Lyrisk: Aasmund Olavsson Vinje.
Sørpå har vi de siste dagene hatt noen nydelige dager i fjellheimen. I corona-tiden er det spesielt godt å kunne komme seg til fjells. Nå i all sin fargeprakt.
Gyldendals mangeårige styreformann, professor Francis Bull (1887-1974) var og er fortsatt, blant våre fremste eksperter på litteraturarven. På eldre dager skrev Bull at det diktet i norsk litteratur som oftest kom i hans tanke, og som han syntes ble dypere og dypere for hvert år, var Aasmund Olavsson Vinjes «Ved Rundarne» (Ved Rondane).
Aasmund Olavsson Vinje (1818-1870) var sammen med Ivar Aasen, den første som skrev på landsmål (nynorsk). Vinje utgav bladet «Dølen», der han skrev om det som rørte seg i tiden – kulturelt, som politisk. Sommeren 1860 gikk Vinje fra Østlandet til Trondheim for å overvære kroningen av Karl XV. Vandringen resulterer i boka «Ferdaminni» som er blitt stående som et hovedverk i norsk litteratur. Ferdaminni (reiseminner) er skrevet som en essaysamling, men inneholder også dikt. Det mest kjente er gjerne «Ved Rundarna» – senere tonesatt av Edvard Grieg.
Skal du til fjells i høst, er diktet en fin følgesvenn. Kanskje er det blant våre viktigste gjennom tidene?
Her kan du høre diktet vakkert tolket av Aasmund Nordstoga.
Ved Rundarne
No seer eg atter slike Fjell og Dalar,
som deim eg i min første Ungdom saag,
og sama Vind den heite Panna svalar;
og Gullet ligg paa Snjo, som før det laag.
Det er eit Barnemaal, som til meg talar,
og gjer meg tankefull, men endaa fjaag
Med Ungdomsminne er den Tala blandad:
Det strøymer paa meg, so eg knapt kan anda.
Ja, Livet strøymer paa meg, som det strøymde,
naar under Snjo eg saag det grøne Straa.
Eg drøymer no, som før eg altid drøymde,
naar slike Fjell eg saag i Lufti blaa.
Eg gløymer Dagsens Strid, som før eg gløymde,
naar eg mot Kveld af Sol eit Glimt fekk sjaa.
Eg finner vel eit Hus, som vil meg hysa,
naar Soli heim mot Notti vil meg lysa.
Alt er som før, men det er meir forklaarat,
so Dagsens Ljos meg synes meire bjart,
og det, som beit og skar meg, so det saarat,
det gjever sjølve Skuggen mindre svart:
sjølv det, som til at synda tidt meg daarat,
sjølv det gjer harde Fjellet mindre hardt.
Forsonad’ koma atter gamle Tankar:
det sama Hjarta er, som eldre bankar.
Og hver ein Stein eg som ein Kjenning finner,
for slik var den, eg flaug ikring som Gut.
Som det var Kjæmper spyr eg, hvem som vinner
af den og denne andre haage Nut.
Alt minner meg; det minner, og det minner,
til Soli ned i Snjoen sloknar ut.
Og in i siste Svevn meg eingong huggar
dei gamle Minne og dei gamle Skuggar.
