Twenty-twenty vision

Like a Rolling Stone: Kristenn Einarsson ruller videre mot 2020 og 70-merket.

Han kommer litt forsinket inn kafédøra etter en strabasiøs nattflyvning fra New York, der han har hatt fanget fullt med vanskelige saker i Den internasjonale Forleggerforeningen (IPA) og hvor han leder The Freedom to Publish Committee (FtPC).

Er han sliten? Nei da. Kristenn Einarsson ser slett ikke sliten ut. Ikke denne gangen heller.

Nylig rundet han 67. Men pensjonistbingo og gåstol er han milevis unna:

– Jeg føler fremdeles at jeg har mye ubrukt energi og at det jeg får lov til å drive med er lystbetont, sier Einarsson blidt og slår ut med armene.

 

Dobbeltjubileum i 2020

Fremtoningen hans bærer preg av langvarig, tungt tran-misbruk. Uforskammet sprek, lett på foten og ungdommelig kledd med matchende skolisser og albuelapper på dressjakken. Halldór Gudmundsson, Thorir Hergeirsson, og Einarsson-brødrene – gudene skal vite hva slags vann de har hatt i døpefontene der på sagaøya, som har gjort dem spesielt egnet til å komme hit for å sjefe uslitelig over oss.

Og det var slett ikke en blomstervase og et «lykke til i pensjonistenes rekker»-kort som ventet Kristenn Einarsson fra Forleggerforeningen på 67 årsdagen. I stedet fikk han en innstendig oppfordring om å kjøre lokomotivet videre til de viktige stasjonene som ligger der fremme i horisonten:

– Vi har jo en viktig milepæl med Frankfurt i 2019. Og i 2020 jubilerer både jeg og Forleggerforeningen. Jeg blir 70, foreningen runder 125 år. Da er det på tide å legge inn årene, sier Einarsson.

– Men ikke nå?

– Nei, jeg føler at jeg fremdeles har mye ugjort. Og hvis man fremdeles har bruk for gamle islendinger: Hvorfor ikke kjøre på noen år til? sier Einarsson lattermildt. – Jeg tror jeg ville være vanskelig å være i hus med hvis jeg skulle pensjonert meg nå.

 

Til himmels med Bokklubben

Han har alltid sagt at så lenge Mick (Jagger) holder de gående, så kan også han selv holde på. Jagger runder 74 denne sommeren og synes å være forbausende sprek.

Mens Stones entret scenen på begynnelsen av 1960-tallet, skulle det gå et drøyt tiår før Kristenn Einarsson var på plass i bokbransjen. Han begynte å jobbe i Bokklubbene i 1976 og femten år senere inntok han sjefsstolen. Der ble han sittende i nesten 20 år, til 2010.

Det var noen fabelaktige år i Nydalen og medlemstallene gikk til himmels:

– Vi kunne selge 7000-8000 av en lyrikkbok. Det var knapt til å tro.

I 2012, samme år som han ble direktør i Forleggerforeningen, utgav han boken En bokpushers bekjennelser hvor han skildret sine 35 år i bokbransjen.

«Refleksjonsnivået i denne liksom-bekjennelsen er skuffende. Det kan også være en yrkesskade», skrev Espen Søbye i sin anmeldelse i Morgenbladet. Søbye hang seg opp «Jeg» er brukt 910 ganger i En bokpushers bekjennelser, «altså i snitt 3,64 ganger per side».

For Søbyes skyld håper vi at han forholdt seg til et digitalt manus og ikke måtte telle manuelt i papirutgaven.

 

 

Det kunne ikke vare

Men blottet selvkritikk er Einarsson slett ikke – selv om selvkritikken også inneholder elementer av at de var «for flinke» i Nydalen.

– Vi ble nok litt fartsblinde, og ble rett og slett for store. Til slutt hadde vi nesten 40 prosent av skjønnlitteratur-omsetningen i Norge, forteller Einarsson.

På det meste hadde Bokklubben Nye Bøker nærmere 300 000 medlemmer. Lars Saabye Christensens Halvbroren solgte 84 000 eksemplarer som hovedbok, før den kom ut i bokhandelen. I Bokklubbens tidlige år kunne man ha 90 prosent bestillinger og ti prosent avbestillinger (mens man på de dårligste dagene i dag kan nærme seg den motsatte brøken). Rammebetingelsene var eventyrlige og bokhandlerne var ditto forbannet.

– Det kunne ikke vare, sier Einarsson.

Noe det heller ikke gjorde. Det nye århundret hadde bare rukket å bli et par år gammelt før det raknet. Bokklubben mistet sin eksklusive rett til å rabattere nye bøker.

– Vi burde nok vært mer edruelige både i bokklubbene og på forlagssiden den gangen. Bokhandlersiden gjorde en klart bedre jobb i disse årene, erkjenner Einarsson.

Det var et sjeldent nederlag for mannen både meningsfeller og meningsmotstandere beskriver som Bok-Norges dyktigste politiske dyr. Da inkluderer de også heltidspolitikerne.

– Rettmessig eller ei: Vi mistet noe med bokklubbenes retrett. Vi mistet en lanseringsplattform, et sted der man kunne gå inn tungt og «breake» nye forfatterskap. Akkurat det har mange sett i ettertid, sier Einarsson.

 

Under angrep

Politisk er seilasen greiere nå. Den sittende kulturministeren begynte muligens som skeptiker til regimet i Bok-Norge. Nå er dialogen med bokbransjen av det hyggelige slaget, ikke minst drevet av Frankfurt 2019-satsingen. Hvorvidt Einarsson skal forholde seg til en kulturminister fra det samme partiet når høsten kommer, vil tiden vise.

– Det blir et viktig valg. Boklov, bokavtale eller ytterligere frislipp? Holdningen til innkjøpsordningen og e-bokmomsen. Det ligger noen viktige veivalg der, sier Einarsson. – Og så skal vi forholde oss til hva som skjer i verden rundt oss. Globaliseringseffekten, med aktører som Facebook og Google, HarperCollins og Amazon.

– Vi har vært under angrep fra flere hold, og de vil fortsette. Men vi har i motsetning til enkelte andre kulturbransjer likevel klart å skjerme de sentrale funksjonene. Selv om det har vært innsparinger på flere hold i forlagene, er likevel det redaksjonelle og markedsarbeidet intakt, sier Kristenn Einarsson. – Og ser vi på SSB Mediedøgnet klarer boklesing seg utmerket. Hvis vi manøvrerer klokt, skal nok dette gå bra.

I hvert fall frem til 2020.