tigerpytonen som bor sammen med de tre i kollektivet. Nero byr på seg selv og et indre liv zoologer hittil ikke har evnet å formidle. Altså ikke bare instinkt, men refleksjoner – selv om det skal sies at de to her er tett knyttet sammen. Det er et grep som sikkert vil lugge hos noen lesere. Jeg synes dette et godt stykke på vei er et originalt og velfungerende påfunn.

Endimensjonalt karikerte

Hvordan fungerer karakterene som befolker denne historien? Typetegningen av Livs kollektiv-samboere Egil og Ingvard synes å være ganske grunne og endimensjonalt karikerte, trass i at de to får stor plass innledningsvis: Ingvar fremstilles som en evig tjallende slakk band-fyr, og Lacoste-Geir som en ung mann med pengesterk familiebakgrunn og som serieforbruker av silikon-babes. Typene males anelsen mer ut etter hvert, men likevel ikke tilstrekkelig til at det sannsynliggjør enkelthandlinger de to senere velger å utføre i fellesskap. Bokens «nesten-havari» hva gjelder typetegninger, er det politibetjent Ronja Solskinn (ja, hun heter så) som er gjenstand for. Hennes jeg-bidrag fremstår innledningsvis som temmelig juvenile beretninger fra en florlett naiv skikkelse. Trolig et bevisst grep fra forfatteren, men dette bryter med Ronjas senere evner til tanker og observasjoner.

Interessante hovedroller

Ellers befolkes Krypdyrmemoarer av folk med betydelig bagasje å bære – kanskje i overkant mye, vil noen sikkert mene. Ikke minst gjelder dette de viktigste fortellerstemmene: politietterforsker Roe, Mariam og Liv. Disse fungerer langt på vei godt, trass i alle sine tilkortkommenheter og særheter. Ulstein makter å tilføre dem tilstrekkelig dybde, og gjør dem interessante å følge.

Når forlaget lover en psykologisk thriller, er det viktig å betone at dette er en bok hvor psykologien mer er deponert i rollefigurene enn i historien. Ulstein utforsker mørke og skam, sorg og hevntanker, kjærlighet og begjær, og rollefigurenes hamskifter og identitetskriser, etter som fortellingen skrider frem.

Snedig bedrag

Kanskje er det ikke fair å sammenligne en norsk debutant med internasjonale bestselger-forfattere, men ettersom man har visse internasjonale ambisjoner også med Krypdyrmemoarer er det relevant å gjøre seg noen tanker: Hvordan står denne psykologiske thrilleren seg i sammenligningen med de siste års internasjonale suksesser i sjangeren – som Gillian Flynns Flink pike, C.J. Watsons Før jeg sovner, og Alex Michaelides Den tause pasienten?

Felles for de tre nevnte – hvorav også de to sistnevnte interessant nok også var bokdebutanter – er den elegante måten leseren lokkes med på, og hvor snedig bedraget er.

Silje O. Ulsteins metode er mer omfattende. Det puttes atskillig mer i blenderen, både av rollefigurer, aparte opptrinn, tidssprang og transportetapper, og dette truer tidvis med å sabotere fremdrift og spenning. Det hele kan rett og slett bli hakket for konstruert og stedvis rive leseren ut av flytsonen.

Så, underveis i andre, lengre sekvenser, sitter fortellingen godt, det er både spenning og driv, og vitner om en forfatter som har mye inne.

Ambisiøst prosjekt

Noe av fascinasjonen ved en virkelig god psykologisk thriller er en god landing, hvor leseren sitter igjen fullstendig bedratt og elegant rundlurt. Det er stadig mer krevende å få til i en verden hvor mange lesere av sjangeren har blitt presentert for det meste. I Krypdyrmemoarer blir den siste og avgjørende omdreiningen for lettvin og lite original. Det skurrer også når en av bokens hovedrolleinnehavere i samme sveip gjør et vilt usannsynlig trekk.

En strammere regi og en enda mer kritisk gjennomgang ville hevet denne thrilleren ytterligere noen hakk.

Likevel: Ulstein har gitt seg i kast med et svært ambisiøst debut-prosjekt, og valgt å hoppe første hopp i Vikersund, og ikke i liten bakke rett oppe i lia. Det skal hun ha kred for, og det varsler et forfatterskap det skal bli interessant å følge i årene som kommer.

VEBJØRN ROGNE

(Foto: Oda Berby)