Mye mer står på spill denne gangen, i Jessica Townsends Ingenlund-oppfølger.
Jessica Townsend, som i disse dager gjester Norsk litteraturfestival på Lillehammer, skapte store bølger med den første boken om Morrigan Kråkh, Ingenlund. Den ble hyllet som «den nye Harry Potter», og vant flere gjeve priser i hjemlandet Australia. Oppfølgeren har vært etterlengtet blant nyfrelste fans, og leserne blir neppe skuffet.
Som i den første boken, starter også Vundersmed på Morrigans bursdag – men denne gangen under hyggeligere omstendigheter. Mye har forandret seg på ett år. Morrigan har funnet seg en familie i de ansatte på hotell Devkalion, som hennes fadder Jupiter Nord driver. Hun har fått innpass i Det Vunderlige selskap, og endelig skal hun få en utdannelse. Men det er ikke akkurat fordelaktig at hun er en vundersmed – en som besitter mystiske krefter og er beryktet for sin ondskap.
Mystisk avsender med skumle krav
Jessica Townsend:
Vundersmed: Morrigans kall
Vigmostad & Bjørke
442 sider
Oversatt av Kirsti Vogt
Det er nok av utfordringer å ta tak i: I tillegg til alt strev med Morrigans tabubelagte evner, forsvinner folk og vunderdyr sporløst. Jupiter må nok en gang tilbringe mye tid vekk fra hotellet, og vekk fra Morrigan, på mystiske oppdrag. Det passer dårlig nå som Morrigan trenger ham mer enn noen gang. Hun, og kullkameratene i Kull 919, har lovet Eldstene å holde Morrigans evner hemmelige – ellers vil de bli utvist. Men dette blir vanskelig når en mystisk avsender truer med å røpe hemmeligheten, dersom de ikke oppfyller en rekke ydmykende og vanskelige krav.
Vundersmed byr på mer dramatikk og spenning enn den første boken. Det er mye mer som står på spill denne gangen. Morrigan skjønner at opptaksprøvene hun måtte gjennom året før var barnemat i forhold til det hun nå står ovenfor. Og hun skjønner at det er vanskelig å skaffe seg sine etterlengtete venner, når de plutselig må ofre alt for deg:
«Når hun tenkte på den hun hadde vært for et år siden, den idioten som trodde hun skulle få åtte fiks ferdige søsken hvis hun bare besto opptaksprøvene … som om noe noen gang var så enkelt.»
Rowlingesque
Det er ikke vanskelig å forstå at flere har sammenliknet Ingenlund og J.K Rowlings Harry Potter-univers. I ekte Rowling-stil har Townsend bygget opp et komplett magisk univers, et univers som er mer enn et bakteppe til historien. Universet utvikler seg i bok 2, og blir enda mer magisk og «vunderlig». Denne utrolige verdenen, og alle de morsomme tingene man kan gjøre der, tar like mye plass som selve mysteriet og det er minst like fascinerende å følge. Som når Morrigans soverom forandrer form og innhold daglig, eller å være med på Ingenlund-basaren og turer ned Godterigata eller inn i Skøyersmugene.
De mange gode karakterene er også med på å bygge et vellykket vunderlig univers. Hagbart, Morrigans trofaste venn, blir viet mer sideplass her i Vundersmed – og godt er det. Han er en herlig «comic relief», og en motvekt til Morrigans kvernende blå tanker. Hagbart er en Ronny Wiltersen, om du vil, med en like stor og rar familie.
Ond av natur?
Er Morrigan god eller er hun ond? Det er spørsmålet hun kverner på i denne boken, og som også alle andre i Ingenlund stiller seg – bortsett fra Jupiter.
«Jeg vet at vundersmeder kan være gode. Jeg vet det fordi jeg kjenner deg. Du er vundersmed. Og du er god. Det er alt jeg trenger av bevis.», sier han til Morrigan.
Men Morrigan, og resten av Ingenlund, utenom Hagbart da, er ikke helt overbevist. Spørsmålet går som en rød tråd gjennom hele fortellingen: Er ondskap et valg, eller er man ond av natur?
Samtidig handler også boken om å være et utskudd. Der plukker fortellingen opp tråden fra første bok. Morrigan er vant med å være utenfor i samfunnet fra hennes tid som et «forbannet barn» i Vintersjø-republikken. Men når de skjeve blikkene og mistanken også oppstår i Ingelund, gjør det Morrigan livredd. For hun vil bare passe inn, og å få venner.
Fantasy-oppskrift
På den måten følger også bok nummer to en velkjent fantasy-oppskrift: den motvillige helten. Morrigan har spesielle krefter hun selv ikke ønsker å ha, og hun slites under presset. Dette er ikke nødvendigvis en negativ formel å lene seg på, men Morrigans depressive tankegang kan tidvis bli litt slitsom.
Det hadde vært fint å se litt mer karakterutvikling i Morrigan fra forrige bok. Hun er fremdeles usikker og melankolsk, og Vundersmed følger derfor samme handlingsmønster som den første boken: Morrigan sliter med de mystiske evnene, Jupiter er borte, hun betror seg derfor ikke til ham, og misforståelser oppstår.
Men for all del: historien er god, drivende, og spennende. Enda mer driv i fortellingen kunne det vært hvis mystikken hadde vært dempet ett hakk. Å holde leseren helt i det mørke, vil ikke alltid skape mer spenning. Når hverken Morrigan eller leseren er med i den innerste sirkel, blir det ofte mer forvirrende enn spennende.
Jessica Townsend skal ha et stort pluss for en fin, uventet plottwist.
De som elsket Ingenlund vil også trykke oppfølgeren til sitt bryst og begynne å se frem til neste utgivelse i den planlagte serien på hele ni bøker.
NORA STEENBERG
