Igjen er Livet mesterlig plukket ned og plassert på sidene av Vivian Gornick.
Joan Didions De magiske tankers år (utgitt på Tiden i 2007) er blitt en nyklassiker innenfor memoir-sjangeren, som vi av forskjellige grunner må plassere i sakprosabæggen, enda det er både sol og regn, skjønnlitteratur og sak, innenfor samme lesetime. Rett og slett et vestlandsvær av en bok. Hos Didion er rammefortellingen tapet av en ektemann. Både for Didion og Gornick kan Ole Robert Sundes romaner og flanerier, spesielt Penelope er syk, være en referanse. Personlig er jeg blitt påminnet Sven Kærup Bjørneboe under lesingen, jeg må kanskje vende tilbake til hans skjærgårdsskildrerier mot slutten av sommeren?
Vivian Gornick:
Den odde kvinnen og byen
Oktober
160 sider
Oversatt av Johanne Fronth-Nygren
Heftige bånd av Vivian Gornick ble utgitt på Oktober i fjor, med et fyndig anbefalingsbrev fra Per Petterson. Dette er starten på hennes New York-bøker på norsk. Boka ble opprinnelig utgitt i 1987. Rammefortellingen er mor og datters liv og relasjon i New York og det var strålende lesning for folk som ikke trenger handling på handling, men heller korte og lange rulleringer bakover, finskårne observasjoner og som kan tenkes å gispe av innsikter og språklig forfatterpresisjon.
Kokett og klart
Vårens bok, Den odde kvinnen og byen, er på mange måter en fortsettelse av Heftige bånd, men nå er rammen enda løsere: det veksles mellom jeg-personen Vivian og vennen Leonard. Sistnevnte er lett å se for seg som en slags kokett krysning mellom Tom Wolfe og Truman Capote, men Leonard blir mindre synlig utover i boka når Vivian Gornick gir seg i kast med klassikerne og eldre tiders New York og historier som på smart måte faller etter hverandre i denne utgivelsen.
Jeg er ikke rette person for dette livet,
sukker Vivian, og
Hvem er vel det, sier han og blåser ut i min retning
De odde kvinnene refererer til de frigjorte kvinnene. Gornick er også i denne boken innom både kvinnesak og feminisme, båsene som må sprenges også i nåtid.
Nennsomt oversatt
Mye av suksessformelen på norsk, kan være den skjønnsomme oversettelsen Johanne Fronth-Nygren gjør. Hun får det til å svinge når det trengs, bare sjekk dialogen fra en episode med en pussig bussjåfør i byen:
«Hei», ropte en stemme bakerst. «La oss få fart på sakene, jeg er nødt til å komme meg downtown pronto»
I denne utgivelsen fikk hun med noe som Heftige bånd naturlig nok mangler, refleksjoner omkring 11. september og hvordan atmosfæren er endret. Gornick gjør elegante looper i tiden og tema og det er imponerende konsentrert prosa. Glem ikke hvilken prestasjon det er å skrive kort og konsist og Gornick var 80 år da Den odde kvinnen og byen kom ut på engelsk i 2015.
Byens signaler
Fremdeles gjør E.B. Whites vesle essay Here is New York fra 1949 seg gjeldende i litteraturen om byen. Det er gjenutgitt flere ganger. Les det! Lytt til Velvet Underground! Se Taxi Driver og filmene Paul Auster skrev manus til. Legg til hva du forbinder med N.Y. Uansett preferanse, tror jeg Vivian Gornick treffer noe alment sant når hun oppsummerer (på en måte som ikke er ulik Rolf Jacobsens strålende dikt Signaler):
Det er stemmene jeg ikke kan klare meg uten. I de fleste av verdens byer er befolkningen plantet i århundrer med brolagte smug, forfalne kirker, arkitektoniske relikvier, og ingen blir noen gang gravd opp, de blir bare lesset oppå hverandre. Hvis du har vokst opp i New York, er ikke livet ditt en utgravning av bygninger, men av stemmer, også disse lesset oppå hverandre, også disse uten å erstatte hverandre …
VIDAR KVALSHAUG
