Unngår krim – og e-bøker

– Jeg har en indre protestantisk stemme som sier at boklesing er latskap, at jeg egentlig må arbeide, så jeg leser kun på kveldene – når jeg er så trøtt at jeg dagen etter aldri husker hva jeg har lest – eller når jeg er på reise. Den indre stemmen har aldri vurdert å lese e-bøker, forteller Karl Ove Knausgård i et større intervju i søndagsutgaven av New York Times. Du finner en kortere versjon her.

Krim er sjangeren han forsøker å styre unna: – Jeg leser krim-romaner kun når jeg er deprimert, så jeg forsøker å unngå dem.

Original og kraftull

Men det er mye Knausgård ikke forsøker å unngå, og for dem som ønsker et innblikk i Knausgårds lesevaner, er intervjuet sterkt å anbefale.

På listen over forfattere han virkelig beundrer finner vi navn som Peter Handke, V. S. Naipaul, Svetlana Aleksijevitsj, Anne Carson, Ben Marcus, Kazuo Ishiguro, Cormac McCarthy, Lars Norén, Rebecca Solnit, John Jeremiah Sullivan, Maggie Nelson og Peter Sloterdijk.

FORFATTER-FAVORITT OG MIDDAGSGJEST: Anne Carson

Den siste boken som fikk ham til å le høyt var Thomas Bernhards My Prizes, den siste som fikk ham til å gråte var Henry Marsh’ Do No Harm. Og den siste virkelig gode boken han har lest? Claire-Louise Bennetts Pond.

Når Knausgård skal sirkle inn hvem som skal føre hans eget liv i pennen, velger han den ungarske forfatteren Laszlo Krasznahorkai: – Han er en av de mest originale og kraftfulle romanforfatterne vi har, en av få med evne til å transformere den kjente verden til noe annet, uten å miste sannheten om den underveis.

Han røper at han i unge år elsket de franske romanene og at turene til det lokale biblioteket ofte resulterte i boklån som De tre musketerer, Greven av Monte Cristo og Jorden rundt på 80 dager.

Norske favoritter

Intervjuet i New York Times gir også plass til hans norske favoritter: – Tarjei Vesaas har skrevet den beste norske romanen noensinne, The Birds (Fuglane) – den er helt vidunderlig, språket er så enkelt og subtilt, og historien er så rørende at den hadde vært regnet blant de store klassikerne fra forrige århundre hvis den hadde vært skrevet på et av de store språkene. Knut Hamsuns skrivekunst er magisk, setningene gløder, han kunne skrive om hva som helst og bringe det til liv. Av samtidige forfattere er Thure Erik Lund min definitive favoritt. Jeg er også veldig glad i Ingvild Burkey, hennes siste bok er et mesterverk, sier Knausgård, som også trekker frem Steinar Opstad, Cathrine Knudsen, Kristine Næss og Jon Fosse.

Middag med Joyce

Hvis han får invitere tre gjester til et litterært middagsselskap:

– James Joyce er den mest fascinerende forfatteren fra forrige århundre, men jeg har en mistanke om at han var en dominerende person. Med kun to andre gjester kunne kvelden fort fått en slagside. Derfor, for å gjøre Joyce litt mer ydmyk, ville jeg invitert Homer. Ved blott å dukke opp ville han ha gitt svaret på «det homeriske spørsmål» (red anm: hvorvidt Homer var en virkelig person, noe de fleste forskere etter hvert synes å mene) en gang for alle. Jeg er sikker på at Homer hadde elsket å høre om Ulysses og den for ham underlige og futuristiske, men samtidig også kjente, verden romanen beskriver. Den siste gjesten blir en av våre mest interessante samtidsforfattere, Anne Carson, som også har fordypet seg i gresk litteratur. Jeg hadde kunnet lyttet til deres samtale og, etter en stund når jeg begynte å bli litt full, kanskje tatt en prat med Joyce om det å oppdra barn, med Homer om fargen på havet og Carson om kjærligheten – som alle kanskje ville være enige om er forbundet med blindhet.

Nådeløst selvkritisk

Når han blir utfordret til å nevne noen skuffende leseropplevelser, ender Knausgård opp med å bli nådeløst selvkritisk:

– Jeg leser ikke mine egne bøker, men noen ganger må jeg under forskjellige arrangementer. Tankene som da svirrer rundt i hodet er: skuffende, overvurdert, rett og slett ikke bra.

(Foto Knausgård: Thomas Wågström / Oktober – foto Carson: Einar Falur Ingólfsson / Kolon)