DEBATT: Jeg har skrevet det som omtales som en av høstens modigste bøker. Den kunne ikke vært skrevet under pressens Vær Varsom-plakat. Vi skal vokte oss vel for å kaster barnet ut med badevannet i debatten om etikk i sakprosa.
I kjølvannet av høstens store snakkis blant forlagsfolk og pressefolk bølger debatten om hvorvidt pressens Vær Varsom-plakat (VVP) også burde gjelde for sakprosa. Etikkdebatter er alltid nyttige, men sterkt søkelys på ett problem, medfører også risiko for at vi blir så blendet at vi glemmer alt utenfor lysstrålen. Vi må huske at det finnes viktige og gode sakprosabøker som ikke kunne vært skrevet om man skulle overført pressens krav til tilsvar, samtidig imøtegåelse, habilitet, kontroll av opplysninger og bredde i kildeutvalg til sakprosaen. Min nyeste bok «Jeg er Mariam» er ett eksempel.
Forfatterne bak «Partiet» er kritisert for å ikke ha gitt blaffen i tilsvarsrett og for å ha basert hele boka på anonyme kilder – som har fått komme med negative personkarakteristikker. Alt dette er brudd på VVP. Så ja, et slikt regelverk for sakprosa ville gitt mindre rom for skandalebøker som Partiet. Men det ville også innskrenket andre rom – som vi absolutt trenger å holde åpne. I «Jeg er Mariam» forteller afghanske Mariam Rasouli om sitt liv som barnebrud, flyktning og innvandrerkvinne i Norge. I denne boka er kilden, nemlig Mariam selv, kjent, mens tredjeparter som kommer dårlig ut av historien, er anonymisert.
I et liv som har vært en eneste lang serie med overgrep, finnes det selvsagt også overgripere. Men dette er ikke deres historie. «Jeg er Mariam» viser Mariams verden, slik hun ser den. Boka lar oss høre det hun vil og våger fortelle, uten tilsvar. Det er umulig finne igjen mennene som har holdt Mariams liv i hardhendte grep – i Afghanistan, på flukten, på asylmottaket for tjue år siden. Bare tanken på at vi skulle prøvd å lete dem opp, ville dessuten vært nok til å få hele prosjektet til å havarere. Da hadde ikke Mariam våget å fortelle. Vær varsom-plakatens krav ville kvalt prosjektet ved fødselen. Betyr det at jeg har skrevet og utgitt boka uten å gjøre etiske vurderinger? På ingen måte. Sammen med min redaktør i Kagge forlag har jeg eksempel kartlagt om og hvordan det er fare for å ramme tredjepart og vurdert hvordan vi kan minimere risikoen og belastninga for både Mariam og andre involverte. Vi har latt identifiserte tredjeparter lese der det er relevant og mulig, vi har anonymisert der det trengs, luket ut påstander det er problematisk å ikke kunne ettergå, og funnet litterære grep som gjør det mulig og forsvarlig å presentere en del opplysninger selv om det er en viss mulighet for at detaljene ikke stemmer.
På et annet, overordnet plan, kan man diskutere hvilken etisk linje forlagsbransjen hadde lagt seg på om man, på grunn av krav til etterprøvbarhet, takket nei til alle bokprosjekter om historier og opplevelser som ikke lar seg dokumentere. Det finnes ingen papirer eller registermeldinger som beviser at Mariam ble giftet bort som barn. Det måtte i høyden være en gulnet kontrakt om brudeprisen, gjemt i en skuff et sted i Herat i Afghanistan. Skulle vi latt dette stått i veien for at hun får fortelle historien sin i den norske offentligheten? Det ville i praksis vært en slags snikinnføring av selektiv ytringsfrihet.
Jeg har jobbet som journalist i 18 år. På jobb i pressen er jeg relativt kortfattet og direkte, slik formatet krever. Spillereglene er klare, VVP gjelder. Som forfatter kan jeg derimot ta meg tid til digresjoner og refleksjoner som gir leseren nødvendig bakgrunn for å forstå ting som bare kan formidles indirekte. Ved hjelp av litterære virkemidler kan jeg fortelle om virkeligheten, også når den faktisk er litt uklar. Når Klassekampens anmelder Merete Røsvik roser «Jeg er Mariam» som ei særs sterk og opplysende bok og samtidig trekker frem at nettopp de litterære grepene i boka gjør leseropplevelsen spesielt varm og nær, er vi ved sakens kjerne. Leseropplevelsen! Skal folk ha lyst til å lese bøker, kan vi ikke nøye oss med å by på et bredt kildetilfang, samtidig imøtegåelse og etterprøvbare fakta. Vi må skape leseropplevelser. Og det er fullt mulig å gjøre dette uten å gi slipp på folkeskikk, ærlighet og etikk.
Av og til vil det være riktig, eller nødvendig, å akseptere at selv åpenbare feil eller logiske brister er en del av noens virkelighet. Som journalist ville jeg sannsynligvis vurdert Mariams historie dithen at den har for mange usikre opplysninger. Som forfatter kan jeg gjøre grep som lar dette bli en del av historien om kulturforskjeller. Litteratur skaper rom for å fortelle historier som er for komplekse for pressens format og regelverk.
Akkurat nå er det voldsomme bølger på grunn av én problematisk utgivelse. Da er en debatt på sin plass, og jeg har latt meg fortelle at den kommer i femårssykluser. Høy grad av bevissthet er viktig, for med ytringsfrihet følger ytringsansvar, som det heter i den etiske sjekklista som Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening lanserte i 2020. Dette ansvaret skal vi være oss bevisst. Det er likevel ikke gitt at vi tar mest ansvar ved å innføre strengere regler, og i hvert fall ikke ved å overta en annen bransjes regelverk. Vi skal vokte oss vel for å stramme in så mye at vi innskrenker sakprosaens rom til å la ulike stemmer komme til orde.
Guro Kulset Merakerås
Journalist og forfatter av «Jeg er Mariam. En fortelling om frihet»
