Varsomt fra Færøyene

Jeg har ikke vært på Færøyene, annet enn i litteraturen, men det trenger seg på noen bilder i mitt indre av grønne bakker, forblåste landskaper, åpne forhold mot havet, upåvirkede sauer og sterke, fargerike hus som er satt hardt ned på knattene. I tillegg: Innslag fra alle andre seilende nasjoner, et åpent samfunn som har hatt en del med verden å gjøre.

Klaus Böldl:
Fuglepust

Skjønnlitteratur
Solum Bokvennen
112 sider
Oversatt av Arild Vange

Tyske Klaus Böldl har vært i Norge før, på arrangementer med sin venn og oversetter Arild Vange. Böldl omtales som en tysk skandinavist på de tyske wikipediasidene og tittelen Fuglepust, som også indikerer noe av varsomheten og følsomheten i boka, er hans første på norsk.

Forsømt hage og barndom

Romanen forbløffer. En mann ser ut på hagen sin på Færøyene. Hagen er forsømt. Den er ikke rare greiene, men likevel er den en viktig stopper i hans sinn. Hagen er ganske raskt et bilde på noe uforløst, og det antydes temmelig forsiktig at det er barndommen hans. Et par steder får vi vite litt før han løser enda mer opp:

Lærerne så meg ikke når jeg en sjelden gang rakk opp hånden, i sanden på elvebredden etterlot jeg tilsynelatende ingen spor, og i skumringen om sommeren løp de små kaninene ubekymret rundt på marken bak huset som utydelige mørke flekker og så nære at jeg kunne berøre dem, i rykk og napp som synsforstyrrelser, med ørene inntil hodet, like flyktige som tankene jeg gjorde meg.

Man kunne kanskje tilføyd «tankene som gjorde meg», for fortelleren spaserer og kjører rundt på Færøyene og stoppes hele tiden av minner og assosiasjoner. Böldl har et praktfullt språk, og når det fungerer så godt på norsk, må oversetteren også applauderes. Fra papiret trer klare bilder frem, som når man fremkaller svarthvittfilm i med kun en enslig, rød pære over seg.

Tetthet og treghet

Tettheten gjør det til en krevende bok. Omlesinger, stopp, understrekninger, utropstegn i margen. Böldl fyller opp med hopp i både tid og tema og gjør stadig svinger inn om noe som var eller som det ikke var nok av. En likfunn i havnebassenget kommer i flashbacks og forsvinning dukker også opp i bokens siste del, men den er av eldre art og kan fremstå som et uforløst poeng – og selvsagt en uforløst sak.

Kunsten med denne type billedsterke kunstromaner er å begrense, men samtidig gi nok som leder leseren gjennom med fornyet interesse. Handlingsforløpet er knapt og over kort tid, som i en novelle, men det spinnes et liv ut av hans trasking og forflytning. Likevel, det gis litt for lite. Dette er ikke romanen for leseren som trenger mer på linjene, men for den språkopptatte leser som får sitt av skildrerier og langsom utrulling og en persons alenehet når kona og hennes datter har reist bort for noen dager:

Bortsett fra svanene som satt urørlig på steinene på stranden og glinset med fjærene i sola og måkene høyt oppe i lufta, var to beitende hester med en farge som ligner tørr sand, de eneste levende vesenene i mils omkrets: ingen folkeslag behersker kunsten å forsvinne fra jordens overflate så fullkomment som beboerne på øyene her. Hvor øyfolket tar disse uhorvelige mengdene med fravær fra, er meg en gåte, selv etter å ha bodd her i to år. 

Essayistiske partier

Lesingen bringer flere ganger tankene til Sven Kærup Bjørneboes serie skjønnlitterære skjærgårdsskildreier, slentrerier nær essayistiske i stilen, og la meg også bringe inn Bodil Malmstens selvbiografiske notatbøker fra Finistère i Frankrike.

Fuglepust er et vakkert portrett av Færøyene og en fremmed(gjort) mann og i den grad gjenkjennelse og identifikasjon er et poeng i skjønnlitteraturen, fungerer den også for den som ikke har vært på Færøyene annet enn i fantasiforestillinger og andres litteratur.

VIDAR KVALSHAUG