"Det er fremdeles DnF som mottar den største potten fra vederlagsfondet. Hva skjer når de som bidrar mest til den kollektive potten, blir forfordelt?", spør forfatter Ørjan Nordhus Karlsson.
Den siste tiden har det vært til dels heftige meningsutvekslinger om hvilken forfatterorganisasjonene som er best skikket til å sitte i Statens stipendkomite for litteratur. Den norske forfatterforenings (DnFs) frykt om hvor galt det vil gå om Forfatterforbundet slipper til, er sterkt overdrevet. Dette fordi det er Staten som bestemmer kriteriene for tildeling. Når det gjelder stipendene knyttet til bibliotekvederlaget, er det annerledes. Her er det forfatterforeningene selv som bestemmer. Det er en viktig distinksjon.
Kort fortalt er bibliotekvederlaget en kompensasjon Staten yter forfatterne for tap av salgsinntekter ved utlån av bøker på bibliotek. Satsen per utlånte bok er på kroner 1,71.
Verdelaget utbetales kollektivt. For voksen skjønnlitteratur er det Forfatterforbundet og DnF som disponerer midlene på vegne av forfatterne.
Lov om bibliotekvederlag er på fem korte paragrafer. Her stadfestes det at alle skjønnlitterære bøker på bibliotek innebefattes av ordningen (også de som ikke er kjøpt inn av Kulturrådet). Videre sier loven at: Midlene utbetales kollektivt, du trenger ikke å være medlem i en forening for å søke på disse midlene, foreningenes tildelingskriterier skal godkjennes av kulturdepartementet, og at det er mulig å bruke deler av disse vederlagsmidlene på administrasjon av forfatterforeningene. Når det gjelder det siste punktet, har DnF tolket det dithen at dette også gjelder honoraret til det syv som sitter i Det litterære råd; i sum 2.1 millioner vederlagskroner hvert år. Til slutt: Loven inneholder ingen kvalitetskrav eller andre formuleringer knyttet til litterær kvalitet. Formålet er enkelt: Opphaverne (forfatterne) skal kompenseres for at deres bøker lånes ut gratis.
Tar man utgangspunkt i de mest utlånte voksenbøkene for de siste seks månedene, og fjerner utenlandske forfattere og sakprosabøker, består topp 15-listen av ni krim- og thrillerromaner, herunder to romaner hver av hhv. Jørn Lier Horst og Jo Nesbø (Bibsys 12. februar 2024). Det er altså særlig bøker i disse sjangrene som generer penger til bibliotekvederlagsfondet. Men hvor ofte har du sett navn som Jørgen Jæger, Jan-Erik Fjell, eller Hanne Kristin Rhode på listen over mottakere av vederlagsstipend fra DnF?
Svaret er enkelt: Bortimot aldri.
Denne skjevheten henger sammen med at DnF, gjennom sitt noe diffuse krav om ‘litterær verdi’, sørger for at svært få krim- og thriller og serieforfattere slipper inn i foreningen. Og er du ikke medlem i DnF, kan du heller ikke påvirke hvordan vedtektene for tildeling av bibliotekvederlagsmidlene utformes. Slik oppstår følgende paradoks: DnF stiller strenge, litterære krav som utelukker visse grupper forfattere fra foreningen. Samtidig tar DnF imot penger som generes gjennom utlån av bøker skrevet av de samme forfattere.
Disse midlene deles deretter ut som stipender til primært foreningens egne forfattere (95% av stipendene). Retningslinjene som legges til grunn for stipendfordeling i DnF gjør at en krim/thriller/serieforfattere har liten eller ingen sjans til å få støtte. Subteksten er ikke til å misforstå: Vi vil ikke ha deg som medlem, men pengene dine tar vi gjerne. Til sammenligning er Forfatterforbundets stipendpraksis mer nyansert og inkluderende.
Det er fremdeles DnF som mottar den største potten fra vederlagsfondet. Hva skjer når en kollektiv ordning fremstår som en ordning for de få? Når de som bidrar mest til den kollektive potten, blir forfordelt? I verste fall kan det føre til en omveltning av hele systemet.
Den enkleste løsningen er om departementet stiller krav til at tildelingen av midlene i vederlagsfondet bedre må speile opphavernes sjangermessige sammensetning.
En annen løsning er at midlene følger forfatteren. Er vedkommende organisert i DnF, eller i Forfatterforbundet, havner pengene der. Er forfatteren ikke organisert, utbetales de direkte til vedkommende – for eksempel opp til to ganger folketrygdens grunnbeløp. Vi trenger ikke se lengre enn til Danmark for å finne en tilsvarende kompensasjonsordning, men med et individuelt, ikke kollektivt, tyngdepunkt.
Hva om noen av de mest utlånte forfatterne ser seg lei denne ensidigheten? Hva om et knippe av disse forfatterne bestemmer seg for å prøve vederlagsfondets gjeldende praksis for en norsk domstol, eller endog EU-retten. Jeg tror de vil ha en god sak.
Men en større individualisering av tildelingen vil i sin tur bety en økonomisk marginalisering av forfatterforeningene. Det kan igjen påvirke det viktige arbeidet foreningene gjør knyttet til forfatternes avtaleverk og rettigheter. Slik jeg ser det, er den mest rasjonelle løsningen å slå sammen DnF, Forfatterforbundet og kan hende også Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. Felles drift- og administrative kostander vil frigjøre midler til stipender. En stor forening vil også stå sterkere i fremtidige forhandlinger med forleggerne. Det som står i veien for en slik sammenslåing er dagens system der alle forfattere like, men noen forfattere er likere enn andre. Det må forandres.
Her er jeg betinget pessimist på DnFs vegne.
Ørjan Nordhus Karlsson er forfatter og medlem av Forfatterforbundet, DnF og NBU.
